Felttoget i Norge 1940
Felttoget i Norge 1940 er en betegnelse på perioden med kamphandlinger fra den tyske invasjonen 9. april 1940 til den norske kapitulasjonen 10. juni samme år. I tillegg til norske og tyske tropper deltok også britiske, franske og polske styrker i kampene.
Tysklands strategi
Den tyske strategien var å erobre en rekke byer langs kysten den første dagen, for deretter å sikre seg kontroll over Sør-Norge ved å forbinde brohodene i Oslo og Trondheim. I nord tok de Narvik, som var et hovedmål på grunn av jernbanen til Kiruna i Sverige. Den tyske hovedoffensiven i Sør-Norge gikk nordover fra Oslo.
Alliert strategi
De allierte satset på å først gjenerobre Trondheim og Narvik. Trondheim skulle tas gjennom en knipetangsoperasjon, ved at britiske og franske tropper ble satt i land i Åndalsnes og Namsos.
De norske styrkene kunne ikke slå tyskerne tilbake, og hadde som målsetning å sinke den tyske framrykkingen slik at vestmaktene kunne landsette nok tropper. Ettersom den tyske offensiven beveget seg nordover fra Oslo havnet den norske hovedfronten på Østlandet.
Angrepet
Utdypende artikkel: Angrepet på Norge 1940
Klokken 04.21 den 9. april 1940 åpnet kanonbatteriene på Oscarsborg i Drøbaksundet ild mot den tyske invasjonsflåten som var på vei mot Oslo. Andre byer som ble angrepet i den første invasjonsbølgen var Arendal, Kristiansand, Egersund, Bergen, Trondheim og Narvik. Bare i Oslo mislyktes angrepet i første omgang, da «Blücher» ble senket av kanonild og torpedoer fra Oscarsborg slik at flåten måtte snu og gå til havn lenger ut i fjorden. Dette skulle få stor betydning for hendelsene videre, da det førte til at kongen, Regjeringen og Stortinget fikk mulighet til å flykte.
Storting, regjering og konge fikk ytterligere tid da den noe improviserte tyske fortroppen under ledelse av flyattaché Eberhard Spiller ble stanset ved kampene ved Midtskogen natten til 10. april og det ble tid til å ferdigstille Elverumsfullmakten.
Selv om det hadde kommet etterretningsopplysninger som tydet på et nært forestående angrep på Norge i de siste dagen før 9. april, var det ikke iverksatt noen større mobilisering. Under invasjonen falt flere store lagere på tyske hender, og kommunikasjonslinjer ble brutt. Dette lammet mye av mobiliseringen og førte til at det tok tid før det kunne organiseres motstand i stor skala.
Den norske øverstkommanderende i felt, general Otto Ruge, satset på å sinke den tyske fremrykkingen. Norske styrker ble trukket tilbake til linjen Dokka - Lillehammer - Rena, og skulle der føre «oppholdende forsvar» mens de allierte styrkene tok Trondheim. Den første kamplinja ble trukket på linjen Hønefoss - Kongsvinger.
Sør-Norge
Tyskerne møtte norsk motstand en rekke steder på veien mot Trondheim. Ikke minst var det vanskelig å komme gjennom dalførene i Valdres og Gudbrandsdalen, der nordmennene kjente og utnyttet terrenget godt. Like fullt var de tyske styrkene klart overlegne, og i stedet for å angripe Trondheim sørfra måtte de britiske styrkene bevege seg nedover Gudbrandsdalen for å komme nordmennene til unnsetning.
Den 30. april opprettet tyskerne forbindelse mellom Oslo og Trondheim. De allierte hadde på det tidspunkt bestemt seg for å oppgi Sør-Norge, og felttoget i den delen av landet var dermed over.
Se også
Nord-Norge
I nord var situasjonen en annen. Ved Narvik hadde de allierte styrkene overtaket, og den 28. mai ble tyskerne drevet ut av byen og var på god vei mot svenskegrensen. Det som ble avgjørende for kampens videre gang var tyske angrep i Belgia, Nederland og Frankrike som førte til at de allierte måtte flytte tropper sørover. De norske troppene kjempet fram til kapitulasjonen den 10. juni.
Se også
Artikler om generalmajor Carl Gustav Fleischer, generalmajor Odd Lindbäck-Larsen, generalmajor Nils J. Hunstad, Adolfkanonen på Trondenes, Harstad under okkupasjonen, Slaget_om_Narvik,
Litteratur
- Mal:Norsk krigsleksikon
- Douglas C. Dildy: Denmark and Norway 1940 – Hitler's boldest operation, Osprey Publishing, Oxford 2007