Josef Terboven
Josef Antonius Heinrich Terboven (født 1898, død 8. mai 1945) var Reichskommissar, det vil si øverste sivile embetsmann i den tyske okkupasjonsmakten, i Norge fra 1940 til 1945.
Før krigen
Terboven ble født i Essen. Han meldte seg som syttenåring frivillig til tjeneste i første verdenskrig. Han ble løytnant, og mottok Jernkorset i begge klasser. Etter krigen begynte han å studere retts- og statsvitenskap. Av økonomiske årsaker måtte han avbryte studiene, og begynte å jobbe i bank. Den økonomiske krisen i 1920-årene rammet arbeidsplassen hans, og han mistet jobben. I 1923 meldte han seg inn i nazistpartiet, NSDAP, og han deltok samme år i det mislykkede ølkjellerkuppet i München. To år senere begynte han sin partikarriere. Den 1. august 1928 ble han Gauleiter (regionsleder) i Essen; dette var den høyeste posisjonen i den lokale partiledelsen. I 1930 kom han inn i Riksdagen, og i 1935 ble han Oberpräsident der Rheinprovinz.
Reichskommissar
Den 16. april 1940, mindre enn en uke etter angrepet på Norge, foreslo Göring at Terboven skulle erstatte Curt Bräuer som øverste sivile myndighet i Norge. Terboven ankom Fornebu lufthavn den 21. april, og ble formelt utnevnt av Hitler den 24. april. Som Reichskommissar var han direkte underlagt Hitler. Han hadde vidtrekkende fullmakter, som i praksis ga ham diktatorisk makt i Norge. Det var meningen at Terboven skulle vende tilbake til Tyskland så raskt som mulig, bare man fikk på plass en fungerende regjering i Norge. Men riksrådsforhandlingene gikk ikke etter planen, og da Terboven den 25. september 1940 utnevnte statsråder befalte Hitler ham å bli i Norge ettersom krigssituasjonen krevde mer direkte kontroll. Den 1. februar 1942 ble Vidkun Quisling utnevnt til ministerpresident, men selv da følte ikke Hitler seg trygg på situasjonen i Norge. Terboven beholdt dermed den avgjørende myndighet i Norge.
Terboven slo hardt ned på motstandsvirksomhet, spesielt etter at krigslykken begynte å snu for Tyskland. Han beordret unntakstilstand flere ganger, og var tilhenger av bruken av represalier. Blant annet reiste han personlig til Telavåg og befalte at bygde skulle ødelegges.
Livet i Norge
I juni 1940 tok han bolig på Skaugum i Asker kommune, og han ble boende der gjennom hele krigen. Hans kontor lå i Stortingsbygningen.
I 1942 innledet han et forhold til den norsk-svenske skuespillerinnen Sonja Wigert. Hun tilbød seg å fungere som agent for Terboven, men var i virkeligheten dobbeltagent. Wigert jobbet for svensk etterretning, og etterhvert også for amerikanerne. Hun hadde siden 1941 vært i kontakt med den norske motstandsbevegelsen. Hun avslørte blant annet Gestapos toppsjef og andre agenter i Sverige. Hun kom seg i sikkerhet i Sverige, men på grunn av løgnhistorier tyskerne satte ut ble hun frosset ut og måtte leve resten av sitt liv med at mange trodde hun hadde vært tyskervennlig. Først i 2005, 25 år etter hennes død, slapp det svenske sikkerhetspolitiet Säpo dokumenter som viste den virkelige historien.
Endelikt
Mot slutten av krigen var han en tilhenger av å kjempe til siste blodsdråpe, noe Hitler også hadde krevd. Etter Hitlers selvmord var han i et møte hos den nye rikspresidenten, Dönitz, den 3. mai 1945. Han hadde da mistet gnisten, og virket kald og uinteressert. Den 7. mai ble han avsatt av Dönitz, og nær midnatt den 8. mai, en halvtime før kapitulasjonen trådte i kraft, begikk han selvmord ved å sprenge seg selv i filler i sin bunker på Skaugum. Politi- og SS-generalen Wilhelm Rediess hadde rett før skutt seg i samme rom, og hans levninger ble også ødelagt av eksplosjonen.