Furnes
Furnes er ei bygd på Hedmarken, mellom Hamar og Brumunddalen. Furnes ligger på østsida av Furnesfjorden, en 16 kilometer lang arm av Mjøsa som går nordover til Båtsenden ved Brumunddalen. Bygda ble i 1891 egen kommune, da den ble skilt ut fra Vang. I 1964 ble Furnes innlemma i den nye storkommunen Ringsaker, sammen med Nes og gamle Ringsaker. Ved sammenslåinga hadde Furnes et flateinnhold på 201 km².
Bygdenavnet uttales /fu:ṛ`ṇes/. I motsetning til mange andre bygdenavn er ikke Furnes opprinnelig gardsnavn, men har hele tida vært brukt om bygda. Det er belagt fra 1300-tallet, og alt da skrevet Furnes. Førsteleddet er usikkert, men kan være treslaget furu eller et elvenavn bygd på samme treslag. En person fra Furnes kalles en furnesing.
Furnes var fra gammalt av annekssogn til Vang. Opprinnelig gikk grensa mellom Furnes og hovedsognet litt lenger sør enn dagens kommunegrense mellom Ringsaker og Hamar. Gamle Furnes-garder som Ajer har gitt navn til bydeler i dagens Hamar by. Tidvis har også Storhamar blitt regna til Furnes. Denne garden eide for øvrig mye gods i bygda.
Furnes er ei rik jordbruksbygd, og særlig i den sørlige delen av den tidligere kommunen er det mange store garder. Nord og øst i bygda er det myr- og skogstrekninger som går opp til 966 moh. (Raufjellet). På utsiktspunktet Høsbjørkampen (506 moh.) i Furnesåsen ble det kjente Høsbjør Hotell åpna i 1919, arkitekt Rudolf Emanuel Jacobsen. Der holdt i 1934 Oxfordbevegelsen sitt første vekkelsesmøte i Norge.
Kommunegrensa mellom Ringsaker og Furnes gikk i Brumundelva, der som industristedet og stasjonsbyen Brumunddalen vokste fram på slutten av 1800-tallet. Elva har også vært regna som et viktig dialektskille. På Furnes-sida ble de gamle diftongene monoftongert, dvs. /ben/ og /røs/ i stedet for /bein/ og /røys/, som de sa på nordsida av elva.
Furnes historielag ble stifta i 1930.
Furnes på 1700-tallet
Mange garder i Furnes lå under Storhamar. Under reformasjonen ble nemlig det omfattende kirkegodset i Norge konfiskert av krona, og blant annet Storhamar ble krongods. I 1649 ble denne garden så tildelt Hannibal Sehested, som dessuten makeskifta til seg mange garder i Vang og Furnes fra krona. Med dette var flertallet av gardene i bygda kommet under Storhamar, som deretter vekselsvis var krongods og adelig setegard.
Denne tilstanden fortsatte fram til 1716, da assessor Jens Hansen Grønbech (1666-1734) kjøpte Storhamar for 23.000 riksdaler. Det kan muligens være Grønbech trengte midler etter dette kjøpet, for i åra fram til 1720 ble ikke mindre enn 31 garder i Furnes solgt til sjøleie.[1] Salget av garder fortsatte gjennom 1700-tallet, og de siste gardene som ble solgt til sjøleie var Furuberget, Gammelgård og Vikerødegården i 1800. Dermed var overgangen til sjøleie i stor grad fullført i Furnes, som ellers på Hedmarken.
I april 1743 satte Danske Kanselli igang en omfattende spørreundersøkelse i Danmark-Norge, på Færøyene og på Island, og også embetsmenn på Hedemarken sendte inn sine svar. Det var sogneprest Peder Eriksen Dohn i Vang som skrev om Furnes, og han hadde blant annet følgende å si: «Mineralia eller naturalia er her iche, uden et lidet kalchbrenderie paa Furuberg tilhørende Hammersgods ved Furnæs.»[2]
Noter
Kilder og litteratur
- Aschehougs konversationsleksikon, bind IV, Kristiania 1921.
- Røgeberg, Kristin M. (utgiver). Norge i 1743, bind 2. Solum forlag, Oslo 2004.
- Morgenbladet, 5. september 2013: «Brann i et nøtteskall».
- Rygh, Oluf: Norske Gaardnavne (om bygdenavnet Furnes)
- Store norske leksikon: «Furnes»
Videre lesing
- Bleken-Nilssen, Toralv: Furnes bygdebok 1, Furnes historielag 1941. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Bleken-Nilssen, Toralv: Furnes bygdebok 2, Furnes historielag 1956. Digital versjon på Nettbiblioteket