Kanselliet

Kanselliet var i middelalderen det eneste regjeringskontoret i Norge. Slik forble det helt til 1660, da kongen etter innføring av enevelde begynte å opprette andre regjeringskontorer. I dansketida lå Norge under den delen som ble kalt Danske kanselli, mens hertugdømmene lå under Tyske kanselli. Kanselliet ble omorganisert flere ganger, men eksisterte fortsatt ved løsrivelsen fra Danmark i 1814.

Middelalderen

Behovet for et regjeringskontor oppsto med innføring av skriftlighet i administrasjonen, og kanselliet ble trolig oppretta i andre halvdel av 1100-tallet. Det finnes ikke sikre kilder om dette, men når kanselliet omtales på 1200-tallet ser det ikke ut til å være noe helt nytt. Når det først nevnes fantes det en kongelig skrivestue, og denne ble ledet av kansleren. I 1270-åra ga Magnus Lagabøte en egen skipan om kanslerembetet. Kansleren ble definert som en av kongens mest betrodde medarbeidere, og han fikk samme veitsle – øknomiske ytelser – som lendmennene. Det ble også foreskrevet at to hirdprester skulle være knytta til kanselliet.

Trolig går hirdgeistlighetens forbindelse til kanselliet lenger tilbake, slik at Magnus Lagabøte bare bekrefta en eksisterende tilstand. Hirdmedlemmene sto allerede i et vasallforhold til kongen, og var naturlige valg for slike embeter. I Hirdskråen nevnes kanselliembetsmennene som noen som har et spesielt fortrolig forhold til kongen. Allikevel ser det ut til at kongen har hatt et ønske om å løsrive sentralforvaltninga fra hirden. Dette ble tydeligere da Håkon V Magnusson i 1308 søkte pavehoffet om eksempsjon for geistligheten ved det kongelige kapell. Dette betyr at han ba om at kapellgeistligheten skulle underlegges paven direkte, og dermed ikke lenger være underlagt de norske biskopene. Kongen kunne da utnevne kapellgeistligheten selv, og velge de som var best egna i administrasjonen. Formelt måtte paven gi sitt samtykke, men dette var en ren formalitet; biskopene kunne det være vanskeligere å hanskes med om de ville plassere sine betrodde menn inn i kongens innerste krets. Paven gikk ikke helt med på dette, men Håkon fikk delvis eksempsjon. De norske biskopene beholdt en viss tilsynsrett, men kongen kunne selv utnevne og hadde rimelig god kontroll. Dette førte til at det oppsto en fast ordning med to proster i toppen. Prosten ved Apostelkirken i Bergen fungerte som formann for de kapellgeistlige, mens prosten i Mariakirken i Oslo ble leder for kanselliet. Dette norske kanselliet i Oslo besto helt til 1670-åra, men selvsagt med betydelig svekka myndighet over tid.

Håkon Håkonssons ordning ble ikke stående ubestridt. Da han døde i 1319 tok hans mindreårige dattersønn Magnus VII Eiriksson over. Riksrådet utøvde da et formynderstyre, og de ble stående i konflikt med biskopene blant annet omkring kapellgeistligheten. Først da Pål Bårdsson ble kansler i 1337 ble forholdene mer stabile igjen. Da Håkon VI Magnusson tok personlig styring over regjeringsapparatet i 1358 førte dette til at kanselliet og kapellgeistligheten fungerte godt som et sentralt styringsorgan i Norge. En forskjell mellom Norge og nabolandene Sverige og Danmark, er at de norske kanslerne ikke ble rekruttert blant biskopene. Det eneste unntaket var da Margrete Valdemarsdatter utnevnte biskopen av Oslo som kansler.

Etter 1380 ble det vanskeligere å forsvare et kanselli i Norge, ettersom kongen og hoffet ikke var i landet. Kanselliet i Danmark tok derfor over en rekke oppgaver. Riksrådet forsøkte i 1430-åra å gjenetablere et effektivt kanselli i Norge, men kom ikke langt med dette. Kanselliet i Oslo fikk allikevel bestå, da det var en viktig del av rettsvesenet. Kapellgeistligheten var også praktisk å ha for monarken, ettersom det fungerte som rekrutteringsorgan for kongetro geistlige. Ved en rekke tilfeller ble kapellgeistlige utnevnt til biskoper og andre viktige posisjoner.

Etter 1537 besto kanselliet i Oslo helt fram til 1670, men dette kan knapt kalles et regjeringskontor. Allerede før 1537 hadde København tatt over de fleste saker, og det meste av kapellgeistlighetens gods ble forlent til verdslige embetsmenn som godslen.

Danske kanselli

Fra 1520-åra, og kanskje også noe tidligere, ble det ført egne protokoller for norske saker ved kanselliet i København. Frederik I (regjerte 1523–1533) oppretta Tyske kanselli for å ta seg av saker i hertugdømmene, altså Slesvig og Holstein. Grensene mellom de to var mindre klare enn man kunne forvente, og i praksis gikk mange utenrikssaker gjennom Tyske kanselli. Dette skjedde fordi kongen på den måten kunne unndra sakene fra riksrådets og riksembetsmennenes kontroll.

Kanselliet ble rundt tida for det norske selvstendighetstapet leda av kansleren, med en oversekretær som leda den daglige driften. Ellers var det flere kansellijunkere, også omtalt som kanselliherremenn. Dette var unge adelsmenn som fikk sin skolering i administrative oppgaver. Videre var det en rekke kansellisekretærer. De førte registere over alle åpne kongebrev som gikk ut fra kanselliet, fordelt i geografisk organiserte rekker. Missiver, lukkede kongebrev, ble ført i egne protokoller (tegnelser), også de organisert geografisk. Innkomne brev ble ikke journalført før i 1620-åra, og ble organisert geografisk først i 1650-åra.

Etter innføringa av enevelde i 1660 ble det gjort en rekke endringer i administrasjonen. Det ble oppretta sideordna kollegier, og kanselliet ble til kansellikollegiet. Et kollegium for flåten var oppretta alt i 1655, og et for landstyrkene ble planlagt fra 1658. Bergvergsforvaltninga i Norge ble også organisert som et kollegium, bergamtet. Videre kom et skattkammer- eller kammerkollegium, og statskollegiet. Kongen planla også å opprette et konsistorialkollegium for kirke- og lærdomssaker. Erkebiskop Hans Svane ble utnevnt til president, men dette kollegiet ble aldri formelt oppretta. Tyske kanselli ble også omorganisert som kollegium, og tok etter hvert over alle utenrikssaker. Denne utviklinga førte til at kanselliets virkefelt ble innsnevra. Utover på 1700-tallet ble det oppretta enda flere kollegier, noe som innskrenka kanselliets virkefelt og myndighet stadig mer.

Internt i kanselliet ble det ikke gjort større endringer med det aller første. Adelige fortsatte å være sentrale der, i motsetning til i de andre kollegiene. I 1670 ble det bestemt at kanselliet skulle ledes av kanseleren og en visekansler. To oversekretærer skulle behandle innkomne supplikker, og under seg skulle de ha en rekke kansellisekretærer. I 1673 ble Peder Schumacher, senere kjent som Griffenfeld, utnevnt til kansler. Han fikk da en ny tittel, rikskansler. Dette plasserte ham over kollegiene, og ga ham nominell kontroll over både det danske og det tyske kanselliet. Han ble knytta til statskollegiet, som så ut til å kunne bli et overordna organ framfor et sideordna kollegium. Men da Griffenfeld falt unåde i 1676 ble rikskanslerembetet trukket inn, og kanselliet gikk tilbake til å være ett av flere kollegier.

I 1703 opphørte kanselliet å være t selvstendig kollegium. Det ble fortsatt utnevnt kanslere en tid, men fra 1735 til 1770 ble det leda av oversekretæren. Kanselliet fungerte da som sekretariat for geheimekonseilet. Det ble holdt kollegiemøter igjen fra 1730, men kanselliet fungerte bare som saksforberedende organ for konseilet. Mens de andre kollegiene var delt inn etter saksområder, var kanselliet delt inn etter forskjellige nivåer i saksbehandlinga.

Johann Friedrich Struensee sto bak en omfattende omorganisering av sentraladministasjonen i perioden 1770–1773. Kanselliet ble igjen et selvstendig kollegium, og geheimekonseilet ble avskaffa. Oversekretærembetet ble også avskaffa, og kanselliet ble delt inn i geografisk definerte kontorer, med eget norsk kontor. Et depechekontor toks seg av allmenne saker, og det kom på plass et arkivkontor. Struensee skulle selv referere sakene for kollegiet. Hvert departement skulle ledes av en kontorsjef med tittelen deputert.

Det meste av Struensees reformer ble reversert etter at han møtte sitt voldsomme endelikt i 1772. Geheimekonseilet ble gjenoppretta, som geheimestatsrådet, i 1773. Men kanselliet fikk allikevel fortsette som eget kollegium. Kontorinndelinga gikk tilbake til å følge saksgangen, og to deputerte skulle referere sakene. Ellers satt den eldste ekspedisjonssekretæren og generalprokurøren i kollegiet.

I 1800 kom så enda en omorganisering. Departementene ble inndelt eller både saksområder og geografiske områder, ikke ulikt slik det var under Struensee. Det ble oppretta departement for kirke og skole, justisvesen og politi (ett for Danmark og ett for Norge), lens- og utskrivningssaker og for revisjon. En del oppgaver ble desentralisert, og overført til magistratene, amtmennene eller biskopene. Hvert departement ble leda av en deputert. I 1804 fikk hvert departement også en kontorsjef, med tittelen departementssekretær. Kansellipresidenten hadde overoppsyn med hele kanselliet, og fikk fra 1813 tittelen justisminister.

For Norges del opphørte kanselliet i 1814 – men det norske regjeringsapparatet som oppsto var i utgangspunktet påvirka av hvordan det hadde vært organisert mot slutten. For Danmarks del besto det fram til grunnloven ble vedtatt i 1848.

Kilder og litteratur

• Kanselliet i Norsk historisk leksikon.
• Danske Kancelli på Wikipedia på bokmål og riksmål.
• Kanselli - historisk forvaltningsorgan i Store norske leksikon.