Riksembete

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Riksembetene var de viktigste embetene i riksstyret i senmiddelalderen og inn i unionstida. De hadde opphav i eldre hird- og hoffembeter. Ordninga med riksembeter var noe som vokste fram over tid, og som også endra seg over tid. I denne artikkelen gis det et overblikk over utviklinga; de enkelte embetene er også omtalt i mer detalj i egne artikler.

Embetene som omtales er:

Middelalderen

Riksrådene i Norge, Sverige og Danmark pressa under Kalmarunionen på for å omdanne unionen til et løsere fellesskap med betydelig grad av sjølstyre i de tre rikene. Riksrådene skulle være det lokale styringsorganet, og dette skulle ledes av riksembetsmennene. Under Margrete Valdemarsdatter og Erik av Pommern kom de ikke så langt med dette, men under Christoffer av Bayern ble det i 1440-åra forsøkt å få gjennom et forfatningsutkast. Under flere vakanser senere på 1400-tallet og i 1512 benytta også riksrådene muligheten til å presse gjennom sine krav. I Sverige gikk det et skille i 1481, da separasjonistene fikk kontroll over riksrådet og dermed arbeida for selvstendighet framfor et konstitusjonelt fellesmonarki.

I Norge ble det i praksis bare ett riksembete i middelalderen, drottseten. Andre hirdembeter, som stallare og merkesmann, hadde nemlig forsvunnet på 1300-tallet og ble dermed ikke omdanna til riksembeter. I Hirdskråen fra 1270-åra er drottseten en av de lavere hirdembetsmennene, med ansvar for hirdens forpleining, men fra 1320-åra var det vanlig at drottseten fungerte som kongens stedfortreder ved behov. Dette skjedde blant annet mens Magnus VII Eiriksson var umyndig fra 1323 til 1332. Drottseten ble dermed også i praksis riksrådets leder. Embetet ble allikevel ofte stående ubesatt. Den siste drottseten, Sigurd Jonsson, ble utnevnt av Erik av Pommern i 1439. Han nevnes fortsatt som drottsete i 1442, og satt nok til Christoffer av Bayern ble valgt til konge det året. Sigurd Jonsson ble etter Christoffers død utnevnt til riksforstander og riksrådsformann. I praksis var nok dette det samme som drottsete.

I 1450-åra ble den første rikshovmesteren utnevnt. Hartvig Krummedike skulle bli den eneste som hadde dette som et reelt embete i Norge, og han satt bare i to år, fra 1455 til 1457. Rett nok hadde Nils Henrikssøn Gyldenløve også tittelen fra 1515 til 1523, men dette ser ut til å bare være en tom tittel han fikk da han sammen med Erik Valkendorf skulle forhandle om ekteskap for Christian II. Til tross for utnevnelsen av Krummedike i 1455, og en tydelig innretning mot riksrådsstyre i Christian Is norske håndfestning fra 1449, stoppa denne utviklinga opp. Norges rikes kansler fikk ikke den rollen han var tiltenkt, og i stedet ble det erkebiskopen som fungerte som riksrådsformann og riksvikar.

Unionstida

Etter at Norge ble et dansk lydrike i 1536 ble de danske riksembetene gjeldende for også Norge, og riksembetene skulle ikke lenger representere enkeltrikene i unionen. Nå ble de i stedet aristokratiets redskap for å kontrollere forvaltninga, og for å passe på at kongen overholdt sine forpliktelser etter forfatning og håndfestning. Riksembetenes posisjon ble lovfesta i Christian IIIs håndfestning av 1536, og gjentatt i senere håndfestninger. Kongen sto formelt sett fritt til å utnevne riksembetsmenn, men han måtte i praksis forholde seg til bestemmelser om at de skulle være innfødte adelsmenn som satt i riksrådet. Deres mulighet til å kontrollere kongemakta ble begrensa av at embetsmennene, særlig lensherrene som kunne bo langt vekk fra København og hadde mange andre oppgaver, ofte ikke kunne være til stede ved hoffet. Riksembetsmennene hadde heller ikke noe sekretariat, men måtte bruke kanselliet.

De danske riksembetene tidlige på 1500-tallet var rikshovmesteren, kansleren og riksmarsken. Rikshovmesteren var den fremste, og fungerte som en slags førsteminister og som kongens stedfortreder. Utover 1500-tallet ble han viktig for finansstyret, og han fikk kontroll over rentekammeret og tollvesenet. Ofte hadde rikshovmesteren også innflytelse på utenrikspolitikken, uten at dette var en formelt tillagt oppgave. Kanslerembetet hadde siden tidlig på 1400-tallet vært todelt. Man hadde en øverste kansler, eller erkekansler, som alltid var biskop og normalt biskopen av Roskilde. Hans tittel var nominell, og den som utførte kanslerens oppgaver var kongens kansler. Etter reformasjonen ble sistnevnte den eneste kansleren. Riksmarsken var en videreføring av stallaren, og var leder for det adelige militæroppbudet og nominelt øverstbefalende for hæren. I praksis ble hans kontroll over de militære styrkene sterkt svekka etter 1536. På 1600-tallet ble riksmarsken adelens hovedtalsmann overfor kongen, men dette endte i 1660.

Riksadmiralen ble riksembetsmann i 1576, og den danske rikskansleren, som hadde ansvar for rettspleien, ble riksembetsmann så sent som i 1646.

Grensene mellom de ulike embetene var uklare, og ble aldri skikkelig definert. Dette førte til at de ble mindre effektive i sin kontroll av kongen, ettersom de stadig måtte bruke tid på å avklare ansvarsområder. Maktforholdet mellom kongen og riksembetsmennene varierte også. I perioder hadde riksembetsmennene mye makt, som da de under Christian IV pressa gjennom store innrømmelser, og under Frederik III da de tok fra kongen hans enerett til å utnevne riksembetsmenn. Denne ble erstatta med en ordning der riksrådet foreslo tre kandidater som kongen måtte velge blant. Kongen kunne også la være å utnevne riksembetsmenn, så embetene sto i perioder ubesatt.

Ved innføringa av enevelde i 1660 ble ikke riksembetene avskaffa, men deres forfatningsrettslige basis forsvant. Riksembetsmennene ble dermed ledere for forskjellige kollegier, som var under kongens kontroll. Embetene døde ut mer eller mindre av seg selv. Det danske kanslerembetet overlevde lengst, til 1730. Rikshovmesteren ble leder for statskollegiet etter 1660.

Kilder og litteratur