lokalhistoriewiki.no

Arbeidernes internasjonale kampdag

Arbeidernes internasjonale kampdag markeres på 1. mai og har vært feiret i mange land helt fra 1890. Forslaget om å innføre denne dagen kom fra fagorganiserte i USA under den internasjonale arbeiderkongressen i Paris i 1889, og tradisjonen ble forholdsvis raskt tatt opp over hele verden.

Første mai-tog i Namsos i 1936. Først i toget de røde faner, så komiteen og en fagforening, så følger et uidentifisert sangkor
Foto: Hentet fra Gunnar Solums Veien mot rettferd og lysere kår.

Den første 1. mai

1. mai ble feiret for første gang i Norge i 1890 i form av demonstrasjonstog i Kristiania og i Kristiansund. I tillegg ble det holdt møter og festligheter i blant annet Skien og på Hønefoss. Både sosialistiske grupper og arbeiderforeninger tilknyttet Venstre deltok. Noen steder utsatte man dagen til helgedagene 3. og 4.mai for å unngå å komme i konflikt med arbeidsgiverne.

I Kristiania startet man fra Youngstorget i strålende sol. Toget besto av Den socialdemokratiske forening og 16 fagforeninger med fem korps, og arrangementet ble omtalt i positive vendinger i både sosialistisk og borgerlig presse.

 
Første mai-markering på Youngstorget i 1960-åra.

Krav

«8 timer arbeid, 8 timer frihet, 8 timer hvile» var i flere tiår den definitivt viktigste saken for 1. mai-arrangementene i Norge, noe som også gjenspeiles i det første 1. mai-merket fra 1892. Dette var et krav som kom ganske seint til Norge, men til gjengjeld gikk de norske sosialistene lenger i sine krav enn det man gjorde i mange andre land. Man oppfordret blant annet til å kreve en todelt arbeidsdag med en times pause, og til å demonstrere på 1. mai. En annen sak som sto sentralt utover 1900-tallet var kampen mot militarismen.

 
1. mai i Vestfossen 1917

1. mai ble offisiell norsk flaggdag under Arbeiderpartiregjeringen i 1935, og dagen ble først innført som fridag under andre verdenskrig av ministerpresident Vidkun Quisling 23. april 1942, da som «arbeidets dag». Denne bestemelsen falt bort etter frigjøringen i 1945, men Stortinget gjorde dagen til offentlig høytidsdag i 1947.

Landsorganisasjonen og andre aktører

 
Arbeidermannskoret i Follafoss 1937. Arbeiderkorene er viktige innslag av 1. mai-feiringen i Norge. Bildet er eid av Olav Vold.

LO har hele tiden vært den viktigste organisatøren rundt om i landet - fra hovedarrangementet på Youngstorget i Oslo til forskjellige typer demonstrasjonstog, møter og festligheter rundt om i landet. Men også andre større og mindre organisasjoner har vært med. Til tider har 1. mai vært en viktigere festdag enn 17.mai for arbeiderklassen og for arbeiderbevegelsen. Før 1890 hadde man gjerne hatt egne arbeidertog på grunnlovsdagen, men denne skikken forsvant da arbeiderne fikk sin egen dag.

I 1970-åra valgte ml-rørsla mange steder å ha egne arrangement. En viktig årsak til dette var strid om paroler og talere, men det handla også om partibygging. Gruppene som sto bak slike arrangement gikk ofte under navnet Faglig 1. maifront, men kunne også ha andre navn. Også andre har hatt separate arrangement, for eksempel separate tog og samlinger for Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti med deres respektive sympatisører.

Tradisjoner

Tradisjonene på 1. mai varierer sterkt fra sted til sted i landet, men felles er gjerne taler og tog på formiddagen, og festligheter på kvelden. Barnetog på 1. mai ble vanlige fra 1910 og framover, men denne skikken er det i 2010 helt slutt på. Barn er med i toget sammen med sine foreldre, men det er uvanlig med egne barnearrangementer.

I begynnelsen av feiringens historie var det viktig for arbeiderbevegelsen å vise at sosialistene var anstendige og skikkelige mennesker, i motsetning til hva de gjerne ble framstilt som i den borgerlige pressen. Alkohol var derfor gjerne forbudt under arrangementene. Likevel har det nok gjerne blitt festet noe mer løssluppent ut over kvelden, selv de første årene. En tradisjon som kanskje er særnorsk er at man drikker natt til 1. mai. Rett nok har man en tilsvarende tradisjon i Sverige, men der skyldes det at man har tradisjon for å feire Valborgsmesseaften. Denne kvelden har også russen tradisjonelt begynt sin feiring. I 1970-åra begynte alternative grupper i Oslo å feire natt til 1. mai i Slottsparken, med både drikking og hasjrøyking, og det kom flere år til sammenstøt mellom politi og festdeltakere.

 
Markering i Steinkjer ved bautaen over Kristofer Uppdal.

Status

Kampdagen hadde lenge ikke noen spesiell juridisk status. Dette førte til at man mange steder feira den på nærmeste lørdag eller søndag, slik at flest mulig kunne være med. Det skjedde allerede under den første feiringa i 1890. På en del arbeidsplasser klarte man å forhandle seg fram til fri for å gå i toget, men mange fikk ikke anledning til å stille opp, eller måtte skofte arbeidet med de konsekvenser det kunne medføre.

I 1935 ble 1. mai offisiell flaggdag. Dette påvirka ikke direkte arbeidernes muligheter til å få fri, men det ga dagen en høyere status i samfunnet.

Under andre verdenskrig var det forbudt for arbeiderbevegelsen å demonstrere, og i stedet ble Arbeidets dag innført 1. mai etter tysk mønster. I 1942 ble den en lovfesta fridag, et åpenbart forsøk på å kapre denne dagen ved hjelp av de nazifiserte fagforbundene. Denne loven ble oppheva i 1945.

Med Arbeiderpartiets store framgang etter krigen fulgte en mulighet for å gjøre kampdagen til offentlig høytidsdag, og det skjedde i 1947. Den er i dag regulert i en egen lov om 1. og 17. mai. Det har flere ganger kommet utspill fra borgerlige politikere om at dette bør reverseres, men uten at noen har tatt saken videre.

Galleri

Kilder

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Arbeidernes_internasjonale_kampdag&oldid=1527932»