Bøylefoss kraftverk

Bøylefoss kraftverk er et kraftverk i Nidelva i nedre del av Arendalsvassdraget i Froland kommune. Kraftverket fra 1913 er et kulturminne i norsk kraftproduksjon.

Bøylefoss kraftverk med rørgatene opp til fordelingsbassengene. Det røde huset til venstre på toppen er snekkerverkstedet og det hvite ved siden av er vinsjehuset.
Foto: Karl Ragnar Gjertsen (2019).
Kraftverket da det var nyoppført.
Foto: Nasjonalbiblioteket (1912-1915).

Bøylefoss kraftverk ble bygget i årene 1911–1913, arkitekt er Thorvald Astrup. Kraftverket la dermed grunnlaget for den store industriutbyggingen i Eydehavn.

Bakgrunn

Eierskap

Fallrettighetene i Nidelva ble allerede i 1896 kjøpt av det private selskapet Arendals Fossekompani og er derfor ikke underlagt konsesjonsbestemmelsene. Selskapet ble dannet samme år og eier fortsatt Bøylefoss og to andre mindre kraftverk lengre opp i vassdraget, Flatenfoss 2 fra 1981 og Flatenfoss 3 fra 2009. Selskapet er idag et investeringsselskap.

Utbyggingen

Arendalsbanen åpnet i 1910, og det ble anlagt et sidespor fram til kraftstasjonen som gjorde at utstyr og materialer kunne fraktes helt fram til anleggsområdet i et område med dårlige veiforhold.

Øverst, ved det første fordelingsbassenget og starten ved rørgatene, ble det rett øst for disse, bygget et hvitt hus rundt 1912 som var et vinsjehus hvor en kunne vinsje ned rørdeler og maskindeler som kom til Bøylefoss. Bygningen står fortsatt.

Dette gjorde at utbyggingen kunne starte i 1911 og som ved andre tilsvarende utbygginger på den tiden ble det også bygget ut et samfunn som var knyttet til virksomheten ved kraftverket, som boliger, forsamlingslokale, butikker med mer.

Behov

Utbyggingen kom på bakgrunn av de omfattende industrialiseringsplanene for Arendalsområdet, med særlig Sam Eyde i spissen. Eyde ønsket og utnytte distriktets betydelige jernforekomster, og etablerte Det Norske Nitridaktieselskap med aluminiumssmelteverket Nitriden og Arendal Smelteverk med et silisiumkarbidverk.

Aluminiumsverket ble nedlagt i 1975. Silisiumkarbidverket ble kjøpt opp av konsernet St. Gobain, og den 30. september 2005 ble den siste ovnen stengt.

Anlegget

 
Dammen sett mot nord. Lukehuset og inntaket til tunnelene som fører vannet til kraftstasjonen til høyre for dammen. Kanalen fra bunnluka til høyre under lukehuset på dammen. De fire smale lukene til høye er reguleringslukene og de øvrige 14 er flomlukene. Begynnelsen av tømmerrenna til høyre og ut av bildet.
Foto: Dag Endre Opedal/Norsk Vasskraft- og Industristadmuseum (2016).

Damanlegg og rør

Kraftverket har vanninntak i Haugsjåvatnet (88 moh.) som ligger to kilometer ovenfor kraftverket. Vannet er demmet opp med en massiv betongdam forblendet i stein. Den har 11 seksjoner og var ferdigstilt i 1913. Demningens største høyde er 16 meter og den er rundt 160 meter lang.

 
Deler av den 2300 meter lange tømmerrenna fra Haugsjå dam og forbi kraftverket.
Foto: Dag Endre Opedal/Norsk Vasskraft- og Industristadmuseum (2016).

Dammen har 19 luker, en bunnluke, fire reguleringsluker og 14 flomluker. Flomlukene var opprinnelig nåleløp, men er siden blitt erstattet av glideluker.

Det ble bygget en 2300 meter lang tømmerrenne som gikk fra dammen, forbi både inntaksområdet og kraftstasjonen. Siste kjente fløtningsår i Arendalsvassdraget var i 1971 og idag er det bare rester av renna i terrenget.

Fra inntaket fører to tunneler på 1600 meter vannet fram til de to fordelingsbassengene ovenfor stasjonen. Det vestligste fordelingsbassenget kom i 1913, det østligste fordelingsbassenget kom etter at den andre tunnelen ble bygget i 1954, og det går et rør fra dette og ned til kraftstasjonen.

Fra fordelingsbassengene ledes vannet i de fire rørgatene de siste 200 metrene ned til turbinene. Rørene ble lagt til ulike tider og viser ulike utvidelsestidspunkter. De to vestligste, nærmest elveløpet, er fra 1914 og 1913, det neste fra 1974 og det østligste er fra 1962.

Kraftverket utnytter en fallhøyde på rundt 62 meter og med alle aggregatene i drift er det nå en slukeevne på 125 m³/s.

Bygningen

Kraftstasjonsbygningen er en tre etasjes bygning i armert betong, arkitekt er Thorvald Astrup. Stilen kan minne om militær arkitektur, men har også flere dekorative detaljer. Bygningsanlegget er blitt utviklet i takt med moderisering og opprustning av kraftverket som følge av økende regulering av vassdraget. Særlig fram til 1954, da en omfattende modernisering og fornyelse ble avsluttet, blant annet ombyggingen av generatorene.

Den opprinnelige maskinsalen er lang og relativ smal, hvor turbinene og generatorene er oppstilt etter hverandre.

Etter at kraftverket ble satt i drift i 1913 blke det i de følgende årene installert sju aggregater med francisturbiner levert av tyske Amme Giesecke & Konegen. Hvert aggregat hadde en ytelse på 5 000 hk. Disse ble etter hvert skiftet ut og bygget om slik at ytelsen økte fra 23,5 MW på midten av 1920-tallet til 35 MW i 1954.

I dag har kraftverket en maksimal ytelse på 65 MW med åtte generatorer, alle med francisturbiner levert av Kværner. Fem av dem er horisontale aggregater på 5 MW fra tiden 1925 til 1949. I årene 1960 til 1974 fikk kraftverket tre vertikale aggregater, de to eldste av disse er på 10 MW hver, og det siste er på 20 MW. De fem eldste generatorene er levert av Asea Per Kure. Den største av de tre nyeste er levert av National Industri, de to øvrige av NEBB.

Kulturminne

Bøylefoss kraftverk er inkludert i prosjektet kulturminner i norsk kraftproduksjon som et eksempel på kraftverk fra epoke 2 Storindustri og kommunal utbygging, hvor dette kraftverket er et eksempel på kraftutbygging som følge av denne tidens industrialisering og la grunnlaget for industrireisingen i Arendalsdistriktet.

Kraftutbyggingen ble gjennomført med utelukkende norsk kapital. Den tekniske løsningen knyttet tilk dam og vannveiene er også særegen, også stasjonsbygningens arkitektur. Videre er kraftverket fortsatt i full drift.

Inntaksdammen Haugsjå dam er med i prosjektet Dammer som kulturminner.

Galleri

Kilder


Koordinater: 58.5964° N 8.7166° Ø