Borgervæpning
Borgervæpning, også kalt borgerbevæpning, var en plikt som lå på byborgerskapet i mange europeiske land til å danne væpnede avdelinger til ordensvern og forsvar av byen. Slike ordninger hadde eksistert i norske byer siden middelalderen da alle våpenføre menn i byene hadde hatt plikt til å holde våpen og delta i byens forsvar. Utover på 1500– og 1600-tallet var det vanlig at byene stilte borgerkorps i ufredstider, og faste borgerkorps ble først opprettet utover på 1700-tallet. Den norske borgervæpning synes å ha hatt en glansperiode under ufredstiden ved begynnelsen av 1800-tallet.
.jpg)
Organisering
Mens de væpnede bykorpsene tidligere ble demobilisert når krigshandllingene var over, da de fleste byene klarte seg med de faste militære garnisonene i fredstid. Men utover på 1700-tallet kom dette inn i fastere former som en fast ordning med til dels detaljerte reglementer, klare kommandolinjer og personell som øvde sammen og deltok på parader og æresvakter i fredstid. Korpset kunne også fungere som ordensvern og brannvern. I krigstid var oppgaven lokalt forsvar av byen.
De første reglementene kom for Bergen (1719), Christiania (1745), Trondheim (1763), (for Kristiansand (1767). I kongelig resolusjon av 27. februar 1801 for alle byene i landet ble dette lovregulert. I 1821 ble Christiania Borgervæpning reorganisert og det foreligger i dag i Oslo byarkiv et detaljert reglement og mer fullstendig materiale om virksomheten.
De faste borgervæpningene var ikke underlagt den lokale militære garnisonen, men byens øvrighet. Dette var i praksis stiftamtmannen, men også magistraten hadde stor innflytelse over borgervæpningen, blant annet gjennom å ansette offiserer ved borgervæpningen. Borgervæpningen ble ledet av en stadshauptmann som hadde flere offiserer under seg med tilsvarerende titler av tysk opprinnelse, som stadsmajorer, stadskapteiner og stadsløytnanter. Vanligvis var det en av de fremste i byens næringsliv som ble utpekt til dette betydningsfulle vervet. Han lot seg gjerne avbilde i full uniform og fortsatte ofte å bruke tittelen også etter at tjenestetiden som stadshauptmann hadde utløpt.
Det ble opprettet en egen domstol som skulle pådømme tjenesteforsømmelser i borgervæpningen, den såkalte borgervæpningskrigsretten. Denne ble ledet av stadshauptmann. I Christiania besto denne av tolv offiserer, fire underoffiserer og åtte menige, innkalt av stadshauptmannen som møtte som en av de tolv offiseren. De behandlet også søkander for fritak, beløpet de fritatte måtte betale, samt bøter for forseelser som skulk, for sent oppmøte og andre disiplinære forhold i en styrke med svært varierende motivasjon for denne plikttjenesten.
Avskaffelse
Fram til 1854 ble landets militære styrker utrustet ved at fire gårder sammen måtte stille en soldat og utruste ham med uniform, proviant og ofte også hest. Byenes unge menn slapp slik denne formen for verneplikt, og dette var en begrunnelse for at de måtte stille i borgervæpning i stedet.
I 1854 ble loven endret slik at også byungdommen ble innrullert i Hæren og Marinen på lik linje med landsens ungdom. Samtidig krevde utviklingen en større profesjonalisering av både det militære, politikorps og brannkorps, og plikt til å delta i slike funksjoner for byens borgere med andre yrker ble mindre relevant. Eksempelvis ble Christiania Borgerlige Brandkorps utfaset fram til 1879 etter at Christiania brannvesen ble opprettet i 1861 og etter hvert bygget opp.
Tidlig på 1870-tallet ble det foreslått at også borgervæpningen skulle legges ned. En militæravdeling, hovedsakelig trent på å marsjere hadde stadig mindre militær betydning, også som følge av den våpentekniske utviklingen. Den militære ledelsen villew heller bruke ressursene på å utvikle de regulære militære styrkene. Byene protesterte kraftig på dette. Stortinget leverte en utredning i 1875.
Stortingets utredning skapte lange og bitre debatter. Byenes øvre borgerskap ville beholde ordningen, gjerne som et ordensvern, noe det da hadde blitt anledning til etter lovendringer, selv om borgervæpningen ikke hadde hatt slike oppgaver. Blant de aktuelle mannskapene var imidlertid ordningen svært upopulær og i Kristiania fikk en underskriftsliste for nedleggelse blant mannskapene mer enn hele 300 navn.
De endrede politiske holdningene gikk imidlertid mot tanken om slike organiserte borgervern. Tenken om at sosial uro heller burde forebygges enn bekjempes med militær makt ble sterkere, også på bakgrunn av erfaringene fra Onsumslaget fra 1878 og Schibbyeslaget i 1880. Videre stred dette mot den økte profesjonaliseringen innen det offentlige, som også medførte å bygge opp et stort konstabelkorps i politiet.
Saken avfødte imidlertid lange og bitre debatter. Regjeringen ville omorganisere borgervæpningene, men fikk ikke flertallet med seg. Den senere Venstreleder Johan Sverdrup ledet militærkomiteen og fremmet forslaget om nedleggelse. Det var oppe på to storting. De konservative krevde utsettelser, men ble nedstemt og 28. mai 1881 ble loven som med bare én kort paragraf opphevet hele institusjonen vedtatt.
Se også
Kilder
- Borgervæpning i Store norske leksikon
- Stadshauptmann i Store norske leksikon
- Stadshauptmann i Det norske Akademis ordbok
- Byborgernes heimevern, Oslo byarkiv, Tobias 4/99