Onsumslaget
Onsumslaget var et slag mellom arbeidere, politi og væpnede soldater i perioden 13. april til onsdag 17. april 1878 på Kampen i Kristiania.
.jpg)
Bakgrunn
Onsum var eier av Kværner Brug, og var en patriarkalsk og autoritær fabrikkeier. I ettertid er det hevdet flere årsaker til opptøyene, dels fikk Onsum ansvaret for at industriarbeidernes lønnninger i Kristiania dette året var satt ned med 10 %, dels hevdes det at det var uenigheter med hensyn til forvaltningen av den sykekassen Onsum hadde tatt initiativ til i 1860.
Arbeidsgivernes holdninger og totale avvisning av arbeidernes krav og myndighetens harde, nådeløse og ekskalerende reaksjoner på de tumultene som oppsto må sees på bakgrunn av den vedvarende politiske konflikten på nasjonalt plan, kalt statsrådssaken, samt den enorme sosiale avstanden og klassedelingen som eksisterte i den tids samfunn hvor kun 30 % av mennene hadde stemmerett, som hovedsakelig var formuende, selveiende bønder eller offiserer, noe som skapte en sterk avmakt og ydmykende situasjon for arbeiderne som sto i et sterkt avhengighetsforhold til arbeidsgiverne.
Opptøyene
Helgen 13.–14. april
Opptøyene begynte lørdag 13. april da det samlet en folkemengde seg utenfor brukseier Oluf Onsums eiendom Lille Munkeengen i St. Halvards gate 33 i Gamlebyen. Det be pepet og ropt protester mot Onsum, men denne kvelden begrenset det hele seg til disse verbale protestene.
Det er hevdet at dette også forekom på søndag, blant annet i Onsums annonser i avisene den kommende tirsdagen hvor han utlovet en betydelig belønning for opplysninger som kunne føre til av bakmennene ble tatt.
Mandag 15. april
Mandag 14. april i 20:00 om kvelden hadde demonstrasjonene tiltatt kraftig, og det ble meldt om at det ble kastet stein.
Det skal ha blitt gjort forsøk på å storme Onsums bolig, og politiet prøvde å drive den stadig voksende folkemassen på snart rundt 5–6000 mennesker tilbake, men ble i stedet beleiret på Munkengen sammen med beboerne. En av politibetjentene fjernet distinksjonene fra uniformen og fikk sneket seg ut og varslet politimester Carl Johan Michelet som tilkalte militære styrker for å opprettholde ro og orden. Michelet tilkalte kavaleriet og understreket det politiske poenget at byen ikke hadde det ridende politiet som han lenge hadde argumentert for. Før de militære styrkene ankom var det fullt av folk alle steder, mange av dem skuelystne.
I St. Hallvards gate på Galgeberg hadde kommunen et pukksteinslager og denne steinen ble tatt i bruk av folkemengden som kasteskyts. Det ble rapportert at kvinner og barn bar stein og forsynte mennene som kastet. Stein haglet mot politiet, men da de militære styrkene i form av kavaleri ankom, klarte de relativt fort ved hjelp av hestene på splitte folkemengden.
Men mengden samlet seg straks igjen i to grupper, en ble drevet nedover Åkebergveien og opp i skrenten mot Enerhaugen. Her ble de raskt spredt av soldatene som tok seg opp på Enerhaugen fra sidene og kunne splitte mengden ovenfra i alle retninger. Fra denne posisjonen ble heller ikke soldatene så sårbare for steinene som måtte kastes oppover.
Soldatene fikk større problemer med den andre gruppen som ble presset fra Åkebergveien og oppover Normannsgata på Kampen. De fikk på hjørnet Normannsgate/Hølandsgata bygget en barrikade ved hjelp av avrevne gjerder og klarte slik å stenge gata. Gjemt bak denne, gjerder, bygninger og uthus fortsatte steinkastingen, også fra bygningene. Politi og soldater klarte ikke å forsere sperringen og dermed spre folk. Flere av politimennene og de militære styrkene ble skadet av steinkasting og det bratte terrenget, folk som gjemte seg og utlagt skrot og hindringer skapte også problemet for kavaleriet.
Politi og soldater måtte trekke seg tilbake ned Normannsgata og situasjonen roet seg ned. Litt over midnatt senket natteroen seg over området.
Tirsdag 16. april
Neste dag var begge parter klare til ny konfrontasjoner. Det ble hevdet at det ble «agiteret, ogsaa med opslag» blant byen arbeidere. Avisene var tydelige i sitt budskap om at arbeiderne måtte bringes til en forståelse om at i nedgangstiden må også lønnngene settes ned, når de settes opp i oppgangstider. Samtidig var det uklart om arbeidsgiversiden tok sin del av nedgangstidene ved å ta mindre profitt ut av bedriftene.
Aftenposten med redaktør Amandus Schibsted hadde sterke bånd til arbeidsgiversiden, oppfordret i sin utgave denne dagen sine lesere til å holde sitt tjenerskap hjemme denne dagen, og Onsum hadde annonser i avisene med utlovet belønning på kr 400 (dagslønnen for en arbeider var rundt kr 3,00) for «... saadan Opplysning, at Vedkommende, der har udspredt det usandfærdige Rygte, at jeg har foranlediget andre Værksteder til at nedslaa Arbeidslønnen, kan opdages og blive trukket til Ansvar», og en belønning på kr 100 for opplysninger om hvem som sto bak «... opviglet fremmede Arbeidere til Sammenstimlen og Støi udenfor min Bolig sidste Lørdag, Søndag og igaaraftes.»
Polti og miltære myndigheter tok ingen sjanser og soldater patruljerte gatene fra tidlig om morgenen og oppløste enhver ansamling av mennesker fra Vaterland og videre østover. Selvom tallene er umulig å kontrollere, ble det hevdet at mellom 15–20 000 mennesker var ute i gatene denne dagen, de fleste skuelystne. Det var lege med soldatene og Rikshospitalet ble satt i beredskap.
På Kampen hadde en stor mengde barrikadert seg og plassert ut steinkastere på strategiske steder. Kavaleriet prøvde forgjeves å forsere barrikadene for å løse opp folkemengden og måtte trekke seg tilbake til Åkebergveien. Politimester Michelet tilkalte da infanteriet som ankom i 22:00-tiden. De var utstyrt med ti skarpe skudd hver og med påsatte bajonetter. Stilt overfor en såpass bevæpnet styrke trakk arbeiderne seg tilbake og ble spredt blant bebyggelsen.
Onsdag 17. april
Onsdag 17. april var det langt færre mennesker omkring og det kom ikke til noen konfrontasjoner som krevde at polti og militære mannskper som fortsatt patjulerte i gatene øst i byen måtte gripe inn.
Heller ikke torsdagen skjedde det noe mer og soldatene ble trukket tilbake. Byen gikk da inn i påskehelgen, og i den følgende uken åpnet teglverkene og det ble tilgang på mange jobber og det ble ikke flere uroligheter.
Dømte
Flere av de anholdte fikk bøter og ble løslatt. 32 ble fram stilt for forhør, men av disse var det bare seks som ble framstilt i retten. Anklagene gikk på å ha angrepet eller forsøkt å angripe politi og/eller soldater, og for å ha satt seg imot arrest. De skal ha hatt stein i lommer eller støvleskaft, eller ha blitt sett kaste fra seg stein de hadde i hendene. Bare en av dem skal ha blitt sett faktisk kaste stein mot soldatene.
Alle de tiltalte bodde i Kristiania og var tidligere ustraffet.
| Navn | Alder | Fødested | Bosted | Yrke | Tiltale | Dom |
|---|---|---|---|---|---|---|
| Paul Hansen | 40 år | Fet | Vålerenga | Arbeider | Voldsom motstand mot politiet 15. og 16. |
15 dagers fengsel på vann og brød |
| Anders Johansson | 18 år | Sverige | Fossveien Grünerløkka |
Dagarbeider | Voldsom motstand mot politiet 15. og 16. |
Bot: 20 kroner |
| Bernhard Kristiansen | 16 år | Kristiania | Grønland | Arbeider Bryggesjauer |
Vold mot Kampen politivakt | Mulkt: 40 kroner |
| Carl Halvorsen | 15 år | Aker | Bagerengen | Arbeider | Vold mot kavaleriet 16. april | 25 dagers fengsel på vanlig fangekost |
| Nils Nilsen | 23 år | Smedarbeider | Forsøk på vold mot kavaleriet 16. april | 10 dagers fengsel på vann og brød | ||
| Fredrik Fredriksen | 25 år | Drammen | Grünerløkka | Gullsmedsvenn | Vold og forsøk på vold mot politiet og kavaleriet 16. april | 16 dagers fengsel på vanlig fangekost |
Referanser
- ↑ Henry Røsoch (1953) På vandring i Christiania – Cappelen, Oslo.
Kilder
- Heidi C. Huitfeldt: Fra Berg til Kampen – Hvordan en gård ble en bydel, side 79–83, 93–106, Oslo 2018, ISBN 978-82-303-3864-3
- Oluf Onsum på Norsk biografisk leksikon
- Oluf Onsum på Industrimuseum, Norsk Teknisk Museum
- Arthur Danielsens side om Onsumslaget