Christiania Borgervæpning
.jpg)
Christiania Borgervæpning, også kalt Christiania borgerlige infantericorps ble gjenoppettet i 1801 og var en militær organisering av de av byens innbyggere som hadde borgerskap. Enheten ble reorganisert og fikk en tydeligere struktur i 1820. Det er få kilder som forteller noe om hvordan denne var tidligere, og synes å ha blitt lite brukt, også under den svenske kong Karl XIIs militære tilstedeværelse i byen.
Men i Oslo byarkiv finnes det mer fullstendig materiale for tiden etter reorganiseringen i 1820, som gir et godt innblikk gjennom blant annet et ualminnelig detaljert reglementet som forteller hvordan denne byens borgervæpning skulle være.
Oppsetting
Christiania Borgervæpning ble ledet av en stadshauptmann og en eksersermajor. Korpset skulle ha fire kompanier og hver av disse skulle ha tre offiserer: en kaptein, en premierløytnant og en sekondløytnant, samt en underoffiser med kommandersersjants rang. Minst syv mann skulle utgjøre væpningens musikkorps.
Mannskapsrullene viser imidlertid at underoffiserskorpset etter hvert ble noe større. I 2. kompanis rulle fra 1847 går det fram at de hadde en kommandersersjant, en furér, fire «Underofficeer», som kan tilsvare korporal, samt to fanejunkere. Dessuten hadde de to «Tambourer». Antall menige kunne variere etter som de ble innskrevet og dimmitert, men stort sett lå det på omkring ett hundre.
Stadshauptmannen var det en av de fremste i byens næringsliv som ble utpekt til dette betydningsfulle vervet. Han lot seg gjerne avbilde i full uniform og fortsatte ofte å bruke tittelen og uniform til galla også etter at tjenestetiden som stadshauptmann hadde utløpt.
Uniform
Den tids uniformers funksjon var ikke som et praktisk feltantrekk, men primært for identifikasjon venn/fiende slik at en ikke i en kamps hete skulle skyte på sine egne. Den enkelte måtte selv bekoste uniformen og annet personlig utstyr, bortsett fra våpenet, noe som kunne være en økonomisk belastning for den enkelte. Uniformskostnadene var på rundt 50 daler.
Standard våpenutrustning var «Gevær med Bajonnet og Bajonnetskede», som var korpsets eiendom, men den enkelte måtte selv anskaffe «en Carrouche eller Patrontaske med Rem». Den enkelte var også ansvarlig for eget våpen og pliktet å holde dette «i forsvarlig Stand paa egen Bekostning», og hadde to uker på seg å eventuelle reparasjoner for egen regning eller arbeid.
Uniformen besto av grønn kjole (jakke avkuttet i livet foran og lange, nedhengende skjøter bak) med svart krave og to rader med «gule Løveknapper», hvit vest og lysegrå bukser «med to grønne Striber, hver en Tomme brede». Uniformsbestemmelsene har detaljerte bekrivelser av hattens utforming.
For å sikre at alle gikk til anskaffelse av uniform, ble det bestemt at ingen fikk borgerskap i byen før vedkommende presenterte seg i uniform for magistraten. I bevarte borgerbrev er derfor formuleringen om at vedkommende «fremstillet sig i borgeruniform» vanlig.
Utskrivning/fritak
Reglementets første bestemmelse slo fast at «Enhver Indvaaner af Staden Christiania, der paa nogensomhelst Erhverv har vundet Borgerskab, og som ikke, ifølge gjældende Love, henhøre under Søvæbningen eller til Stadens Brandcorps, eiheller ved nogen særegen Lov er fritagen for Borgerlig Militair-Tjeneste, skal indskrives under Stadens Borgervæbning, og derved forblive, indtil han har fyldt 50 Aar.»
Stadshauptmannen ledet den såkalte sesjonsdeputasjonen som sto for utskrivningen av mannskapene. Øvrige medlemmer var stiftamtmannen og magistratspresidenten. Det ble ført sirlige protokoller over alle møter, og det første av disse var 2. april 1821 på byens rådhus nsom da var i Garmanngården. I protokollen fra dette første møtet heter det blant annet: «Man giennomgik første Delen af de værnepligtige Borgere som opholde sig i Byens Østre og Søndre Quarteer.»
Etter behandling av søknader om fritak satt man igjen med 215 tjenestedyktige menn.
Reglementet krevde at søknader om fritak skulle skje på et eget møte bestående av tolv offiserer, fire underoffiserer og åtte menige, innkalt av stadshauptmannen. Det var mange som søkte om fritak og disse måtte betale et større beløp, da økonomi ikke skulle være en motivasjon til å søk fritak. Utgiftene fikk man likevel.
På det første møtet ble det eksempelvis vedtatt med atten mot seks stemmer at Abraham Heidekker fikk slippe mot å betale tre hundre speciedaler en gang for alle eller tredve speciedaler årlig. Beløpet tilsvarte et par års inntekt for en alminnelig arbeidsmann. Ti år senere er Heidekker kjøpmann og brukseier, og for mange kan det ha vært en investering å få slippe tjenesten.
Om man uteble eller kom for sent til våpenøvelser eller eksersis, ble en bøtelagt. Protokollene viser at for ganske mange var ikke motivasjonen den sterkeste og at øvelsene kunne komme i konflikt med den enkeltes yrkesutøvelse.
Tjeneste
Borgervæpningens offiserer kunne fastsette de våpenøvelsene de ønsket, og mannskapene måtte da bare møte, eller ble de bøtelagt. Protokollene forteller imidlertid om en militær avdeling uten særlig militær betydning.
Oppgaver, utover øvelser, kunne var som ordenskorps ved brann, parade ved kongen ankomst til byen, honnørvakter ved stortingsåpninger og -avslutninger.
29. april 1864 var det eksempelvis sesjon, og i mai ble de holdt eksersis på Festningsplassen to timer elleve kvelder. 29. mai var to kompanier ute på honnørvakt ved kongebesøk, og 18. juli begynte 23 dagers eksersis for rekruttene. Samme dag startet også ti dagers kompanieksersis. 10. august, klokka fire på ettermiddagen, ble mannskapene mønstret av stiftamtmannen.
21. september startet skyteøvelsene på Hovedøya. Hvert kompani fikk en ettermiddag til rådighet, og protokollen forteller om i alt 4142 skudd, hvorav 1472 bom. 3. og 4. november var det igjen honnørvakt og parade, nå for kronprinsen, og dermed var det året omme.
Avskaffelse
Fram til 1854 ble landets militære styrker utrustet ved at fire gårder sammen måtte stille en soldat og utruste ham med uniform, proviant og ofte også hest. Byenes unge menn slapp slik denne formen for verneplikt, og dette var en begrunnelse for at de måtte stille i borgervæpning i stedet.
I 1854 ble loven endret slik at også byungdommen ble innrullert i Hæren og Marinen på lik linje med landsens ungdom. Samtidig krevde utviklingen en større profesjonalisering av både det militære, politikorps og brannkorps, og plikt til å delta i slike funksjoner for byens borgere med andre yrker ble mindre relevant. Christiania Borgerlige Brandkorps ble utfaset fram til 1879 etter at Christiania brannvesen ble opprettet i 1861 og etter hvert bygget opp.
Tidlig på 1870-tallet ble det foreslått at også borgervæpningen skulle legges ned. En militæravdeling, hovedsakelig trent på å marsjere hadde stadig mindre militær betydning, også eom følge av den våpentekniske utviklingen. Den militære ledelsen villew heller bruke ressursene på å utvikle de regulære militære styrkene. Byene protesterte kraftig på dette. Stortinget leverte en utredning i 1875.
Da byens bystyre behandlet stortingsutredningen fikk denne uvanlig stor interesse med et stor publikum tilstede. I en lang debatt uttrykte mange at de ønsket å bevare korpset som et ordensvern, noe det da hadde blitt anledning til etter lovendringer. Borgervæpningen hadde imidlertid aldri hatt slike oppgaver. Med stort flertall uttalte bystyret at korpset skulle bestå i en omorganisert form. Imidlertid fikk en underskriftsliste blant mannskapene for nedleggelse mer enn hele 300 navn.
De endrede politiske holdnningene gikk imidlertid mot tanken om slike organiserte borgervern. Tenken om at sosial uro heller burde forebygges enn bekjempes med militær makt ble sterkere, også på bakgrunn av erfaringene fra Onsumslaget fra 1878 og Schibbyeslaget i 1880. Videre stred dette mot den økte profesjonaliseringen innen det offentlige, som også medførte å bygge opp et stort konstabelkorps i politiet.
Saken avfødte imidlertid lange og bitre debatter. Regjeringen ville omorganisere borgervæpningene, men fikk ikke flertallet med seg. Den senere Venstreleder Johan Sverdrup ledet militærkomiteen og fremmet forslaget om nedleggelse. Det var oppe på to storting. De konservative krevde utsettelser, men ble nedstemt og 28. mai 1881 ble loven som med bare én kort paragraf opphevet hele institusjonen vedtatt.
Stadshauptmann
- Paul Thrane (1801–1809)
- Nils Jensen Ytteborg
- Jacob Bølling
- Christian Fredrik Wyller
- Oluf Onsum (1863–1870)
- Harald Astrup (1874–1879)
- Richard Andvord (1879–1881)
Kilder
- Borgervæpning i Store norske leksikon
- Stadshauptmann i Store norske leksikon
- Stadshauptmann i Det norske Akademis ordbok
- Byborgernes heimevern, Oslo byarkiv, Tobias 4/99