Charlotte Wankel (1888–1969)

Charlotte Wankel (født 12. mai 1888, død 2. august 1969) var billedkunstner, og regnes som en sentral foregangsperson innen kubistisk og abstrakt maleri i Norge. I sine siste år var hun mer eller mindre glemt som kunstner, men hun ble gjenoppdaget mot slutten av 1980-åra, og sees som en av våre første avantgardekunstnere.

Slekt og familie

Hun var datter av brukseier Georg Reinholdt Wankel (1843–1907) og SIgrid Ring Wankel f. Ring (1858–1953). Mora var datterdatter av Hanna Winsnes. Blant Charlotte Wankels søsken finner vi Frida Wankel Maseng (1886–1982), som også var kunstmaler. Forfatteren Barbra Ring (1870–1955) var hennes kusine.

Charlotte Wankel ble oppkalt etter farens første kone, Charlotte Sophie Wankel f. Rosenkilde (1849–1870), som døde to dager etter at hun fikk et dødfødt tvillingpar.

Selv ble hun ikke gift, og hun fikk ingen barn.

Liv og virke

Hun vokste opp på gården Kambo utafor Moss i et velstående hjem. Faren ble stortingsrepresentant for Høyre det året hun ble født. Charlotte Wankel og søstera Frida viste tidlig kunstneriske talenter – noe flere i moras slekt også hadde – og foreldrene sendte dem på kunstskole hos Jacob Sømme og Harriet Backer. Etter farens død i 1970 flytta familien til Kristiania. I 1910 reiste Charlotte Wankel til Paris, der hun studerte ved Henri Matisses kunstskole. Hun debuterte på Høstutstillingen i 1914; bildet har dessverre gått tapt. Kritikeren Jappe Nilssen – kjent for sine krasse kommentarer – omtalte henne i rosende ordelag, og spådde at man kunne vente å se mer til henne.[1] Ut fra hva vi vet om bildet hadde hun da fortsatt en nokså naturalistisk stil.

Vi vet at hun var aktiv i perioden fram til 1924, men svært lite er kjent om hva hun malte. En ting vi kjenner til er tegningene til familiens nye hjem på Blommenholm i Bærum fra 1922. Hennes første utkast ble avslått av kommunen med henvisning til skjønnhetsparagrafen – det passet ikke inn i strøket. Et moderert utkast, som ligner på de andre nyklassisistiske villaene i området, ble godkjent. De opprinnelige tegningene er ikke gjenfunnet, men beskrivelser peker mot noe inspirert av Le Corbusier, og muligens kunne dette ha blitt Norges første funksjonalistiske villa.

I 1925 studerte hun under Fernand Lèger og Amédée Ozenfant. Arbeidene fra de neste to åra ble stilt ut i en felleutstilling med sju andre skandinaviske kunstnere hos Kunstnerforbundet i Oslo i 1927. Denne gangen var ikke kritikken nådig; hele utstillinga ble slakta. Dette førte til at Wankel trakk seg stadig mer vekk fra offentligheten, men hun fortsatte å male. I 1934 stilte hun ut igjen, denne gang hos Blomqvists kunsthandel sammen med Magnhild Haavardsholm, Borghild Rød Lærum og Ragnhild Kaarbø. Alle de fire hadde vært elever av Harriet Backer, og de stilte ut omkring 15 malerier hver. Denne utstillinga ble tatt bedre imot, men kritikerne så ut til å forstå lite av Wankels bilder. I Arbeiderbladet ble de omtalt som «noen merkelige hyttebilleder med mennesker og forskjellige symboler på».[2] Samme år stilte hun ut noen malerier i London, og der ble de tatt noe bedre imot. På Høstutstillingen 1936 ble hun også godt mottatt, men på Bildende kunstnerinners vandreutstilling i 1939 var det igjen negative anmeldelser. De surrealistiske elementene i bildene hennes var for fremmede for norske kritikere.

Under andre verdenskrig ble noen av hennes bilder vist på utstillinga Kunst og ukunst som eksempler på degenerert kunst, det vil si kunst som ikke passet inn i det nazistiske verdensbildet.

Etter dette trakk hun seg helt tilbake. Hennes mor ble pleietrengende i 1940-åra, og mye av Charlotte Wankels tid gikk med til å ta seg av henne fram til hun døde i 1953. Men hun fortsatte å male, og lagde i sine senere år en del nonfigurative komposisjoner som har likhetstrekk med noen av Kandinskys senere arbeider. Noen av hennes bilder ble innkjøpt av Nasjonalgalleriet.

Det ble arrangert en minneutstilling i 1971, men det var først i neste tiår at hun igjen ble trukket fram og høstet anerkjennelse for sitt arbeid. På Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design har hennes bilder fått en mer framtredende plass, sammen med blant annet Ragnhild Keysers bilder.[3]

Referanser

  1. Dagbladet 1914.10.16. Digital versjonNettbiblioteket.
  2. Arbeiderbladet 1934.03.09. Digital versjonNettbiblioteket.
  3. Dag og Tid 2022.06.10. Digital versjonNettbiblioteket.

Kilder og litteratur