lokalhistoriewiki.no

Cissi Pera Klein (1929–1943)

Cissi Klein (født 19. april 1929 i Narvik, død 3. mars 1943 i Auschwitz) var skoleelev i Trondheim da hun ble arrestert fordi hun var jøde, og deportert til dødsleiren Auschwitz. Hennes historie og hennes unge alder har ført til at hun har blitt omtalt som «Norges Anne Frank».

Cissy Pera Klein i Våre falne.
Snublesteiner over familien Klein ved Museumsplass 3 i Trondheim.
Foto: Olve Utne (2015).

Hun var datter av Wulf Klein (1886–1943) og Milla Klein f. Glück (f. 1886). Faren kom til Norge fra Litauen i 1905, og i 1924 gifta han seg med latviske Milla Glück. De fikk norsk statsborgerskap i 1935.[1] Navnet hennes skrives både Cissi og Cissy i kildene, men det er en overvekt for formen Cissi, og det var det foreldrene skrev på spørreskjema for jøder i Norge i 1942.[2]

Hun ble født i Narvik, men familien flytta til Trondheim kort tid etter dette og etablerte en butikk der.

Den 6. oktober 1942 ble hun, faren og broren Abraham Klein (1926–1943) arrestert under unntakstilstanden i Midt-Norge. På det tidspunktet var hun elev var Kalvskinnet skole, og hun ble henta ut av klasserommet som da var i Trondheim husmorskoles lokaler. Hennes klassevenninne Kitty Bruun Andresen kunne mange år senere fortelle at da Cissi Klein kom på skolen denne dagen var hun oppløst i tårer. Politiet hadde nemlig vært hjemme hos dem kvelden før og konfiskert alle eiendeler – til og med skoleveska og bøkene hennes. Det eneste hun fikk beholde var en liten koffert med noen klesplass. To sivile politimenn kom til skolen i første time og krevde at hun skulle bli med dem. Hennes klasseforstander Randi Skorge Reppe hadde gjort sitt beste for å trøste henne, men kunne ikke gjøre noe da politiet kom.

Det er noe usikkert hvor mange av Trondheims-jødene det var som ble arrestert under unntakstilstanden. Oskar Mendelsohn mener det var totalt omkring 70 personer, og Bjarte Bruland har kommet fram til at det dreide seg om 29 menn.[3] Det tilsier 29 menn og omkring 41 kvinner. Kvinnene ble ikke sendt i fengsel, men satt i husarrest fordelt på tre leiligheter. Som trettenåring var Cissy Pera Klein den yngste av dem. En av leilighetene var familien Kleins i andre etasje i Museumsplass 3, og Cissy Klein ble plassert der – i omgivelser som må ha vært kjente og skremmende på samme tid. Faren og broren ble sendt til Falstad fangeleir.

Kvinnene i leiligheten ble formelt arrestert den 25. november 1942 og overført til Falstad neste dag. De ble så sendt videre til Bredtveit fengsel i Oslo. Den 25. februar 1943 ble familien Klein sendt med M/S «Gotenland», sammen med 155 andre norske jøder. Både Cissy, Abraham og Wulf Klein ble sendt direkte i gasskammeret ved ankomsten til Auschwitz den 3. mars 1943. Dødsfallet ble etter krigen bekrefta av Leo Eitinger, som overlevde Auschwitz.

Cissis mor har knapt blitt nevnt. Hun slapp unna arrestasjon fordi hun lå på sykehus da resten av familien ble pågrepet. Etterpå kom hun seg over til Sverige, og etter krigen vendte hun tilbake til Trondheim. Hun emigrerte senere til Israel og ble gift på ny.

Ettermæle

Snublesteiner og plakett

Det er lagt ned snublesteiner til minne om familien Klein ved deres hjem i Museumsplass 3 i Trondheim, og på veggen på bygningen er det en minneplakett som ble satt opp etter initiativ fra hennes klassevenninner i 1997.

Statue

Det er reist en statue av henne i den østre delen av Museumsplass. Der sitter hun på en benk med sin lille koffert. Statuen er laga av Tore Bjørn Skjølsvik og Tone Ek. Statuen ble avduka 8. otober 1997, samme dag en antar at hun ble henta ut av klasserommet 55 år tidligere. Hvert år på 17. mai og 8. oktober legger elever ved Birralee International School ned blomster ved statuen. Dette for å vise henne respekt og at de ikke glemmer at Holocaust-ofre også var barn.

Teksten på plaketten lyder:

TIL MINNE OM

VÅRE JØDISKE BARN OG TENÅRINGER

SOM BLE MYRDET I AUSCHWITZ

I MARS 1943


Gitt av trondhjemmere til 1000 årsjubileet i 1997

Utført av Tore Bjørn Skjølsvik og Tone Ek

Gatenavn

Cissy Kleins gate, som går over Museumsplass, fikk navn etter henne i 1995.

Cissi Klein videregående skole

Et enstemmig fylkesting vedtok å kalle opp den nye videregående skolen i Trondheim etter Cissi Klein, jenta som selv aldri fikk begynne på videregående skole. Dette til tross for at navnekomiteen hadde foreslått Falkenborg som navn på den nye skolen.

Ikke bare folkemordet under andre verdenskrig, men også Utøya-ofrene skal minnes og hedres med dette navnevedtaket. I fylkestingsvedtaket står det:

"Etableringen av en ny videregående skole gir Trøndelag fylkeskommune mulighet til å løfte frem viktige verdier som ble angrepet både under 2. verdenskrig, i 2011, og som stadig er under angrep – mangfold og toleranse, ytringsfrihet, demokrati og politisk engasjement. Det gir også en mulighet til å minnes de ungdommene vi mistet, og til å vise de overlevende at vi ikke glemmer det brutale angrepet de ble utsatt for. Dette kan gjøres gjennom skolens profil og grunnlag. Det kan også gjøres gjennom kunstnerisk utsmykking, og ved å navngi deler av skolen som aula, bibliotek, og andre rom/fellesområder."

Cissi Klein videregående skole er planlagt ferdig i 2024. Den skal ha plass til cirka 700 elever. Heimdal-rektor Elisabeth Tandstad blir skolens første rektor.

Fredning av statuen

26. november 2022, på 80-årsdagen for deportasjonen med Donau ble statuen av Cissi Klein fredet i et arrangement med Riksantikvaren, Cissi Klein videregående skole, Trøndelag fylkeskommune og Trondheim kommune. Trondheims ordfører Rita Ottervik og fylkesordfører i Trøndelag Tore O. Sandvik talte.

Dette er talen fra fylkesordfører Tore O. Sandvik:

Det finnes sår som aldri leges, urett som aldri kan tilgis, et mørke uten plass til lys. Holocaust var, og må forbli, et vannskille i menneskehistorien, en grusomhet som blottla menneskets potensiale for ondskap og kraften i bevegelser tuftet på hat og ekstremisme. Det er nå 77 år siden krigens slutt. De aller fleste som opplevde redslene på kroppen er gått bort. Det betyr at vi som samfunn har et felles ansvar for å fortelle deres historier slik at vi aldri glemmer. Museum og minnesteder etter 2. verdenskrig, får derfor en viktigere rolle enn noensinne i å formidle historien til nye generasjoner.

For 18 år siden kom datteren min, Julie, på tolv år, sterkt berørt hjem fra skolen. Klassen hadde møtt Julius Paltiel som hadde fortalt dem om Cissi Klein, som ble tatt da hun var på deres alder. Julius Paltiel sine fortellinger og hans stillferdige ønske og innstendige bønn om at Julie og klassevennene hennes skulle være hans vitner, preget henne. Julius var livredd for at historien om hvor ille vi mennesker kan bli mot hverandre, og om hva som hendte, skulle dø ut med tidsvitnene.

Rett etter inviterte jeg Julius Paltiel til fylkestinget for å høre hans historie. Han snakket i to timer og berørte hele fylkestinget. Julius minnet oss om at kampen mot ekstremisme må kjempes hver dag, og at vi aldri må glemme hva vi mennesker kan bli istand til å gjøre mot hverandre. Julius Paltiel var blant de siste tidsvitnene da han gikk bort i 2008. Han ba fylkestinget i være hans vitner, slik at historien aldri glemmes. Det lovte vi ham. Jeg står her i dag som hans vitne. Personlig – og på vegne av Trøndelag fylke.

I fjor vedtok et enstemmig fylkesting å gi den nye videregående skolen på Strindheim navnet Cissi Klein Videregående skole. Et samlet Trøndelag ønsket og ønsker å gi sitt vitnesbyrd til framtidige generasjoner.

Nå er det igjen krig i Europa. Minnene fra andre verdenskrig brukes aktivt av Russland for å mobilisere og legitimere deres invasjon av Ukraina. Ukraina skal «av-nazifiseres» og beskrives som en trussel tilsvarende Nazi-Tyskland. Det russiske slagordet «Nashe Delo Pravoe» – «vår sak er rettferdig» - blir nå brukt om krigen i Ukraina, men opprinnelig var dette et slagord som ble brukt i Sovjetunionen under andre verdenskrig.

Minnene fra andre verdenskrig har med andre ord fortsatt en enorm påvirkningskraft. Det har evnen til å vekke følelser, inspirere til ettertanke og samhold, eller de kan perverteres for å mane til nasjonalisme og legitimere overgrep. Her i Trøndelag har vi valgt å minnes en 13 år gammel skolejente som vårt symbol på krigens grusomheter og som en påminnelse om farene ved å rangere mennesker etter gruppetilhørighet. I Trøndelag har vi mange forskjellige trosretninger, etnisiteter, legninger, kulturer og språk, men vi er alle trøndere. Det betyr ikke at vi er mer verd enn andre, men det betyr at vi sammen utgjør et fellesskap – et fellesskap som er sterkere nettopp fordi vi er ulike, ikke på tross av det.

Sammen må vi verne om demokratiet vårt – det kan aldri tas for gitt. Det er dessverre flere paralleller i dagens Europa til tiden før andre verdenskrig. Høyreekstreme partier har fått økt oppslutning og makt i store deler av Europa og autoritære ledere strammer grepet i Tyrkia, Ungarn og ikke minst Russland. Før forrige Stortingsvalg ble det avdekket at fremmede makter brukte digitale kanaler til å forstyrre demokratiet vårt. Øke polariseringen, aggresjonen og avstandene mellom oss. Hybrid krigføring er blitt en del av den nye sikkerhetssituasjonen, også i Norge.

Dagens energisituasjon har potensiale til å destabilisere den politiske virkeligheten på kontinentet, med resesjon, økende ledighet og sosial uro. Det er med andre ord viktigere enn noensinne å huske hvor galt det bar av gårde sist vi hadde krisetider og et ustabilt Europa. Trakassering og trusler om politisk vold blir stadig sterkere. Norge har allerede smertefullt fått erfare hva høyreekstrem politisk terror kan føre til den 22. juli for 11 år siden.

Vi har et ansvar for ikke å glemme –

————————-

Jeg våknet en natt av en underlig drøm (Omen fra Europa)

Dikterens hånd har hevet seg

Han rynker sitt bryn

Pennen er brukket

Det var en gang den rammet som lyn

Jeg sa det! Jeg sa det --

Hans stemme svikter

Mister han motet?

Er det noe han frykter?

Du må ikke sove

Hvisker han fram

———————————-

Det krafser i krattet

de pruster på glør

Låter det kjent?

Vi har jo hørt det før!

Så dukker én opp ved dikterens side,

en annen og kjent ordherskerinne:

Det haster, det haster – det kan gå galt igjen!

- sier hun til oss, hans diktervenninne.

Stillheten senker seg

Jeg tar meg til pannen

Svetten pipler

- er ikke drømmen ment for en annen?

De marsjerer igjen

- er allting glemt?

På taktikkens alter

blir historien husket med skuldertrekk

(for makten er målet)

Så dikteren sukker, tom for blekk…

Men så klarner han til – det skarrer i luften:

Du får ikke glemme!

Så blir det stille

Det finns ikke pust igjen i hans stemme --

———————————-

Vi har ikke lov til å gå her å glemme! Jeg håper denne markeringen bidrar til ettertanke og samhold, at vi og de som kommer etter oss aldri glemmer og ikke lar seg forføre når mørke krefter søker å splitte oss.

Billedgalleri

  • Huset der Cissi bodde, der en plakett er satt opp og snublesteiner er lagt ned rett utenfor.
    Foto: Eva Rogneflåten (2021)
  • Huset der Cissi bodde, der en plakett er satt opp og snublesteiner er lagt ned rett utenfor.
    Foto: Eva Rogneflåten (2021)
  • Plakett på huset der Cissi Klein bodde.
    Foto: Eva Rogneflåten (2021)
  • Museumsplass sett mot Cissi Kleins gate og huset der Cissi Klein bodde.
    Foto: Eva Rogneflåten (2021)
  • Statue av Cissi Klein på Museumsplass, Trondheim.
    Foto: Eva Rogneflåten (2021)
  • Statue av Cissi Klein på Museumsplass, Trondheim.
    Foto: Eva Rogneflåten (2021)
  • Statue av Cissi Klein på Museumsplass, Trondheim.
    Foto: Eva Rogneflåten (2021)
  • Plakett på statue av Cissi Klein på Museumsplass, Trondheim.
    Foto: Eva Rogneflåten (2021)

Referanser

  1. ↑ «Statsborgerskap» i Adresseavisen 1935-09-25. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  2. ↑ RA, Statspolitiet - Hovedkontoret / Osloavdelingen, G/Ga/L0013, 1942-1943, s. 109 i Digitalarkivet.
  3. ↑ Bruland 2017: 233.

Litteratur og kilder

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Cissi_Pera_Klein_(1929–1943)&oldid=2530833»