Erling Falk

Erling Falk (født 12. august 1887 i Hemnes kommune i Nordland, død 31. juli 1940 i Stockholm) var journalist, forfatter og politiker (Ap/NKP), kanskje mest kjent som stifter og leder for den venstreradikale bevegelsen Mot Dag i mellomkrigstiden.

Erling Falk omkring 1938.
Foto: Ukjent, faksimile fra Bull (1955): Mot Dag og Erling Falk.

Familie

Erling Falk var sønn av telegrafbestyrer Jonas Cornelius Falk (1844–1915) og Anna Margrethe Middelthon (1857–1924), og forble ugift. Falks niese, Unndis Falk Bull (1911-1991) var gift med politikeren og skolemannen Trygve Friis Bull (1905-1990), som var bror av mangeårig Oslo-ordfører Brynjulf Bull (1906-1999).

Liv og virke

Erling Falk vokste opp på Hemnesberget, hvor begge foreldrene var aktive radikale venstrefolk. Faren var vararepresentant på Stortinget 1898–1900, og moren ble i 1907 en av landets første kvinnelige herredsstyrerepresentanter.

Falk fikk først privatundervisning, og gikk deretter på middelskolen i Trondheim og Mosjøen. Etter å ha vært elev ved Kongsgård gymnas i Stavanger gikk han opp til examen artium som privatist i 1906, men strøk. Samme høst dro han til USA, der en bror bodde. De første årene i USA hadde Falk en rekke jobber for å livnære seg. Han tok samtidig kurs i Minnesota og i Chicago innen jus, økonomi og bokholderi. Fra 1912 arbeidet han med kostnadsberegning ved American Electric Company, et fag han i 1915 tok eksamen i, og han fikk deretter en godt lønnet jobb ved et stort trykkeri. Han startet også en liten fabrikk for telefonopphenger.

I 1918 vendte Falk hjem til Norge. Han tok med seg en kritisk innstilling til europeisk imperialisme, og han var påvirket av fagorganisasjonen International Workers of the World, som var stiftet i Chigaco i 1905 av sosialister, anarkister, syndikalister og radikale fagforeningsaktivister. Falk hadde ved ankomsten med seg skandinaviske agenturer på amerikanske sigarer og motorsykler. Han fikk godkjent de amerikanske eksamenene som likeverdige med examen artium , og ble så immatrikulert ved universitetet i Kristiania.

Ved universitetet engasjerte Falk seg i en rekke studentforeninger, og han ble med i en studiesirkel bestående av sju studenter, herunder Viggo Hansteen, Trond Hegna og Arne Ording. Under Falks ledelse overtok gruppen redaksjonen av det nye tidsskriftet Mot Dag, som ble utgitt av Kommunistisk Studentforening, med Sigurd Hoel som redaktør. Redaksjonskretsen organiserte seg så som Den kommunistiske forening Mot Dag, tilsluttet Arbeiderpartiet.

Mot Dag og Falk var fra starten av en venstreopposisjon innen Arbeiderpartiet, og sto på Martin Tranmæls side i striden om Moskva-tesene. De sto sammen med Tranmæl en stund, blant annet om den såkalte militærstreikparolen, men da Arbeiderpartiet etter valget i 1924 forkastet parolen som feilslått, mens Mot Dag fortsatte å kjempe for den, ble Falk og Mot Dag som organisasjon ekskludert fra partiet i mars 1925. Det samme ble Arbeideropposisjonen, en annen organisasjon som Falk tok initiativet til. Falk og Mot Dag gikk i 1926 inn i NKP. Falk ble der medlem av sentralstyret, og fikk raskt en ledende partirolle, men allerede i 1928 gikk han ut igjen.

Inspirert av depresjonen i 1929 begynte Falk å studere Marx' Kapitalen, som han begynte å oversette. Den ble utgitt fra 1930 som hefter på Fram forlag, og med bakgrunn i dette arbeidet ga Falk i 1937 ut innføringsboken Hvad er marxisme?

Falk var fra høsten 1935 fritatt for alt arbeid i Mot Dag på grunn av sviktende helse. Dette førte til krise i organisasjonen, og det ble åpnet for at medlemmene igjen kunne melde seg inn i Arbeiderpartiet (dette gjaldt imidlertid ikke Falk selv). I juni 1936 Mot Dag endelig oppløst. Organisasjonen hadde aldri mange medlemmer, men en rekke av disse skulle senere komme til å innta ledende posisjoner innen politikk, kultur og samfunnsliv. Blant dem som på et eller annet tidspunkt var medlem av Mot Dag kan nevnes Sigurd Hoel, Arnulf Øverland, Inger Hagerup, Karl Evang, Einar Gerhardsen, Oscar Torp, John Lyng, Brynjulf Bull og Gudmund Harlem.

Etter oppløsningen av Mot Dag ble Falk tilknyttet Tiden forlag. Han flyttet til Vestfold en periode, men fra 1938 bosatte han seg på Bygdøy i Aker. I 1939 fikk han påvist hjernekreft. 8. april 1940 forlot Falk Oslo for å la seg operere i Stockholm, der han gjennomgikk to operasjoner. Disse var ikke vellykket, og han døde i Stockholm i slutten av juli 1940. Før han døde rakk han å treffe igjen gamle kjente blant flyktningene i Sverige, som Martin Tranmæl.

Ettermæle

 
Erling Falk er gravlagt i familiegrav på Vestre gravlund i Oslo.
Foto: Stig Rune Pedersen (2012)

I sin bok om Mot Dag og Erling Falk fra 1955, gir Trygve Bull (som var gift med Falks niese og var mangeårig medlem av bevegelsen), denne beskrivelsen av ham i sluttkapitlet (utdrag):

Falk resonnerte med massene som en professor med sitt auditorium. Tranmæl spilte på dem som en virtous på sitt instrument. ... Fra én side sett led Falk politisk skibbrudd fordi han på tross av sine sterke demokratiske og nasjonale følelser, likevel først og sist var en intellektuell ledertype. Den passet - paradoksalt nok - for de ufaglærte og uskolerte immigranter i Amerika, og for de nylig våknede russiske masser. Den norske arbeiderbefolkning var kommet så langt at den ville ha en leder fra sine egne rekker.

Falk døde i Stockholm, men asken ble etter krigen brakt til Norge, der han hviler i familiegrav på Vestre gravlund i Oslo sammen med blant andre søsteren Dagny, niesen Unndis og hennes mann, ovennevnte Trygve Bull.

Kilder og referanser