Festung Norwegen
Festung Norwegen var en betegnelse på den samlede tyske befestning av Norge under andre verdenskrig. I tysk militær ordbruk var en Festung et område der det ble etablert et områdeforsvar under en områdesjef, på tvers av våpengrenene. Det lå slike festningsanlegg langs hele Norges kyst, samt noen i innlandet.
Utbyggingen av festningsverk i Norge var en del av en ny Westwall, en forsvarslinje som skulle strekke seg fra Pyreneene til Nordkapp. Byggingen av en slik linje ble beordret av Hitler den 14. desember 1941. Navnet ble etter en tid endret til Atlantikwall, ettersom Westwall ble assosiert med det tyske svaret på den franske Maginotlinjen før 1940. Byggearbeidene i Norge hadde startet i 1940, men med direktivet i desember 1941 ble det høyere prioritert og det ble dermed satt fart i arbeidet. Det var våren 1941 planer om å redusere de tyske styrkene i Norge med 40%, slik at man kunne overføre tropper til det planlagte angrepet på Sovjetunionen. Men Svolværraidet avslørte at norskekysten var sårbar, og i stedet ble det en voldsom opprustning av festningsanlegg.
Fra Grense Jakobselv til Svinesund ble det opprettet mer enn 350 kystfort. I tillegg var et tyvetalls flyplasser knyttet til befestningene, og det ble anlagt radaranlegg og sperrestillinger. Det som var høyest prioritert var å kunne forsvare de viktigste byene og havnene, og å sikre Riksvei 50 fra Oslo til Kirkenes. I forbindelse med at det brøt ut krig mellom Tyskland og Sovjetunionen sommeren 1941 ble det også viktig å sikre Nord-Norge.
Det var klart for tyskerne at det var umulig å opprette et sammenhengende forsvarsanlegg langs kysten. I stedet bygde de opp et støttepunktforsvar, der strategiske punkter ble sikret og ytterligere sikring ble gjort gjennom forsvar i dybden. Kystartilleriet ble ansett for å være svært viktig, og fjordene ble ansett for å ha stor strategisk verdi. I tillegg til selve forsvarsanleggene var det viktig å binde sammen de forskjellige landsdelene med vei og jernbane.
I september 1944 oppsto det en akutt mangel på byggematerialer og drivstoff, og arbeidene stoppet mer eller mindre opp.
Etter krigen
Etter krigens slutt ble enorme mengder av miner som var lagt ned i forbindelse med festningsverkene ryddet av tyske soldater.
De tyske kystfortene var enormt solide, og praktisk talt umulige å fjerne selv med store mengder sprengstoff. Man finner derfor rester av dem over hele landet, og da spesielt langs kysten. Flere er satt i stand som kulturminner, og enkelte er innredet som museer.
Artikler om festningsverk i Festung Norwegen
- Austrått fort
- Batterie Dietl
- Bolærne fort
- Ergan kystfort
- Fjell festning
- Folehavna fort
- Grønsvik hærkystfort
- Hærkystbatteriet på Berkneset
- Hærkystregiment 976
- Kjøkøy fort
- Krikken kystfort
- Kvarven fort
- Melland fort
- Møvik fort
- Rauøy fort
- Risenes fort
- Stabben fort
- Tangen fort
- Torgauten fort
- Torås fort
- Trondenes fort
- Vardås fort
Litteratur
- Norsk krigsleksikon 1940–45. Utg. Cappelen. Oslo. 1995. Digital versjon på Nettbiblioteket