Finnskogen

Finnskogen eller Finnskogene er et område i den østlige delen av Solør i Hedmark. Samme navn brukes også på svensk side av grensa, framfor alt i Torsby kommun. Det kommer fra skogfinnene som kom til området fra slutten av 1500-tallet, med høydepunkt fra 1620- til 1640-åra, og rydda bruk i det til da nesten folketomme skogsområdet. Den norske sida av Finnskogen er delt i Trysil Finnskog, Elverum Finnskog, Våler Finnskog, Åsnes Finnskog, Hof Finnskog, Grue Finnskog, Brandval Finnskog og Vinger Finnskog. Disse områdene tilhører kommunene Trysil, Elverum, Våler, Åsnes, Grue og Kongsvinger. Den gjenværende skogfinske befolkninga i området har i dag status som nasjonal minoritet. På svensk side er det i hovedsak snakk om bygdene Norra Finnskoga, Södra Finnskoga, Nyskoga, Östmark, Lekvattnet og Bogen.

Vermunden på Åsnes Finnskog.

Foto: Chris Nyborg (2014).

Historie

Finnskogen var i hovedsak finskspråklig fram til 1800-tallet, men i løpet av dette hundreåret ble skogfinnene fornorsket og forsvensket. Dette kartet fra 1894 viser hvilke områder det finske språket holdt seg lengst i.

Foto: K. B. Wiklund.

Finnene som kom til Hedmark hadde røtter i den indre delen av Finland, det vil si Savolaks og omegn. Mange fra dette området utvandra til skogrike områder i Midt-Sverige, slik som Värmland, og bosettinga og nyryddinga i Norge var en forlengelse av dette. Det oppsto nokså raskt en finsk koloni på Finnskogene. I 1686 viser finnemanntallet, et særmanntall over finner, at det var 1225 finner som var bosatt på Østlandet. De skilte seg fra de norske innbyggerne i Hedmark ikke bare gjennom språk og levesett, men også ved at de drev svedjebruk. Ved å svi av skog og så i den fortsatt varme aska fikk de svært gode avlinger, spesielt av rug. Dette fortsatte man med fram til 1850-åra.

Gradvis ble skogfinnene mer og mer integrert med det norske bondesamfunnet. Det finske språket er praktisk talt utdødd på Finnskogene i dag, men henger igjen i mange steds- og gardsnavn. Man finner også spor av finsk språk og byggeskikk mange andre steder på Østlandet. Mest er det i Hedmark, men også i Akershus, Oppland og Buskerud. Særlig kjent er Finnefjerdingen på Ringerike og Finneskogen i Bærum. I disse områdene måtte de tidligere gi opp svedjebruket, og områdene var ikke like isolert. Finnene ble derfor raskere assimilert i den norske befolkninga enn det som var tilfelle på Finnskogene. Ved folketellinga 1930 var det fortsatt 345 personer i Grue og Vinger som ble regna som finner.

Kulturminner

På Svullrya i Grue Finnskog ligger Finnetunet, som er en del av Norsk skogfinsk museum. Det har flere bygninger i finsk stil, blant annet stabbur fra 1650-åra og ei finsk røykstue fra 1750. Et annet viktig skogfinsk kulturminne er gravplassene på Kjerringholmene ved Røgden i Grue kommune.

Det finnes flere merkete fotturer på Finnskogen som går gjennom skog og kulturlandskap. I området rundt Møkeren, på Vinger Finnskog, ligger den historiske vandreruten Finnskogrunden som viser fram et rikt utvalg kulturminner fra ulike epoker på Finnskogen, inkludert finnetorp og steinalderbosetninger.

Kilder

• Finnemanntallet 1686. Erik Opsahl og Harald Winge [red.]. Utg. for Norsk historisk kjeldeskrift-institutt. 1990. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• «Finnskogene» i Store norske leksikon
• Norsk skogfinsk museum
• Skogfinske interesser i Norge