Groruddalen

Groruddalen har blitt en fellesbetegnelse på de nordøstre bydelene i Oslo: Stovner, Grorud, Bjerke og Alna, og har tilsammen rundt 130 000 innbyggere.

Groruddalen sett fra Kolsås
Foto: Chell Hill

Groruddalen omfatter dalbunnen der elva Alna renner og åssidene på nord- og sørsida. Den strekker seg fra der Oslo by begynner ved Gjelleråsen, og i det minste helt ned til Bjerkebanen. I nordøst inkluderer Groruddalen Høybråten og Ellingsrud, og de fleste regner at dalen strekker seg helt til Bryn i sør.

Navnet

 
Faksimile fra forsiden av Akers Avis Groruddalen 6. januar 2012.

Tidligere brukte man enkelte ganger navnet Groruddalen på det ganske begrensete dalområdet som Alna danner fra Alnsjøen til Bryn. Navnet Groruddalen slik det brukes i dag er forholdsvis nytt. Det ble lansert av Hjalmar Kielland i 1960, da han la til undertittelen Groruddalen Budstikke på sin avis Akers Avis. Avisa omtaler valget av navn på denne måten:

Navnet Groruddalen fremkom som et naturlig valg i et dalføre hvor Grorud var et «bærende» navn, og dette fellesbegrepet ga de mange stasjons- og utbyggingsområder en følelse av et samlende fellesskap og en god identitetsfølelse[1].

Kiellands navneoppfinnelse slo an, og er det naturlige navnet på hele området som omfatter både skog, kulturlandskap og industri - og en svært stor del av Oslos befolkning. Groruddalen Historielag ble stiftet 27. oktober 1981, og navnet Groruddalen har også blitt tatt opp av blant andre Groruddalen Ballklubb, som er en overbygningsklubb for flere av idrettslagene i området.

Strøksnavnene i Groruddalen er ofte etter eldre gårder i området, men etter at T-banelinjene kom har strøkene gjerne fått navnene sine knyttet mer og mer til navngivingen av T-banestasjonene. Det har for eksempel ført til at navnet Rødtvet har «spredd» seg utover til i dagligtale også å gjelde områder som før ble regnet til gårdene Bredtvet og Kalbakkgårdenes grunn.

Den eldste historien

Den tidligste bosetningen i området stammer sannsynligvis fra jernalderen [2]: det finnes blant annet helleristninger på Furuset, tre skålgroper i Kristoffer Robins vei 23, gravrøyser under RøverkollenRomsås og på Stovner. Det har blitt drevet jordbruk i området i alle fall i fire tusen år eller mer.

Andreas Holmsen daterer de 39 kjente gårdsnavnene i Groruddals-området til å være 14 fra middelalderen, 7 fra vikingtiden og 2 eldre[3]. Svartedauden fór ille med Groruddalen: bare Rødtvet gård sto noenlunde vitalt igjen og var i drift på 1400-tallet[4]. Man regner med at det var først på 1600-tallet at antall bruk og mengde dyrket mark var på samme nivå som før pesten.

Groruddalen har i lange tider vært en viktig gjennomfartsåre for folk som skulle inn til Oslo, og for folk som skulle på pilgrimsreise til Nidaros. På begynnelsen av 1600-tallet kom en ny type transport: småsagene på Romerike fraktet plank ned til Akerselvas os og Grønland gjennom Groruddalen, særlig over Strømsveien[5]. Plankekjørerne dro gjerne fra SagdalenStrømmen, gjennom Lørenskog og over Furuset. Hovedbanen fra Christiania til Eidsvoll gjorde slutt på denne frakten.

Begynnende industrivirksomhet

Den første industrien i Groruddalen ble anlagt i tilknytning til Alnaelva. Elva var fattig på vannfall som kunne brukes til å drive sagbruk i stor stil slik det ble gjort på Romerike og i Akerselva. I Alna har det stort sett vært snakk om flomsager[6]. Det har ligget sagbruk under gårdene Ammerud, Grorud og Nordtvet.

Seinere kom teglverkene til. I 1865 var det teglverk blant annet på Hovin, Ensjø og på Jordal[7]. Nylands tændstikfabrikk ble opprettet i 1865, og i 1867 kom Grorud Klædefabrik. Ti år seinere hadde denne bedriften 94 arbeidere i sving, og man utvidet også etter hvert med en madrassfabrikk på Ammerud[8] og Shoddyfabrikken på nedre Grorud og anla da Groruddammen for å få kraft til denne. Dette var tiårene da Groruddalen langsomt sluttet å være jordbruksbygd, og fikk et visst innslag av arbeiderklasse. På Bryn og på Alna dukket for eksempel kjemiske fabrikker opp.

Viktigst, både økonomisk og for Groruddalens identitet, har nok steinhuggervirksomheten vært. En mengde ulike steinbrudd i Groruddalen har levert stein - særlig til Oslo, men også til eksport. Det viktigste grunnlaget for steindriften har vært det man ofte kaller Grorud-granitt, men som i virkeligheten er steinarten nordmarkitt eller grefesensyenitt. Steinen er karakteristisk rødlig, og kan beundres mange steder i Oslo sentrum - og i vakre, underjordiske, Romsås T-banestasjon.

Den første litt mer bymessige bebyggelsen i Groruddalen kom rundt 1900, i tilknytning til jernbanestasjonene på Bryn og Grorud. Likevel fortsatte Groruddalen å være hovedsakelig et jordbruksområde i mange tiår: i 1950 var det fremdeles drift ved 40 gårder i området.

Drabantbyene

 
En av de karakteristiske Ammerudblokkene sett fra gangstien langs Alna.
Foto: Ida Tolgensbakk (2013)

Da Oslo og Aker ble forent til én kommune i 1948, oppsto det en mulighet for byens myndigheter å avhjelpe den rådende bolignøden gjennom store utbygginger i Groruddalen. Først skjedde det i form av åpen blokkbebyggelse, som på Årvoll og Teisen, Kalbakken, Grorud og Veitvet. Deretter reiste de egentlige drabantbyene seg, slik som på Ammerud, Tveita, Romsås, Haugenstua og Trosterud[9]. Groruddalens bydeler var ikke de første drabantbyene i Oslo - de kom først i Østensjø - men dalsidene i Groruddalen ble etter hvert fylt på alle kanter med denne nye, moderne bybebyggelsen. Disse boligområdene var tenkt som større boligstrøk, klarere skilt fra resten av byen enn de åpne blokkbebyggelsene var tenkt. Drabantbyene skulle være selvforsynt med en del viktige fellesinstitusjoner, og ofte ble naturen brukt til å avgrense det ene drabantbystrøket fra det neste. Det ble bygget stort, og i høyden. På sekstitallet ble byggebransjen mekanisert, og prefabrikerte bygningsdeler kom i bruk. Det satte også sitt preg på arkitekturen[10].

Grorudbanen ble bygget i 1966 og forlenget til Vestli i 1975. Furusetbanen kom i 1970 og Østensjøbanen i 1967.

Selv om årene etter 2010 har sett bymessig fortetting komme også til Groruddalen, er det fremdeles de åpne blokkområdene og drabantbybebyggelsen som setter preg på Groruddalen. Dalen har fremdeles i 2024 industri og jernbane i dalbunnen, småhusbebyggelse, rekkehus og drabantbyer opp mot skogområdene som omkranser dalen.

Fotnoter

  1. Om navnets historie på Groruddalens lokalvis sitt nettsted.
  2. Thuesen 1980:25
  3. Thuesen 1980:27
  4. Byantikvaren
  5. Thuesen 1980:33
  6. Heide 1980:91
  7. Heide 1980:94
  8. Heide 1980:96
  9. Benum 2002 side 14
  10. Benum 2002, side 20

Kilder

  • Benum, Edgeir 2002. Byens "kjempeprgoram". Utbyggingen av Groruddalen. I Fremtid for fortiden. Fortidsminneforeningen.
  • Byantikvaren: Gårder og kulturlandskap. Fra jordbruksbygd til storbyforstad..
  • Heide, Eivind 1980: Groruddalen, Tiden norsk forlag, Oslo
  • Heide, Eivind 1980: «Industrivirksomhet», i Heide, Eivind: Groruddalen, Tiden norsk forlag, Oslo
  • Holden, Finn 2003: Akergårder i Oslo - en landsens byhistorie, Andersen & Butenschøn AS
  • Strømme, Gro 2011: «Spor i stein - et kulturminne på Romsås», i Groruddalen historielags Årbok 2011
  • Syversen, Bjørn H. 2011: «Vær så god sitt - det er grorudgranitt!», i Groruddalen historielags Årbok 2011
  • Thuesen, Nils Petter 1980: «Fortidsminner i Groruddalen», i Heide, Eivind: Groruddalen, Tiden norsk forlag, Oslo
  • Thuesen, Nils Petter 1980: «Gardsutvikling og jordeiendomsforhold», i Heide, Eivind: Groruddalen, Tiden norsk forlag, Oslo
  • Oslo byleksikon 1987

Eksterne lenker