Johan Henrik Paasche Thorne (1843–1920)
Johan Henrik Paasche Thorne (født 18. august 1843 i Drammen, død 18. mai 1920 på herregården Evje i Rygge) var godseier, skogeier, forretningsmann og Høyrepolitiker. Han var Thorne var ordfører i Moss i årene 1881–1889 og stortingsrepresentant i åra 1883 til 1891, og statsråd og sjef for Indredepartementet i 1889–1891 og i 1893–1894. Han var i denne tiden den fremste i den interne opposisjonen innen partiet mot Emil Stang som partiets leder.
Familie
Han ble født inn i en av Drammens fremste kjøpmannsfamilier som sønn av kjøpmann, stadshauptmann, konsul og stortingsrepresentant Johan Fredrik Thorne (1801–1854) og Gurina «Rina» Johanne Paasche (1817–1897).
Han ble gift 13. juli 1868 i Moss med Petrea Christiane («Janka») Peterson (1844–1920), datter av grosserer Peter Christian Peterson (1800–1843) og Hedevig Jacoba Sandberg (1808–1893). De fikk fire sønner og en datter.
Virke
Thorne gikk på Drammen latinskole og dro deretter til sjøs før han etter en tid tok arbeid som kontorist. 21 år gammel startet han sammen med to andre en trelasthandel nær Sarpsborg.
I 1869, året etter han giftet seg, ble kompaniskapet oppløst og han flyttet til sin hustrus hjemby Moss hvor han etablert sitt eget skipsrederi og trelastfirma. Han var deretter medinnhaver av sin hustrus store store sagbruks- og trelastfirma M. Peterson & Søn sammen med sin svoger Theodor. Han ble løst ut fra firmaet i 1878, og han overtok da virksomhetens rederidel og han kjøpte flere skogeiendommer, blant annet i Østerdalen.
Politiker
Ordfører
Han var ordfører i Moss i årene 1881 til 1889 hvor han gjorde en stor innsats for utviklingen av byens næringsliv.
Han skjøttet dette vervet samtidig med Stortingsvervet (Stortinget møtte ikke hele året), men måtte gå av som ordfører da han ble statsråd.
Stortinget
Ved Stortingsvalget 1882 ble Thorne valgt inn på Stortinget fra bykretsen Moss og Drøbak, hvor han møtte fra 1883. Her ble han en del av kretsen rundt Ketil Motzfeldt som var i opposisjon til Emil Stang og kretsen rundt ham og til han siom Høires leder. På Stortinget konsentrerte Thorne seg om næringspolitikk og fikk på dette området en sterk posisjon innen Høire. Han var både selvbevisst, handlingsorientert og med en sterk vilje som sto i kontrast til kompromissvilje og Stangs bevegelse mot politikkens sentrum for å få flertall for sine saker. I stedet gikk Thorne motsatt vei og ble blant talsmennene for høyrefløyen innen partiet.
Første statsrådsperiode
Hans bror Hans Paasche Thorne (1849–1897) var blant kong Oscar IIs kammerherrer, og dette kan nok ha bidratt til at han kom han i et tillitsforhold til kongen. Det kan ha vært påtrykk fra kongen at Thorne ble utnevnt til statsråd og sjef for Indredepartementet da Emil Stang dannet sin første regjering 13. juli 1889.
Han hadde et anspent forhold til statsministrene Stang og Gregers Gram. Dette spisset seg ytterligere til da regjeringen i saken om den svensk-norske unionsloven hadde gått inn for et kompromiss der utenriksministerens statsborgerskap ikke skulle omtales. Men etter at Stortingets flertall krevde at loven måtte åpne for at den felles utenriksministeren kunne være norsk borger, stilt Stang kabinettspørsmål på vegne av regjeringen. Dette til tross for at Stang ikke hadde rukket å rådføre seg med blant andre Thorne, og heller ikke hadde bedt om kongens tillatelse for dette. Kabinettspørsmålet førte til regjeringens avgang 6. mars 1891, og Johannes Steens første regjering ble utnevnt samme dag.
Ute en kort stund
Thorne stilt ikke til gjenvalg ved stortingsvalget samme år og konsentrerte seg om sin nyinnkjøpte herregård Evje i Rygge. Men under den langvarige regjeringskrise den følgende våren da kong Oscar II nektet å sanksjonere Stortingets bevilgning av midler til et eget norsk konsulatvesen, var Thorne en av de sterkeste motstandere av Stangs forsiktige politikk. Thorne ble under denne prosessen den som mange i Høire ville ha som leder av en kampregjering.
Thorne var en talsmann for handlekraft og klare linjer, i kontrast til Stangs forsiktige linje for å bevare kontanten med Venstre og for å ikke belaste unionen og eget parti, når den interne uenigheten skyltes bare framgangsmåten og ikke sakens innhold. Thorne hadde sin statsrådsliste klar, men måtte etter hvert innse at Stangs posisjon blant de misfornøyde uansatt var sterk til å sette ham til side. I den akutte situasjonen ble krisen løst da Johannes Steens regjering trakk sin avskjedssøknad tilbake i statsråd 27. juli 1892 etter en enstemmig oppfordring fra Stortinget dagen før. Men saken kom opp igjen da regjeringen i statsråd 22. april 1893 igjen søkte avskjed , etter at kong Oscar II fortsatt nektet å sanksjonere Stortingets vedtak om eget norsk konsulatvesen. Avskjedssøknaden ble innvilget av kong Oscar II i statsråd 2. mai 1893, og i denne situasjonen kunne ikke Thorne få støtte som et alternativ til Stang, og Emil Stangs andre regjering ble samtidig utnevnt. Stang hadde da et samlet parti bak seg, på basis av at saken ble stilt i bero til over neste stortingsvalg.
Andre statsrådsperiode
Thorne ble også i den nye Stang-regjeringen statsråd og sjef for Indredepartementet, men det ble en tubulent statsrådstid, allerede etter tre måneder søkte han avskjed da Stang ikke hadde konsultert ham om konsulatsaken, men ble overtalt, også av kongen, til å trekke denne tilbake. Det kom flere saker hvor han truet med avskjed, og til slutt, etter ti måneder som statsråd, søkte og fikk innviget avskjed 4. mars 1894 i frustrasjon over Stangs kompromissvilje og forsikte linje overfor Stortinget, den konkrete saken var kompromisser i behandlingen av jernbaneplanene.
Stortingspresident
Han ble igjen innvalgt på Stortinget ved Stortingsvalget 1903 fra Smaalenenes amt og valget førte også til dannelsen av Francis Hagerups andre regjering. Thorne etterfulgte da Hagerup som stortingspresident, sammen med Carl Berner. Også denne stortingsperiodem ble preget av konsulatsaken, og Thorne sto konsekvent på Hagerups forhandlingslinje, også etter at denne hadde brutt sammen.
For øvrig spilte han en mer tilbaketrukket rolle som stortingspresident.
Han avslo derfor å ble tildelt storkorset av St. Olavs Orden, etter å ha blitt utnevnt til ridder av 1889 og til kommandør av 1893. Han var også kommandør av den svenske Nordstjerneordenen.
Evje
Han kjøpte i 1890 herregården Evje i Rygge. Han fikk her oppført en ny hovedbygning, et stort nytt fjøs og stall og drev gården fram som et mønsterbruk. Etter hans død ble gården i 1928 solgt til skipsreder Edvard B. Aaby.
I årene 1896 til 1906 var han preses i Selskapet for Norges Vel.