Josef Terboven (1898–1945)

(Omdirigert fra «Josef Terboven»)

Josef Antonius Heinrich Terboven (født 23. mai 1898 i Essen i Tyskland, død 8. mai 1945 i Asker) var Reichskommissar, det vil si øverste sivile embetsmann i den tyske okkupasjonsmakten, i Norge fra 1940 til 1945.

Under et av Heinrich Himmlers besøk i Norge. Fra venstre i første rad: Quisling, Himmler, Terboven og Falkenhorst
Foto: Möbius

Før krigen

Terboven vokste opp i en katolsk familie. Faren var bonde. Han meldte seg som syttenåring frivillig til tjeneste i første verdenskrig. Han ble løytnant, og mottok Jernkorset i begge klasser. Etter krigen begynte han å studere retts- og statsvitenskap. Av økonomiske årsaker måtte han avbryte studiene, og begynte å jobbe i bank. Den økonomiske krisen i 1920-årene rammet arbeidsplassen hans, og han mistet jobben. I 1923 meldte han seg inn i nazistpartiet, NSDAP, og han deltok samme år i det mislykkede ølkjellerkuppet i München. To år senere begynte han sin partikarriere. Den 1. august 1928 ble han Gauleiter (regionsleder) i Essen; dette var den høyeste posisjonen i den lokale partiledelsen. I 1930 kom han inn i Riksdagen, og i 1935 ble han Oberpräsident der Rheinprovinz.

Reichskommissar

 
Terboven utenfor sommerhytta på Høvik.

Den 16. april 1940, mindre enn en uke etter angrepet på Norge, foreslo Göring at Terboven skulle erstatte Curt Bräuer som øverste sivile myndighet i Norge. Terboven ankom Fornebu lufthavn den 21. april, og ble formelt utnevnt av Hitler den 24. april. Som Reichskommissar var han direkte underlagt Hitler. Han hadde vidtrekkende fullmakter, som i praksis ga ham diktatorisk makt i Norge. Det var meningen at Terboven skulle vende tilbake til Tyskland så raskt som mulig, bare man fikk på plass en fungerende regjering i Norge. Men riksrådsforhandlingene gikk ikke etter planen, og da Terboven den 25. september 1940 utnevnte statsråder befalte Hitler ham å bli i Norge ettersom krigssituasjonen krevde mer direkte kontroll. Den 1. februar 1942 ble Vidkun Quisling utnevnt til ministerpresident, men selv da følte ikke Hitler seg trygg på situasjonen i Norge. Terboven beholdt dermed den avgjørende myndighet i Norge.

Terboven slo hardt ned på motstandsvirksomhet, spesielt etter at krigslykken begynte å snu for Tyskland. Han beordret unntakstilstand flere ganger, og var tilhenger av bruken av represalier. Blant annet reiste han personlig til Telavåg og befalte at bygda skulle ødelegges.

Livet i Norge

I juni 1940 tok han bolig på Skaugum i Asker kommune, og han ble boende der gjennom hele krigen. Hans kontor lå i Stortingsbygningen. Terboven hadde også en residens i Oslo, i Kristinelundveien 4 på Frogner. I tillegg hadde han en sommerhytte, opppført i heltømmer på Høvik, i Platheskogen rundt 200 meter vest for Sarbuvollen, sør for Båtstøjordet ved Holtekilen. Denne hadde blitt oppført av en general i Luftwaffe sommeren 1941, men da han ble overført til Østfronten senere samme år, ble den overtatt av Terboven som brukte denne hyppig. Fundamentene og det støpte badegulvet er fortsatt synlige i bakken. Hytta ble i 1947 kjøpt av Helge Ingstad som bolig, og han flyttet senere bygningen til Vettaliveien 24 på Vettakollen hvor den fortsatt står, påbygget en etasje.

I 1942 tok den norsk-svenske skuespillerinnen Sonja Wigert kontakt med Terboven. Hun tilbød seg å fungere som agent for ham, men var i virkeligheten dobbeltagent. Wigert jobbet for svensk etterretning, og etter hvert også for den amerikanske etterretningstjenesten. Hun hadde siden 1941 vært i kontakt med den norske motstandsbevegelsen. Hun avslørte blant annet Gestapos toppsjef og ytterligere en tysk agent i Sverige. Hun kom seg i sikkerhet i Sverige, men på grunn av bakvaskelseshistorier som tyskerne satte ut, ble hun frosset ut og måtte leve resten av sitt liv med at mange trodde hun hadde vært tyskervennlig. Først i 2005, 25 år etter hennes død, slapp det svenske sikkerhetspolitiet Säpo dokumenter som viste den virkelige historien.

Endelikt

 
Faksimile Aftenposten mai 1945

Mot slutten av krigen var han en tilhenger av å kjempe til siste blodsdråpe, noe Hitler også hadde krevd. Etter Hitlers selvmord var han i et møte hos den nye rikspresidenten, Dönitz, den 3. mai 1945. Han hadde da mistet gnisten, og virket kald og uinteressert. Den 7. mai ble han avsatt av Dönitz, og nær midnatt den 8. mai, en halvtime før kapitulasjonen trådte i kraft, begikk han selvmord ved å sprenge seg selv i sin bunker på Skaugum. Politi- og SS-generalen Wilhelm Rediess hadde rett før skutt seg i samme rom, og hans levninger ble også ødelagt av eksplosjonen.

Litteratur