lokalhistoriewiki.no

Judith Nina Becker

Judith Nina Becker f. Zemechmann (født 2. januar 1888 i St. Petersburg, død 3. mars 1943 i Auschwitz) var pianist og musikklærer. Hun ble et av ofrene for folkemordet på jøder under andre verdenskrig.

Judith Becker, fra Våre falne.

Slekt og familie

Hun var datter av David Zemechmann (f. 1860) og Abigael Sotenkova (f. 1860).

Den 9. februar 1915 gifta hun seg med Hille Elieser Becker (1885–1942). Paret fikk tre barn:

Liv og virke

 
Judith og Hille Beckers første hjem i Kristiania var i Rosteds gate 5.
Foto: Chris Nyborg (2013).

Etter å ha tatt studenteksamen arbeida Judith Zemechmann som musikklærer, og særlig som klaverpedagog for barn i velstående familier. Hun fikk være med på flere dannelsesreiser i Europa, så hun var ei bereist kvinne.

I januar 1915 kom hun til Kristiania. Hennes forlovede, Hille Elieser Becker, hadde ankommet byen i august 1914, og ventet på henne. De gifta seg hos byfogden i Oslo, slik man måtte gjøre ved dissenterekteskap. De bosatte seg først i Rosteds gate 5. Hille Becker ville gjerne etablere seg som urmaker, men hadde ikke egenkapital. Derfor måtte han jobbe som butikkmedhjelper. For Judith Beckers del var det vanskelig å jobbe som musikkpedagog i Kristiania, ettersom hun ikke kunne språket. Da de fikk sitt første barn i 1916 ble det også, som forventa både i det norske samfunnet generelt og i jødisk kultur, naturlig for henne å være hjemmeværende husmor.

Rogaland 1916–1940

I juli 1916 flytta familien til Stavanger. Byen hadde gode økonomiske tider på grunn av hermetikkindustrien, og det kunne være lettere å etablere seg som næringsdrivende der. En betydelig forskjell på Kristiania og Stavanger var at det i deres nye hjemby ikke var noe jødisk miljø. De eneste jødene vi kjenner til der på det tidspunkt familien Becker flytta, er ekteparet Julius Fein og Rösi Fein samt Nicolay Isidor Glück som var gift med ei ikke-jødisk, norsk kvinne. I løpet av 1016 kom også Karl Keltzewski Behrend flyttende fra England til Stavanger. Familien Becker bosatte seg først hos urmaker Nicolai Svensen i Arneageren. Fra juli 1916 bodde de i Lagårdsveien 24, og fra oktober 1916 i Sølvberget 4. I 1917 flytta de videre til Karlsminnegata 55.

Etter to år i Stavanger kunne Hille Becker åpne egen urmakerforretning, med det noe misvisende navnet H. Becker Eft.. Men ikke lenge etter, i juli 1918, flytta han til Hognestad i Time. Judith og sønnen Israel fulgte etter omkring en måned senere, og de bosatte seg da på Bryne der de kjøpte Storgata 24. Det andre barnet, Herman Hirch Becker, ble født på Bryne. Halvannet år senere ble så Ada Abigael Becker født i Stavanger, men familien bodde fortsatt på Bryne.

I desember 1925 fikk Judith Becker besøk av sin søster Ljubowj Zemechmann, som var kontordame i Leningrad (tidligere St. Petersburg), så vi vet at hun opprettholdt kontakten med familien i Russland.

Som innvandrere var familien Becker et fremmedelement på Bryne, og selv om det ser ut til at de ble tatt godt imot hadde de liten sosial omgang med andre. Noen unntak var kunstmaler Våge og hans kone, og familien Tjemsland. Etter hvert begynte Judith Becker å ta imot barn til pianoundervisning i hjemmet. Hun spilte også til stumfilmene på kinoen, og hun spilte firhendig med fru Brakstad på Bryne offentlige landsgymnas. Fra Klara Semb lærte hun norsk folkeviseleik. Hun spilte også under amatørteaterforestillinger i Turnhallen, der også Hille Becker var med.

Familien Becker flytta tilbake til Stavanger i oktober 1928, etter at Hille Becker hadde flytta urmakerforretningen dit i juli samme år. De ble boende i Stavanger til 1942, og hadde i den perioden seks forskjellige adresser. Føst bodde de hos snekkermester G. Tjensvold i Kongsgata 64 fram til 1931. Deretter bodde de i Frue Terrasse 35 i et år, og i 1932 bar det videre til Steingata 89. Fa 1934 til 1936 hadde de adresse Våland 24, og fra 1936 til 1940 holdt de til i Marcus Thranes gate 76. Det siste bostedet deres ble Biskop Njåls gate 30.

Hille Becker fikk problemer i 1930. Han hadde søkt om å få selge ur på avbetaling, men fikk ikke tillatelse til dette. Da avslaget hadde kommet, anmeldte han en dårlig betaler for underslag. Dermed anga han seg selv for å ha solgt på avbetaling uten tillatelse. Politiet valgte å se stort på det; de innså at han ikke hadde hatt helt oversikt over lovgivningen, og at han hadde forsøkt å få ting i orden. Dermed slapp han med en advarsel. I 1932 ble det igjen problemer. I desember 1931 oppretta han et utsalg på Bryne, for å selge ur til sine tidligere kunder der. Men han hadde ikke søkt om handelsløyve der, og forretningen ble stengt etter bare et par uker. Jæren herredsrett ila ham i 1932 en bot på 50 kroner for dette forholdet.

Ekteparet Becker søkte i 1931 om norsk statsborgerskap. Justisdepartementet fant at de innfridde fire av fem kriterier. Det siste var botid i Norge, som for jøder var satt til tjue år. Etter 17 år i Norge for hans del, og 16 for hennes, ble det avslag med beskjed om at de måtte vente. I 1935 forsøkte de på nytt. Stavanger politikammer og fattigstyret innstilte begge på å nekte dem statsborgerskap. Det ble vist til sakene i 1930 og 1932, og særlig det at han ble ilagt bot i den siste saken. Dette til tross for at ingen av sakene dukka opp på vandelsattesten; til det var de for små og ubetydelige. Fattigstyrets begrunnelse var at selv om de ikke hadde fått noen fattigunderstøttelse tidligere, kunne man ikke utelukke at det ville bli nødvendig. Dette kan tolkes som et tegn på at negative holdninger til jødisk innvandring, og spesielt østjødene, hadde blitt enda sterkere siden 1931. I departementet var man, som i 1931, veldig opptatt av å følge reglene. De tynne begrunnelsene fra politi og fattigstyre ble derfor oversett - lovbruddet i 1932 var utbetydelig, og han hadde ikke senere vært i konflikt med loven. At holdningene var så som så også der, ser man av et notat i sakspapirene - de så gjennom fingrene med bruddet på forbud mot omførselshandel, fordi det var noe man måtte forvente av jøder av hans klasse. Altså, stereotypene var på plass, men heldigvis for familien valgte de å se stort på det. Den 1. april 1936 mottok Judith og Hille Becker sammen med den eldste sønnen sine norske statsborgerskap i Stavanger byrett. De to yngste barna måtte ikke møte og avlegge ed, så de ble tatt med på foreldrenes attest. I møtet med dommer Carl Haakon Benneche avla de en troskapsed til Grunnloven.

Også i Stavanger hadde familien Becker en nokså snever omgangskrets. De hadde mest omgang med familiene Fein og Rabinowitz. Blant ikke-jøder må særlig brannkonstabel Konrad Gilje og hans familie nevnes som gode venner. Med bare tre jødiske familier i byen var det ikke noe organisert, religiøst liv der. Familien holdt så godt de kunne på sabbatsfreden, men Hille Becker måtte holde butikken åpen på lørdager. De fulgte også matreglene, og markerte jødiske høytider så godt det lot seg gjøre. For at maten skulle være koscher holdt seg unna kjøtt, og spiste fisk og vegetarmat i hjemmet. Det ser ut til at Judith og Hille Becker snakka russisk sammen i hjemmet, ikke jiddisch. Først i desember 1939 meldte de seg inn i Det mosaiske trossamfund i Oslo. Også Israel Becker ble medlem der. Det er mulig at det var behovet for å styrke sin jødiske identitet, i en situasjon som virka mer og mer truende etter krigsutbruddet høsten 1939. Samtidig førte det til at de ble mer utsatt da krigen nådde Norge.

Etter krigsutbruddet

Natt til 9. april 1940 ble Stavanger en av de første byene som kom under tysk kontroll. Familien Becker må ha merka det tydelig at noe skjedde; da tyskerne inntok Sola lufthavn skjedde det under kraftig beskytning. Det var også kamper mellom fartøy ved innløpet til byens havn. Kort tid etter krigsutbruddet måtte familien flytte. Det var familien Gilje som eide huset de bodde i i Marcus Thranes gate 67. Gilje bodde i Vålandstårnet, som ble konfiskert av Wehrmacht for å brukes som varslings- og sambandssentral. Dermed måtte familien Gilje flytte inn i Marcus Thranes gate, og familien Becker måtte flytte til Biskop Njåls gate.

Jødene i Norge hadde i utgangspunktet forventninger om at det ville gå bra med dem, selv under tysk okkupasjon. Spesielt følte de med norsk statsborgerskap at de nok ville være trygge. Men en av paret Beckers kjenninger fra Stavanger, Moritz Rabinowitz, ble tidlig ettersøkt. Han var kjent for tyskerne som en tydelig anti-nazist, og allerede 10. april 1940 begynte de å spørre etter ham i Haugesund. Den 4. desember 1940 ble han arrestert for tyskfiendtlig propaganda.

Den 20. mai 1940 kom politiet hjem til familien Becker for å beslaglegge radioen deres. Hille Becker nekta å skrive under på en erklæring om at han ga den fra seg frivillig. Han ville klage til fylkesmannen. Men samme dag leverte han inn radioen. Det han da protesterte mot var at den skulle overleveres til tysk sikkerhetspoliti; han kunne godt gi den til norsk politi. Politiet leverte den uansett videre. Dermed klagde Becker til fylkesmannen i Rogaland. Politiet fikk medhold, og protesten utløste også en razzia i familiens hjem fordi det oppsto mistanke - reell eller ikke - om at de hadde et annet apparat. Det Hille Becker ikke innså, var at beslaget av radioer fra jødiske hjem ikke bare var trakassering, det var også en test. Tyskerne ønska å finne ut om norsk politi ville utføre slike ordrer. I tillegg fikk de på denne måten registrert flere opplysninger om jøder.

Herman Hirsch Becker kom seg i august 1941 ut av Norge. Han var med ei fiskeskøyte over fra Bømlo til Orknøyene. Hille Becker meldte ham samme måned savna. Det var et klokt trekk; ved å gjøre det svekka han en eventuell mistanke om at de visste at han hadde forlatt landet ulovlig. Fire måneder senere leverte han inn ny savnamelding. Etterforskninga konkluderte med at han hadde blitt englandsfarer, og han ble fratatt statsborgerskapet. Men for resten av familien fikk dette ingen umiddelbare konsekvenser. Herman Hirsch Becker havna etter hvert i Little Norway i Canada.

I februar 1942 ble spørreskjema for jøder i Norge sendt ut. På Judith Beckers skjema har hun var jøde fra fødselen av. Hun skrev også at hun hadde vært medlem av en fredsforening og en vegetarforening, og at hun var medlem av en totalavholdsforening.[1] De andre i familien, unntatt Herman som hadde flykta, måtte også fylle ut skjema og fikk stempla en 'J' i passene sine.

Da arrestasjonene av mannlige jøder begynte i oktober 1942 ble både Israel Josef og Hille Elieser Becker raskt pågrepet. Israels kone Ida Becker ble pålagt meldeplikt i deres hjemby Bergen. Det samme skjedde med Ada Abigael og Judith Becker i Stavanger. Hille Becker ble sittende i Stavanger kretsfengsel i noen dager. Judith og Ada Becker besøkte ham der daglig, og hadde med varm te og kaffe for å avhjelpe astmaen hans. Judith Becker ble oppfordra til å flykte, men på dette tidspunkt trodde mange at kvinnene ville bli spart. Den 26. oktober ble så både Israel og Hille Becker sendt til Berg interneringsleir. De var blant de første fangene, og ble satt i arbeid med å utvide leiren. Den 26. november 1942 ble de to mennene sendt med D/S «Donau». Den astmatiske, 57 år gamle Hille Becker ble sendt direkte i gasskammeret. Sønnen levde en kort tid i Auschwitz; hans dødsdato er ukjent, men han antas å ha omkommet i 1942 eller 1943.

Samme dag som Israel og Hille Becker ble sendt til konsentrasjonsleiren, begynte arrestasjonene av jødiske kvinner og barn. Ida Becker og sønnen Samuel ble tatt i Bergen og sendt til Oslo. Ada Abigael Becker ble arrestert utafor familiens hjem, og Judith Becker inne i huset. De ble satt i Stavanger kretsfengsel først, og så transportert til Oslo og plassert i Bredtveit fengsel. På et meldeskjema fra fengselet oppga Judith Becker at hun var massøse. Ingenting tyder på at dette var riktig, og man ser at også andre oppga gale opplysninger, muligens for å skape forvirring omkring sin identitet.

Den 24. februar 1943 ble Judith, Ada Abigael, Ida og Sam Becker sendt med M/S «Gotenland». De ankom Auschwitz 3. mars 1943. Alle de tre ble sendt direkte i gasskammeret. Den siste i familien, Herman Hirsch Becker, falt i strid den 21. mars 1945 under et flyangrep mot Shell-huset i København. Bare noen dager tidligere hadde han fått bekrefta at hans familie var blitt drept i Auschwitz.

Det er lagt ned snublesteiner til minne om Judith, Hille og Ada Becker utafor deres hjem i Biskop Njåls gate 30.

Referanser

  1. ↑ RA, Statspolitiet - Hovedkontoret / Osloavdelingen, G/Ga/L0013: Spørreskjema for jøder i Norge. 1: Sandefjord-Trondheim. 2: Tønsberg- Ålesund. 3: Skriv vedr. jøder A-H. , 1942-1943, s. 15 i Digitalarkivet.

Litteratur og kilder

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Judith_Nina_Becker&oldid=1963201»