Karl Halfdan Schilling

Karl Halfdan Schilling (senere klosternavn Karl Maria Schilling, født 9. juni 1835 i Christiania, død 2. januar 1907 i Mouscron, Belgia) var barnabittprest. Han ble erklært som ærverdig (venerabilis) av Den katolske kirke den 19. september 1969. Dette er et tidlig stadium i helligkåringsprosessen. Han er den eneste nordmann som for tiden befinner seg i en slik prosess i den katolske kirke.

Karl Halfdan Schilling
Foto: Katolsk.no
Schilling vokste opp i denne bygningen i Rådhusgata 28 i Christiania
Foto: Oslo museum

Bakgrunn

Schillings far, rittmester Gottlieb Fredrik Schilling var stasjonert i Stange ved Hamar. Karl Halfdan vokste opp her de første årene i et meget alvorlig luthersk religiøst hjem. Da han var i 7–8-årsalderen ble sendt til mormoren i Christiania for å gå på skole. Hans mor døde imidlertid allerede i 1845, bare 34 år gammel, og dette preget den ti år gamle Karl Halfdan sterkt.

I Christiania gikk Karl Halfdan på Katedralskolen, men uten å ha bemerket seg skolemessig. Han viste imidlertid et kunstnerisk talent innen kunstmaling, og fra han var femten år gammel fikk han i noen år undervisning av Johan Fredrik Eckersberg (1822-70), en av den tids store norske kunstmalere,samt et år under Joachim Frich (1810-58). Som attenåring reiste han i 1853 til Düsseldorf for å studere. Han begynte imidelrtid ikke ved akademiet der, men tok privatundervisning hos den tysk-amerikanske maleren Emanuel Gottlieb von Leutze. Han ble likevel en sentral skikkelse i det skadinaviske kunstnermiljøet i Düsseldorf, også på grunn av sitt utadvendte og lystige humør og gode utseende, noe som ga ham tilnavnet «Der schöne Norweger».

Katolikk

Han konverterte til katolisismen den 11. november 1854, etter å ha kommet i kontakt med den katolske kirke, særlig gjennom vertsfamilien han bodde hos i Düsseldorf. Sammen me den ene sønnnen i familien, den senere katolske presten Wilhelm Eitel, begynte han 19 år gammel å gå til daglig messe, og fikk denne forklart av Wilhelm. Da han fikk forklart botens sakrament bestemte han seg for å konvertere og gikk til formell trosopplæring hos en lokal prest. 11. november 1854 ble han tatt opp i den katolske kirke. Gjennom trosopplæringen ble han kjent med søster Emilie, priorinnen for Søstrene av Det Hellige Kors (Die Töchter vom heiligen Kreuz, Filiae Sanctae Crucis – FCr). Emilie Schneider (1820-59) var en sterk personlighet, som kjente seg hjemme i den kristne mystikk og som ledet St. Teresia-hospitalet for fattige i byen. Gjennom henne kom han i forbindelse med en gruppe kunstnere som drev en ivrig religiøs-karitativ virksomhet. Schilling hevdet at søster Emilie at hun var det mennesket som hadde gjort ham mest godt i verden.

Det vakte en viss oppmerksomhet i Christiania at han hadde konvertert til den katolske tro, men han møtte heller ikke særlig motvilje, heller ikke fra hansstrenge, religiøse far eller slektninger forøvrig. Han ble tatt godt imot da han kom hjem til Norge på ferie året etter. Her ble han et ivrig medlem av den katolske menigheten i Oslo, hvor St. Olavs kirke, den første katolske kirken i Norge etter reformasjonen, var under bygging og ble vigslet i 1856 til erstatning for Olavskapellet i Storgata 27.

Han flyttet tilbake til Norge i 1864, og her fikk han blant annet sogneprest Johan Daniel Paul Stub til å opprette St. Vincensforeningen, hvor Schilling ble første president. Stub var barnabittpater, og under veiledning fra ham og en annen prest fra samme orden, Cesare Tondini, kom Schilling til at han selv ønsket å tre inn i ordenen.

Prest

Den 2. juli 1868 ankom han Paris og barnabittenes hus i Rue Monsieur, og et par uker senere påbegynte han sitt novisiat i Aubigny-sur-Nère i departementet Cher i regionen Centre (fra 2015 Centre-Val de Loire) i Sør-Frankrike. Han var da 33 år gammel, «Kristi alder». Som alle andre barnabitter, la han da Maria til sitt eget navn, etter eksempel fra ordenens grunnlegger. Schilling skiftet ut sitt mellomnavn Halfdan med Josef og Maria og ble don Charles-Joseph-Marie (vanligvis kalt Karl Maria).

Tiden som novise var ikke bare enkel for ham, både var det språklige krevende for ham, og han slet med dårlig helse. Men han arbeidet iherdig, og allerede 21. november 1869 avla han sine første klosterløfter om i tre år å leve i fattigdom, kyskhet og lydighet, og den 18. desember 1872 avla han sine høytidelige evige klosterløfter. Året etter, bare noen måneder etter avleggelsen av de evige løftene, kom det brev fra ordensgeneralen om at han skulle forberedes for prestevielsen. 20. desember 1873 ble han diakonviet i Bourges, og 18. desember 1875 ble han presteviet etter å ha avlagt alle de nødvendige eksamener.

Som prest virket han Frankrike, Italia og fra juli 1887 i byen Mouscron i det fransktalende Vallonia i Belgia. Det fortelles at han ikke var noen stor predikant da han aldri ble særlig god i fransk eller italiensk, men han ble vidt kjent for sin dyktighet som sjelesørger. Særlig i Mouscron ble han ikke bare skriftefar for områdets arbeiderbefolkning, men også for søsterklostre, presteskap og lærde som kom langveis fra for å møte ham. Gjennom sitt virke ble han snart kjent som «den hellige pater», «den lange helgen» og «helgenen fra Mouscron».

Helligkåring

Kort tid etter hans død begynte mange å valfarte til hans grav i Mouscron, da Schillings ry som et fromt menneske spredte seg raskt og ble forsterket etter hans død 1907. I mange år etter hans død sto hans beskjedne celle urørt, og flere pilegrimer fikk anledning til å besøke den.

Etter hvert ble mange helbredelser tilskrevet hans forbønn. Høsten 1924 ble det satt i gang en kirkelig prosess for pater Schillings saligkåring. 24. mars 1936 ble hans legeme flyttet til barnabittpatrenes kirke, hvor det ble lagt i et sidekapell. Hans grav besøkes fortsatt ofte av pilegrimer.

Dekretet som åpnet hans saligkåringssak (Decretum super introductione Causae) ble utstedt den 22. november 1946. Den 19. september 1968 ble hans «heroiske dyder» anerkjent av den salige pave Paul VI (1963-78), og han fikk tittelen ærverdig («Venerabilis»).

Kilder