Kjeldearkiv:Intervju med Olaf Røed
| Dette er en gjengivelse av en artikkel eller del av artikkel som i ettertid er blitt lagt ut på Nettbiblioteket. Lokalhistoriewiki dupliserer som hovedregel ikke lenger tekster fra Nettbiblioteket, men oppfordrer i stedet til å bruke sitater og lenker. |
Olaf Røed, fra Mjøndalen i Nedre Eiker, var gårdbruker og en av Norges første bilselgere. Dette intervjuet ble gjort av Bengt Arne Røyne i 1979-1980. Se også oversiktsartikkel om Olaf Røed.
Torsdag 25. november 1980 fylte gårdbruker Olaf Røed 90 år. Han bor på Korvald i Mjøndalen, og er velsignet med god helse og friskt humør.
Det er middagsleite. Sola henger lavt, skinner over snødekte jorder og glitrer i rimet på trærne. Han Olaf ligger på sofaen og hviler. Ilden spraker i svartovnen borte i kroken. Vi tar plass på pinnestoler ved kjøkkenbordet. Fra vinduet synes hele Mjøndalen og store deler av Nedre Eiker.
«Her bor jeg godt og trives med livet», sier Olaf. Han sitter i golfjakke, fiskebensmønstret bukse, og raggsokker. «Når jeg nå skal fylle 90 år, tror jeg at det må være feil i "årsregnskapet" på fødselsattesten. Jeg som føler meg så sprek, kan jeg ha levet så lenge?» Han ler og ser meget ungdommelig ut.
| Jeg ble født på gården Røed i Fiskum og er den eneste gjenlevende av åtte søsken. I året 1908 ville jeg som bondegutt inn til Kristiania for å friste livet og lykken.
Jeg fikk straks arbeide ved Østbanens Forbruksforening, en av byens største kolonial, kjøtt, og skotøybutikker. Det første jeg ble satt til av sjefen var å brodde skoene på transporthestene, Tor og Odin. Det var vinter, og en landsdreng kunne vel sånt, mente han. Jo da, jeg kom på lageret, tømte 100 løs melsekker i bøler, trebinger med lokk, veide opp rug, og hvetemel i tre og seks kilos poser. Det var førjulstid og baksteliv. Jeg hjalp også til som diskenspringer, solgte parafin i litervis på kanner. Folk måtte se i mørket. Jeg fikk lønning og åt meg stinn og mett på kjøttkaker, poteter og kålstappe, slurpet søtsuppe med helgryn og tygde brød attmed. Med servietten festet under snippen betalte jeg 35 øre for hele gildet. På etteråret 1909 sto jeg på tunet hjemme i Fiskum med mjøl i skoene og parafinlukt i klærne. Jeg var "belevd bymann" og lengtet etter plog og greip. Da lærte jeg meg handel. Det ble en hestehandel for 180 kroner. Så kunne jeg ta fatt på jorda. Sparepengene var omsatt i hesten, som var god. Åkrene ga flere fold og alt var såre vel. Men Kristiania glemte jeg aldri, og før våronna i 23 sto jeg med et gyldent halmstrå i munnviken utenfor bilforhandler Rolf T. Bjerckes Import- og Salgsforretning i Neubergsgaten 9 - 11. Jeg var trettifire år og pønsket på å kjøpe en automobil. Kjørekort hadde jeg ikke på utøylede hestekrefter. Men ved synet av den amerikanske bilen Star, produsert i Detroit, åpnet jeg lommeboka og ble bileier. Stolt, men hemmet uten "Lappen", måtte jeg ta kjøretimer i hovedstaden for å kunne komme hjem til bygda og vise fram herligheten. Så jeg tok like godt jobb i bilfirmaet for å korte ventetida og tjene nye slanter. Bilforretningshallen var stor. Den lå hovedsakelig i friluft. Om natta, på store Faun lastebiler med kompakte hjul, halvt nedslitte fra Vestfronten, kom automobilene i store trekasser, fire til fem stykker per natt, opp fra havna der Amerikabåten lå. Folk våknet og husene ristet under den tunge lasten. Jeg jobbet i en gjeng som brøt opp trekassene, monterte trefelghjulene på de nye personvognene og festet bøylene på kalesjen, vasket og pusset forniklingen, samt stiftet fast setetrekket i baksetet. Min egen nyanskaffelse blinket mer og mer, og sammen med en bilsakkyndig lot jeg det stå til ut av byen mot Sandvika. Farten var 32 km i timen. Ingen radar var å se, sier Olaf og slår i voksduken med den store neven. Trur du ikke at jeg pressa'n opp i topphastighet, hele fire strake mil i timen. Sakkyndi'n var bleik forbi Stabekk og Blommenholm. Jeg la an på ikke å kvele motoren. Etter en måned med kjøretimer virket han anspendt, og tidenes fartssynder kunne motta sertifikatet. Men til alt overmål måtte det hentes i Kongsberg. Jeg sorterte jo under Øvre Eiker som hjembygd. Sjefen for bilfirmaet tilbød meg jobb som bilselger, med gode vilkår. Jeg slo til og vel hjemme i Fiskum var jeg en levende reklame for automobilen Star fra Detroit. Med blank skyggelue og skinnjakke blinket jeg med belysningen, tutet ofte, kanskje udannet, heiste kalesjen opp og ned. Folk til fots og med hest kikket og måpte. Amerikabilen Detroit Star med 23 hk og en vekt på 650 kilo, ble en landeveisplage. Jeg oppsøkte vel beslåtte folk, blant andre skogeiere, og hadde en kjøpeknert, la an salget fra bånn, veit du, ga ungene sjokoladestenger med kremfyll, kandisukker og drops og delte ut automobilbrosjyrer. Jeg demonstrerte kalesjen, klemte fingrene, men holdt det for meg sjøl. Videre smørte jeg ut tynn olje over kalesjen. Da ble den myk og vanntett. Som vi sto der på tunet kom regnet. Tørt hesjehøy ble vått. Bonden ble urolig, og den forbannede kalesjen satte seg fast i nedslått tilstand. Jeg fikk rygge "Stjerna", som folk sa, inn i vognskjulet og salgsteknikken utfoldet seg uhemmet inne i hovedbølet. Da regnet var over etter en uke, hadde jeg solgt 6 automobiler a 4000 kroner på forskjellige gårder. Bilene ble levert mot kontant oppgjør. Etter nok en uke ankom samtlige vogner. Folket øvet gir, og forsvant i revers. Femseteren var full av folk på skjermer og på panseret. Bildilla bredte seg for alvor. Bensinen kostet 21 øre per liter, og ikke var den så utpint som nå. | ||
Olaf ber meg å legge ved i den svarte Jøtulen i stua. «Du må karra fram først», sier han. Jeg finner klyvd, epletreved i en stor kobberkjele i ovnskroken og fyller på. Kobberkjelen er egentlig en suppekjele hvor en i gammel tid kokte kål og kjøttmat, som i frost ble berget fram til 20de dag jul.
| Året 1924 kom Star ut med nytt karosseri, var kraftigere og bar det nye navnet Rugby. Jeg var en av Norges første bilselgere på landsbygden. Markedet ble utvidet. Snart feide jeg over Østfold, Vestfold, Numedal, Hallingdal, Telemark, Geilo, Valdres og Lillehammer. Jeg hadde nok salgsteft. Veien over Dagali mot Skurdalen var en krøttersti. Budeier falt i grøfta og kreaturene glante. Jeg "pløyde" bygdene rundt. Hotelleiere og storbønder prøvekjørte. I den klare høyfjellslufta hørte vi ikke engang at motoren dura. Begnadalen ble et godt marked. I tillegg hadde det nå kommet et nytt automobilmerke, Durant. Prisen var 8000 kroner og vekten 800 kg. Rolf T. Bjerekes bilfirma fikk agentur på flere merker etter hvert. Ford, Overland, Chevrolet og Flint, som kostet 13000 kroner. Det var en de lux utgave og veide 1600 kg. Motoren ytet 48 hk. Drammensdistriktet hadde en relativ stor bilpark den gangen. Vinterstid var bremsene på disse modellene meget følsomme for fuktighet og kulde. Det var såkalte utvendige bremser.
Jeg tok med noen av kundene til Kristiania for å hente bilene. Vi bodde på hotell Belvedere på Karl Johan, nøt av livets lyster og laster; og kjøpekontraktene gikk i orden. | ||
Olaf ser ut gjennom vinduet. Det er mørkt. Eikerbygda har tendt lyset. «Det var gardiner i bilvinduene den gangen», sier han.
| I årene 1923- 24 solgte jeg opp i mot 50 vogner. Det var tålelig bra i den tiden. I de påfølgende åra hadde jeg fast transportkjøring i Øvre Eiker. Jeg bragte aviser, fraktet mat til kraftanlegget i Hakavika fra Vestfossen. Jeg brukte bare personbilen, kjørte kirkeskyss, begravelser, bryllup og barnedåper. En behøvde ikke bevilling. Sjelden var jeg hjemme en helg, jeg kjørte langturer og lå over. Jeg var bosatt på Rudstua Skysstasjon en tid, og derfra til Kongsberg eller Hokksund kostet det 5 kroner. Jeg vurderte passasjerantall og avstand. Taksameter fantes ikke.
Året ble 1927. Jeg drev gårdsbruk, handlet hester og kuer i Seljord og i Rauland, anskaffet lastebil for dyretransport, og leverte nysilt melk i en og to liters spann til 72 kunder morgen og kveld. Jeg hadde avlsoppdrett på unghester til trav, handlet så vel fjordinger som biler i Åndalsnes og Gudbrandsdalen. I 1937 utbrøt en hestesykdom, miltbrann. Stallene ble tynnet ut. Hestebestanden har bare vedvart å minke. Men tøylesløse og pansrede hestekrefter som oser av eksos, øker og øker. Tida da hestemøkk og eksos kjempet om kapp er forbi. Stallene er stengt, og garasjedøra står på vidt gap. | ||
Kilder
- Artikkelen er basert på et intervju ved Bengt Arne Røine i 1979-80, på nettstedene til Eiker Arkiv. Tilrettelagt av: Einar Stueflaten (04.05.2003)