Kjeldearkiv:Tidlig sivil virksomhet på Kjeller etter andre verdenskrig
Det har trolig ikke vært gjort noen endringer på artikkelen den siste uka. I så fall kan denne markeringa fjernes, men sjekk redigeringshistorikken og eventuelt diskusjonssida først.
Da første verdenskrig var slutt, fikk Tyskland forbud mot å bygge motordrevne fly. Motorløse fly som seilfly og glidere ble derfor svært populære. Den organiserte glide- og seilflyvirksomheten spredte seg fra Tyskland til andre land. I Norge var det Aftenposten som offisielt satte det hele i gang, og i mai 1932 ble det arrangert en oppvisning av glidefly på Kjeller. Norske flyklubber oppsto ut fra en glødende interesse blant folk som gjerne ville se verden i fugleperspektiv. Slike pionerer ledet også utviklingen fram til starten av Nedre Romerike Flyklubb.
Oppstart tidlig på 1950-tallet
En gjeng med entusiaster – mange med jobb på flyfabrikken på Kjeller – forente krefter da for å virkeliggjøre drømmen om å fly. Samtidig samarbeidet NAK (Norsk Aeroklubb) med Forsvaret for å gjøre det mulig for flere unge å fly. .
Forsvarets løsning på utfordringen var å stimulere unge flyinteresserte gjennom å gi opplæring på seilfly. I 1955 anskaffet luftforsvaret tre seilfly, to Bergfalke og en LO-100. Disse ble stilt til Norsk Aero Klubbs disposisjon og ble benyttet til klubbens seilflykurs. Hvert år fremover ble det over Luftforsvarets budsjett bevilget penger til seilflymateriell og seilflystipend. Et stort antall én og toseters seilfly ble innkjøpt for disse midlene. Det var stort sett Luftforsvarets seilfly som bidro til at aktiviteten var høy på seilflysektoren på 1950- og begynnelsen av 1960-tallet. Samtidig ble det utdannet seilflyintruktører og arrangert sommerleire og kurs. Søkerne fikk stipender fra forsvaret som dekket kostnadene til de ivrige rekruttene.
På Kjeller hadde Ansgard Bye tidlig på 1950-tallet kjøpt inn en havarert SG 38 glider fra Gjøvik flyklubb, og gjort en jobb for å få den flydyktig. På samme tid ble en av flymekanikerne fra Marinens Flyfabrikk i Horten, Gøsta Johanson, ansatt i Norsk Aeroklubb som seilflyinstruktør og ansvarlig for å fremme seilflyvirksomheten i Norge.
- Da glideren var reparert og godkjent, begynte vi trening med slep bak bil på flystripa på Kjeller, forteller Ansgard Bye. Etter hvert skiftet vi til lengre slepeline. Vi fløy både over stripa på Kjeller og på isen på Øyeren. Etter som vi fikk opp flyferdighetene, ble vi klare for A-diplom og deretter B-diplom. For å få C-diplom måtte vi ha trening i to-seter og med flyslep. Og her fikk vi hjelp fra Forsvaret og anledning til å låne både toseters seilfly og slepefly.
Forsvaret hadde behov for økt rekruttering til flygerskolen, forteller Gøsta. Etter at Thunderjet ble tatt i bruk, omkom et stort antall jagerpiloter. Dette førte til mindre søkning til flygerskolen samtidig som behovet for nye piloter økte. Det var bakgrunnen for at Forsvaret anskaffet seks Bergfalke toseters treningsfly og noen andre seilfly, og stilte dem til disposisjon for klubbene i Norsk Aeroklubb.
Seilfly
Dette var bakteppet da Kjeller seilflyklubb ble stiftet den 15. september 1955 med 29 medlemmer og Arthur S. Knudsen som første formann. Den nye klubben hadde mange oppgaver. Medlemmene var ivrige etter å få både teoriopplæring og praktisk trening. I godt samarbeid med, og støtte fra Forsvaret og Norsk Aeroklubb kunne klubben tilby både teoriopplæring og praktisk flygetrening.
I juni 1956 ble flere av klubbens medlemmer ferdig skolert til C-diplom (et slags mini-seiflysertifikat). Det skjedde i NAKs regi på Jarlsberg flyplass. Klubben hadde en meget aktiv instruktør som het Jan Rushfeldt. Da han samme høst fikk et havari under instruksjon, bremset det aktiviteten for en stund. Med god hjelp fra flyverkstedet på Kjeller ble skadene rettet opp, og flyet kom i lufta igjen. Vi kan imidlertid se at hendelsen hadde sin virkning, for i rapport til NAK i 1957 ble medlemstallet oppgitt til 11.
Kaptein Mads Jon Thyvold (ansatt på flystasjonen på Gardermoen og tidligere kompani-Linge mann) var en av de drivende kreftene i klubben. Han hadde en egen evne til å løse praktiske problemer, og han klarte å få Forsvaret til å være med på å løse klubbens behov og utfordringer. Høsten 1957 ble han formann for klubben. I juni samme år hadde klubben for første gang søkt Lillestrøm kommune om tilskudd, og skrev blant annet: ”For at medlemmene skal få det rette utbytte av flygning som hobby, er en av forutsetnngene at medlemmen skal bygge flyene selv. Bygging av seilfly kan vi ikke sette i gang med før vi har nok midler til anskaffelse av et byggesett som koster ca. kr 6 000,-. Vi tillater oss derfor å søke om en økonomisk støtte til anskaffelse av et slikt byggesett. Vi føler oss overbevist om at klubben vil kunne gjøre noe for å avhjelpe problemene i forbindelse med ungdommens fritidsbeskjeftigelse..”
Nedre Romerike Flyklubb
14. januar 1959 vedtok en enstemmig generalforsamling å legge ned Kjeller seilflyklubb. Samme forsamling vedtok å opprette Nedre Romerike Flyklubb. Den nye klubben fikk tre avdelinger: en for seilfly, en for modellfly og en for motorflyging. Det ble betydelig virksomhet i alle avdelingene. Modellflyavdelingen ble en ny vei inn til flyaktivitet for mange ungdomsmedlemmer. Seilflyavdelingen økte virksomheten og fikk etter hvert Gardermoen som hovedbase. I skriv til Norsk Aeroklubb datert 27. januar 1959 heter det: ”Til den reorganiserte klubb har det foreløpig meldt seg 24 senior- og 8 juniormedlemmer, men så snart en kan få noen aktivitet i luften, regner vi med at medlemstallet vil øke”. Og det økte – på flere måter. I slutten av september kom et brev til klubben, som gir oss et bilde av situasjonen:
”Undertegnede blev medlem av Sertsjantenes Flyklubb, Fornebo i 1950, og opprettet senere en avdeling på Gardermoen hvor jeg blev formann….. … I 1955 blev jeg formann i klubben her på Rygge ….. …Da jeg skal tiltre stilling som brannoffiser ved FVK på Kjeller ca 1. november er jeg interessert i bli opptatt i klubben …
…. På Rygge satset medlemmene 100.00 kr hver som parthavere (i et Faichild treningsfly overtatt fra Forsvaret) og vi har klart å holde timeprisen nede på kr. 36.00 per fløiet time for parthavere og kr. 60,oo for vanlige medlemmer.
Med hilsen Gunnar Aarseth Kaptein.”
Dette ble starten på et langt og givende samarbeid. Aarseth ble snart formann i klubben. Han kom med på Forsvarets tilbud til klubbene om å utdanne instruktører og ble en mangeårig både leder og instruktør.
Motorflyavdelingen hadde i begynnelsen stor nytte av en Taylor Cub – LN-FAB, som Ansgard Bye og to av kollegene på Flyfabrikken hadde anskaffet tidlig på 1950-tallet. Klubben søkte Forsvaret om å få overta en av de Fairchild Cornell som ble faset ut da de gikk over til SAAB Safir skolefly, slik blant andre klubben på Rygge hadde fått, men søknaden ble avslått.
I tillegg til Cub’en hadde klubben flere motorfly som ble brukt til skoleflyging. En av dem som fikk sitt flysertifikat med bruk av Cub’en var Ole Erik Løken fra Skedsmokorset. Han skaffet deler og tegninger fra utlandet og bygde opp en Auster – opprinneig et engelsk observasjonsfly brukt militært under andre verdenskrig. Flyet havarerte under landing på Kjeller i 1961, men Løken bygde det snart opp igjen – til dels med deler fra flere havarister.
Lillestrøm kommune så positivt på flyklubben, og i et brev fra ordføreren fra 11. mars 1959 heter det:
”Idet vi viser til tidligere konferanser om flyklubbens drift, kan vi meddele at kommunen ingen innvendinger har mot at det drives klubbflyging med småfly på kjeller. Kommunens innvending i forbindelse med utvidelsen av rullebanen på Kjeller var rettet mot flyging med jetfly og den støy som følger med disse fly. Vi ser det som heldig for ungdomsarbeidet i kommunen at flyklubben får de beste arbeidsmuligheter.”
Innkjøp flere Piper Colt skolefly
En ny epoke ble innledet da flyklubben kjøpte det første av flere Piper Colt toseters skolefly. Det ble fast skolefly i 1965. Flyet var en nedskalert utgave av et av USAs mest populære privatfly på den tiden – Piper Treepacer. Begge hadde nesehjul og Treepaceren ble utstyret på en måte som gjorde at det kunne manøvreres med stikka alene (Slik var det ikke i Colt.) I tilbud fra Norrønafly datert 11, juni 1965 heter det:
”Vi refererer til Deres Samtaler med vår herr Korsvold i forbindelse med flykjøp, og har den glede å gi flyklubben følgende tilbud: Piper Colt PA-22-108 registrert LN-BND leveres i sertifisert stand med 0-stilt motor og med 0-stilt skrog, men ikke nyomtrukket duk … Pris kr. 35.000,- spesiell offer til Nedre Romerike Flyklubb”.
Snart ble det også anskaffet ytterligere en Piper Colt og, noen år senere en Piper Cherokee. Cherokee var en lavvinget maskin med fire seter og var fint som kombinert skole- og turfly. Parallelt med denne utviklingen, gikk flere av de nye pilotene sammen om å kjøpe egne fly, og snart ble de nye hangarene som ble bygd, fylt med mange spennende flymaskiner.
Når vi leser gamle protokoller og kopier av klubbens korrespondanse, ser vi at en flokk med ivrige entusiaster viste en imponerende dugnadsånd og innsats. Det føles på mange måter som urettferdig å fremheve enkeltpersoner, for det var mange som la både tid, krefter og andre ressurser inn for å gjøre flygning tilgjengelig for alle som ønsket å realisere drømmen om det. Likevel tar vi sjansen på å peke spesielt på tre av klubbpionerene:
- Mads John Tyhvold fungerte både som instruktør og skolesjef, og han var formann i klubben i flere år.
- Den som likevel i enda støtte grad muliggjorde klubbens framvekst var oberstløytnant – og gammel krigsflyger Eirik Sandberg. Han var en av lederne for den militære aktiviteten på Kjeller, og så det som en viktig oppgave å følge opp forsvarets ønsker om å stimulere flere til å begynne å fly. I egenskap av skolesjef i klubben la han grunnlag for en trygg og god utvikling av klubben og den økende flokken av klubbpiloter.
- Den tredje, som alt er nevnt, var Gunnar Aarseth.
- En fjerde var Finn Heimdal som var en av initiativtakerne til å få et eget verksted for småfly på Kjeller. Det som senere ble til Aeromech.
I tillegg til disse var det folk som gjorde en utrettelig innsats for å følge opp det løpende vedlikeholdsbehovet til flyene, noen som fant fram til løsninger som gjorde det mulig å finansiere både klubbdrift og flykjøp og noen som la ned stor innsats for å gjøre klubben til et levende flymiljø.
Sosialt
I mange år, før en omsider fikk sin egen klubbhytte, ble medlemsmøter og -fester – holdt på Fagerborg hotell, mens studiegrupper for flyteori ble holdt i biblioteket på Strømmen. Noen av deltakerne på teorikursene gjorde avtaler om fast å sette av en fast, liten del av hver lønningspose, med tanke på den praktiske delen av opplæringen. Timeprisen for motorflyging lå i begynnelsen av 1960-tallet på omkring kr. 35,- til kr 60,-
Klubbhytta ble finansiert med andeler fra medlemmene. Den hadde en trang fødsel, både fordi medlemmene måtte skaffe kapital til bygget, og fordi en var avhengig av tillatelse fra Forsvaret til å sette den opp. I et brev datert 12. oktober 1956 heter det således:
” Tomt til klubbhus for Kjeller seilflyklubb Det vises til Deres søknad om å få stillet til disposisjon en tomt på 110 m2 til ovennevnte formål. Søknaden har vært inngående behandlet og drøftet innen ledelsen. En har imidlertid kommet til at en på det nåværende tidspunkt ikke kan imøtekomme søknaden. Så lenge spørsmålet om Forsyningskommandoens endelige plassering ikke er avgjort, vet en for lite om den fremtidige utviklingen og om Forsvarets eget behov for området.”
Utfordringene var mange både fra Forsvarets side og fra kommunale bygningsmyndigheter. I styremøte 21. august 1968 ble det omsider vedtatt ”å oppføre et klubblokale i laftet tømmer – henimot 50 m2 – kostende ca. 15.000,- kroner.” På det tidspunktet var imidlertid flere av hangarene ved plattingen foran Fotobygget oppført. Men kommunen satte krav til at hangarene skulle kunne fjernes på relativt kort varsel. I første omgang tilfeldige ”plastshall”-løsninger og alt i alt til den svært uensartede bygningsmassen som etter hvert ble satt opp.
Aeromech
Snart fikk Aeromech et eget verkstedsbygg og flyhavarikomsjonen en egen, stor hangar. Et underbruk av Volkswagen på Hvam startet et eget selskap som på profesjonelt grunnlag skulle fly bildeler fra fabrikkene i Tyskland, men også utnytte ledig kapasitet til skoleflyging. De bygde en egen hangar parallelt med Fetveien og anskaffet en Piper Cherokee i luksusutgave. Flere enkeltpersoner og grupper av engasjerte kjøpte etter hvert inn fly av mange ulike typer: mange veteranfly, men også nyere maskiner. Det siste tilskuddet er sportsfly, organisert i Kjeller sportsflyklubb. I dag huser plassen nær 100 forskjellige fly – det hele organisert under Kjeller Aerosenter.
Kilder
- Per Erik Borgen
- Ole Eik Løken
|
Inngår i prosjektet Kjellerhistorien, der det legges ut artikler og bilder i Kjellers historie fra starten i 1912 til i dag. Lokalhistoriewikiens brukere kan fritt redigere og utvide artiklene. Flere artikler finnes på prosjektets forside og i denne alfabetiske oversikten. |