Kjeldearkiv:Veier til Norge - Bertrand Besigye

Møt forfatteren Bertrand Besigye
Bertrand besigye 2008-09-09.jpg
Bertrand Besigye leser egne dikt på åpningen av utstillingen Minner fra migrasjon på Norsk Folkemuseum, 9. september 2010. Foto: Norsk lokalhistorisk institutt.
Kjeldeinformasjon
Navn: Bertrand Besigye
Født: 1972
Tidsrom: 2008
Metode for nedtegning: Intervju
Transkribert av: Yacoub Cissé, i samarbeid med Bertrand Besigye
Intervjua av: Yacoub Cissé
Beskrivelse: Dette intervjuet var en del av prosjektet Mangfoldige minner som ble drevet i samarbeid mellom Norsk lokalhistorisk institutt, Norsk folkeminnelag og Landslaget for lokalhistorie i 2008.
Viktig: Denne artikkelen kan kun endres av administratorer. Dersom endringer trengs, vennligst ta dette opp på artikkelens samtaleside eller med en administrator.

Jeg heter Bertrand Besigye. Min far oppkalte meg etter den britiske filosofen Bertrand Russell. Han ønsket jeg skulle bli dikter eller filosof. Grunnen til at han likte Bertrand Russell så godt, var fordi han anså ham som en stor tenker, en tenker som kritiserte kristendommen. Mor så vel helst at jeg ble lege, men hun motsatte seg ikke noen av mine yrkesdrømmer.

Jeg ble født i 1972 i Kampala i Uganda. Gleden var stor for mine foreldre. Tidligere hadde de forsøkt å få barn, men dessverre gikk det galt. Min mor hadde nedkommet med to dødfødte barn. Jeg skulle egentlig skulle hatt to søsken hvis hadde de overlevd. Jeg var enebarn, noe som førte til at jeg fikk mye oppmerksomhet.

I mellomtiden, på midten av syttitallet, hadde onkelen min blitt oppnevnt som ambassadør i Japan. I 1972 ble far utnevnt som livlege for Ugandas president Idi Amin, far hadde blitt kjent med Amin under de røntgenundersøkelser han tok av Amin, som hadde forstuet hånden. Flere av Amins soldater var også ofte innom Mulagosykehuset i Kampala, der min far arbeidet. Faren min het Emmanuel Besigye.

Min far valgte medisinstudier etter videregående, og begynte ved Makereuniversitetet i Kampala. Universitetet var en av Afrikas mest prestisjefylte utdanningsinstitusjoner. Mor valgte sykepleie. Far og mor traff hverandre i midten av tyveårene sine. De ble forelsket og giftet seg på slutten av sekstitallet.

Uganda var britisk koloni. Landet fikk sin selvstendighet i 1962. Landet var også en del av Det britiske commonwealth. På den tiden var det stort behov for leger og annet medisinsk personell. I 1960-årene var far og mor sammen med en gruppe medisinstudenter fra Uganda som videreutdannet seg ved hjelp av commonwealth-stipend. Far og mor fikk stipend for å spesialisere seg ved Cambridge universitetet i England. Etter flere år studier i England ble han ferdig utdannet som røntgenlege. Far arbeidet hardt. Han likte jobben sin og var et engasjert menneske som ønsket å hjelpe andre.

Som nyutdannet lege fra England hadde min far en viktig posisjon, og som lege ble han fort en del av eliten.

Da far fikk jobben som presidentens livlege, var han ambivalent. Å være livlege innebar stort ansvar. Vi bodde i byens beste strøk og levde godt. Far var Idi Amins fortrolige lege i ett år, og i løselig kontakt med Idi frem til 1974. Far oppga ikke sin stilling ved Mulagosykehuset for å utelukkende være ved Amins side, far jobbet hele tiden også på sykehuset. Inntil Amin begynte å mistenke min far for å være spion. Mor fortalte senere at det begynte å bli farlig for far og familien. De som falt i Amins unåde, ble drept eller forsvant.

I 1972 var det 10 år siden britene hadde dratt fra landet. I 1970- årene opplevde landet en del politisk uro, det pågikk kamper mellom diverse grupperinger om makten. Amin brukte all den makten han hadde for å kvele all opposisjon. Landet befant seg i en dyp sosial og politisk krise. Dessuten oppstod også en del etniske konflikter mellom forskjellige grupper. Under kolonitiden hadde England sendt flere indere til Uganda for å jobbe med jernbaneutbygging, da de ikke anså ugandere skikket til prosjektet. Inderne kom til å utgjøre handelsstanden i Uganda. Når det er sagt, må det nevnes at landet produserte nok råvarer som kaffe og andre matvarer til eget forbruk.

Det sies at Idi Amin var en kompleks person. Han var trent og fostret i den britiske kolonihæren, og var en mestersoldat, som de britiske offiserene forgudet og så på med ærefrykt. Han var høy, nesten to meter høy og sterk som en okse. Han var ni ganger ugandamester i boksing. I Afrika og resten av verden var han kjent som diktator. Men hva var det som gjorde ham til dette? Han framstod som en sikker person, som ble brutal og kynisk ettersom makten hans økte. Før han kom til makten, var han ikke imot regimekritikk. Men makt korrumperer, og i hans tilfelle ble dette en realitet .

Mor fortalte at vi måtte flykte etter at presidenten begynte å bli mistenksom, også til dem som stod han nærmest. Han begynte med å mistenke enkelte ministre og rådgivere, for deretter og gå til sine nærmeste. Idi Amin hadde allerede likvidert to livleger, før min far plutselig ble utnevnt til stillingen. Far var ingen spion, og hadde heller ingen planer om å gå imot ham. Amin var blitt paranoid, og far forstod etter hvert at han måtte flykte.

Flukten fra Kampala

Ved hjelp av noen norske studievenner som mine foreldre hadde blitt kjent med under studietiden i Cambridge, fikk de hjelp til å komme til Norge, via Nairobi i Kenya, og London, England. Fars venner jobbet som leger i forskjellige sykehus rundt omkring i landet . Etter flere dagers reise ankom vi Norge. Far og mor ble intervjuet av myndighetene, og etter noen måneder ble de innvilget asyl.

Tromsø, Narvik

Vi kom til Tromsø. Jeg var fire år gammel. Noen måneder senere begynte jeg i barnehage. Jeg må nok innrømme at jeg ikke husket mye av det landskapet vi hadde forlatt. Men Tromsø-oppholdet ble kort, som seksåring, flyttet vi til Narvik, der mor og far hadde fått et bedre jobbtilbud.

Jeg husker ikke så mye av min første år i Uganda, jeg var for liten til å huske. Far og mor jobbet. Jeg snakket allerede nord-norsk flytende. Norsk ble det første språket jeg lærte meg ordentlig. Før snakket jeg engelsk. Mor og far snakket hvert sitt lokale språk, luganda og baganda, og de ble enige om å lære meg engelsk. I de første årene hadde jeg det omtrent slik andre barn hadde det. Jeg lekte mye ute. Dessuten drev jeg på med snøballkrig, tegning, fotball. Far og jeg lekte mye ute, og da far var ung, spilte han fotball. Han fortalte meg at han var keeper.

Far haltet. Han ble født med en skjev fotstilling, som hindret ham fra å gå oppreist, men som ble operert da han var ungdom. Dette gjorde at han ble mobbet i ungdomsårene, men det brydde han seg ikke om. Han stod på og ble faktisk en god keeper. Han overvant oddsene gjennom viljestyrke. Far ga meg mye frihet. Jeg kunne leke så mye jeg ville til sent på kveld, etter at mine norske lekekamerater hadde lagt seg. Mor var mye strengere. En sjelden gang slo hun meg hvis jeg hadde gjort noe virkelig galt, far slo meg aldri.

Foreldrene mine leste all slags bøker. En bok som påvirket meg, var en barnebok som het ”Lek Med Ord” – en språkstimulerende bok for barn med disneyfigurer i. I ettertid ser jeg at denne barneboken la et tidlig grunnlag for min senere litterære og språklige oppfinnsomhet.

I tillegg til bøkene fikk vi ganske tidlig en videomaskin fra ambassadøronkelen min, en VHS fra Japan. Det var stort å ha en VHS hjemme. Far likte godt dokumentarfilmer fra andre verdenskrig. Herfra fikk jeg min interesse for historie, og nedenfor barndomshjemmets hage stod en tysk bunker fra andre verdenskrig, som jeg ofte lekte i.

Fars bortgang

En dag døde far. Det var i 1982. Det gikk sterkt innpå meg, spesielt fordi jeg ikke forstod hvordan en lege kunne dø på et sykehus. Senere fortalte min mor meg at dødsfallet skjedde på grunn av en sykehusskandale. Min far hadde sukkersyke, og under et anfall, fikk han ikke insulin, da han ble brakt til Narvik Sykehus, fordi legene hadde lunsjpause. Min mor ba inderlig om at de måtte gi ham insulin, men de sa nei, og han døde.

Narvikoppvekst

Etter min fars død fortsatte mor i sykepleierstillingen og jeg videre skolegang frem til første ungdomsskoletrinn. Denne oppveksttiden var rolig. Jeg ble fascinert av breakdans- bevegelsen, som stammer fra USA, og danset mye. Snart ble jeg populær på skolen. Det var stort å breake. Guttene og jeg brukte mange timer på å trene og å danse. Vi øvde mye og trente mye. Jeg fortsatte å dyrke mine favorittfag på skolen. Jeg likte svømming, lesing, naturfag, gym og norsk. Jeg må innrømme at jeg ikke likte skolen så mye fordi jeg opplevde den som uinteressant. Hvorfor måtte jeg gå 12 år i skolen, spurte meg selv jeg ofte. Tolv år var et ”århundre”. Jeg var av den oppfatning at det var mye man lærte på skolen som ikke hadde noe betydning senere i livet. Jeg var ikke akkurat verden snilleste elev, og var en del i opposisjon mot læreren. Snart ble jeg kalt ”den gale”.

Skarnes

Min mor fikk en sykepleierstilling på Skarnes, og jeg og mor flyttet til dette tettstedet. Vi kjente kun én norsk familie der, og vi var de eneste afrikanere i Skarnes. Jeg begynte på ungdomskolen der. Landskapet var flatt og skogkledt, og uten nordnorske høye fjell, men jeg fant meg raskt til rette på skolen og fikk venner. Selv den tykke hedmarkske skarnesdialekten tilegnet jeg meg. Det var også på den tiden jeg oppdaget kung fu og kinesisk filosofi. Jeg leste mye om alt som kunne fortelle noe om det gamle Kina. Alt om Kina var av interesse. Snart begynte jeg å trene kung fu med mine venner.

Jeg besøkte biblioteket på Skarnes med iver. Biblioteket var stedet hvor jeg fant bøker av norske og utenlandske forfattere. Jeg leste tegneserier, romaner, noveller, diktsamlinger med stort vitebegjær! Og det førte til at jeg selv begynte å skrive på gutterommet. En dag kikket jeg på bøker med norsk samtidslyrikk. Jeg leste og leste. Jeg ble ikke særlig begeistret for det jeg leste. Jeg tenkte at jeg også kunne skrive denne type poesi. Jeg skrev og skrev. Det var mye jeg ønsket å si. Å skrive dikt ble en måte å uttrykke min livsfølelse og mitt livssyn på.

Oslo 1992

I 1992 bestemte mor seg for å flytte på nytt. Denne gangen ble neste stopp Oslo. Med sin bakgrunn som sykepleier fikk mor alltid jobb. Hun begynte ved Hovseter Gamlehjem. Jeg hadde allerede publisert dikt i antologien Signaler 1991, og begynte å vanke i forskjellige kunstnermiljøer og spesielt besøkte jeg ofte kulturforumet Volapuk.

I dette miljøet ble jeg kjent med fotograf Per Heimly, flere av Odd Nerdrums malerelever, diktere som Øystein Wingaard Wolf, Bob Hansson, Jan Sveen, Helle Thune, Tor Ulven, Cathrine Grøndahl, Ari Behn og hans familie, ja en rekke kunstnere i flere uttrykksformer. Vi festet sammen, diskuterte litteratur, utfordret kultureliten gjennom kronikker og gateopptredener, og deklamerte tekster på kafeer.

Alle sammen hadde en drøm. Å skrive og kanskje bli oppdaget. Å få artistisk gjennombrudd. I 1992 var jeg ferdig med et diktmanus. Jeg ønsket å bli oppdaget. Jeg sendte manus til flere forlag per brev i posten. Jeg fikk svar; men det var ingen forlag som ønsket å utgi boka mi. Jeg ble refusert på alle store forlag! Det var enkelte forlag som syntes at min skrivestil var for voldsom. Noen andre uttrykte at jeg burde tone ned de sterke formuleringene. Jeg fikk tilslutt positivt svar fra Gyldendal. Boka kom ut i 1993. Den ble en salgssuksess. Dens tema var livsberuselse og livsvilje. Inntil videre: norgesrekord for en debutdiktsamling! Det ble også mange gratulasjoner. Selv fra de forlagene som hadde refusert meg, suksess inngir respekt. Jeg var blitt forfatter, og snart ble jeg invitert til flere festivaler og hagefester der jeg fikk møte storhetene i norsk diktekunst på kloss hold.

Mellom første og andre diktsamling tok det ti år, og mange, både venner og journalister, har undret seg over hvorfor det tok så lang tid med bok nummer to. Jeg har aldri ansett diktningen som en karriere der jeg føler meg nødt til å gi ut bok annen hvert år, bare for å holde meg i rampelyset og ha en jevnlig biinntekt. Diktning har jeg alltid betraktet som en form for magi. Jeg er en visjonær poet, og det krever en dedikasjon til språket, et dypstudium som kan ta mange år! Derfor er det så mange nye ord og ordkombinasjoner i diktene mine, det å nyskape språket og utvide språkets muligheter er en viktig side ved mitt arbeid. Å tilegne meg denne kunnskapen om ordets makt og hemmeligheter tok sin tid. Og ennå studerer jeg språkets magi.

I tillegg var jeg på leting etter et solid livssyn og livserfaring, som kilde for min videre diktning. Hvis jeg skal skildre livets gåter for mine lesere, så må dette komme fra en autentisk kilde full av livserfaring.

Mine etterfølgende bøker har alle handlet om å gjøre det meste ut av det man har, feire at man er i live, feire sansene, men ikke uten å anerkjenne at livet også er fylt av naturkatastrofer, død, ulykke, lidelse. Jeg har blitt en kontroversiell dikter, norske kritikere enten elsker eller hater mine bøker. De ganger min poesi har blitt oversatt til engelsk, har responsen fra redaktørene for ulike litterære tidsskrifter vært overveldende positiv.

Og med dette diktet, avslutter jeg intervjuet…

 
Soldaten Ved Veisperringen Mellom Katalemwa og Kampala
Jeg var ni år da en soldat ved en veisperring
Mellom Katalemwa og Kapala i Uganda
Rettet en maskinpistolmunning mot tinningen min.
Jeg husker det kalde maskinpistolstålet
Mot mitt niårige hode,
Mitt niårige hode fylt av nordnorske ord og engelske ord,
Jeg husker det kalde maskinpistolstålet
Mot mitt hode fylt av nattskrekksyner der min fars lik
Lå i den åpne kisten og sperret opp øynene
Og lukket øynene og sperret opp øynene igjen
Ustanselig, som om han ikke kunne dø
Før han hadde sagt meg noe
Som om han ikke kunne dø
Før han hadde fått vist meg noe,
Min døde far i den åpne kisten,
Emmanuel Besigye, gulbrun i huden, gulbrun i lukten
Lå steinstille i kisten som hadde blitt fraktet
Fra nordnorsk jord til ugandisk jord
Etter vanskjøtselsdrapet på Narvik sykehus.
Jeg husker soldaten ved veisperringen.
Jeg husker det kalde maskinpistolstålet
Som stakk inn gjennom det åpne bilvinduet
Og kakket mot den tynne tinningen min
Der jeg satt i baksetet og måtte late som om jeg var syk.
De voksne sa til soldaten at de hadde et sykt barn i bilen
Som måtte til Mulagosykehuset i Kampala,
De voksne sa til soldaten at vi måtte slippe forbi veisperringen
Fordi de hadde et sykt barn i bilen som ville dø
Hvis det ikke kom til sykehus.
Soldaten sa han ikke ville nøle med å skyte barnet
Og alle i bilen hvis dette var en løgn.
Jeg så for meg at han rev oss ut av bilen,
Tvang oss ned på kne og henrettet oss med skudd mot bakhodet.
Så grønn av død militæruniformen hans var,
Så grønn av død tropeskogen var.
Grønndød! Grønndjevler! Grønnkulde!
Som har jaget meg gjennom morgener.
Som har jaget meg gjennom netter.
Grønndød! Grønndjevler! Grønnkulde!
Men han slapp oss forbi.
Jeg var ni år og plutselig hundre år.
Jeg var ni år og plutselig nyfødt
I baksetet på en bil,
På vei fra Katalemwa til Kampala, i Uganda.