Leksikon:Amtmann

Se også amtmann i Lokalhistoriewikis hoveddel.

Amtmann.

I. Amtmann kalles vanligvis den øverste sivile embetsmann i dansk-norsk lokalforvaltning etter innføringen av enevelde i 1660. I Norge ble betegnelsene amt og amtmann i henhold til lov av 14. august 1918 erstattet med fylke og fylkesmann. Fram til begynnelsen av 1700-tallet var likevel befalingsmann den hyppigst forekommende betegnelsen på de kongelige embetsmennene som ble satt til å forvalte de nye amtene, hvilket antyder kontinuiteten mellom amtmenn og deres forgjengere, lensherrene, som også kalles befalingsmenn i kongebrevene. (Se amt og lensvesen.)

Amtmennene kom til å bli den sentraliserte dansk-norske embetsstatens fremste sivile representanter i norsk lokaladministrasjon. Amtmennene var som nevnt lensherrenes arvtakere; ikke bare falt amtene i flere tilfeller sammen med de tidligere lenene, men amtmennene overtok også mange av lensherrenes forvaltningsoppgaver. Den viktigste forskjellen mellom amtmannen og lensherren besto i at amtmannen manglet lensherrenes generelle styringskompetanse og forgjengernes militære befalingsmyndighet. Amtmannens befatning med militærvesenet begrenset seg i ­hovedsak til utskrivningsvesenet. Amtmennene fikk heller ikke ansvaret for oppebørselen (jamfør stiftamtstue) og måtte nøye seg med begrenset myndighet til å til- og avsette lokale tjenestemenn. Men selv om amtmennenes kompetanse sammenlignet med lensherrenes ble redusert, medførte tiden etter 1660 likevel en betydelig vekst i amtmennenes embetsplikter i takt med utviklingen i samfunns- og næringsliv. Til forskjell fra lensherrene ble amtmenn tilsatt på fast lønn, og de måtte avlegge fullstendig regnskap for inntekter og utgifter.

Amtmennene skulle i første rekke være et mellomledd mellom sentralstyret i København og lavere sivile embetsmenn og menigmann i amtet. Amtet hadde heller ingen egen kasse; amtsforvaltnin­gens utgifter ble betalt over statskassen. Sent­ral­myndig­hetenes ambisjon om å bygge opp et ensartet og effektivt forvaltningsapparat kommer tydelig til uttrykk i den første instruks for de norske amtmenn fra 1685 (Wessel Berg I s. 126). Med unntak av noen få ­lokale særbestemmelser er disse instruksene bygd over samme lest. Nye instrukser for stiftamtmenn fulgte i 1691 (Aarsberetn. G. Arch II s. 218). Stiftamtmenn hadde i hovedtrekkene de samme funksjonene som de and­re amtmenn, men innen enkelte saksområder skulle han ha stiftomfattende myndighet. Det gjaldt i første rekke saker angående kirke-, skole- og fattigstell (jamfør stiftsdireksjon). Stiftamtmenn skulle også være over­øvrighet over byene i bispedømmet (jamfør magistrat). Han skulle residere i stiftsbyen og føre en viss kontroll med de andre amtmennenes embetsførsel. Alle­rede på 1700-tallet ble imidlertid skillet mellom stiftamtmenn og amtmenn gradvis utvisket. Stiftamtmennenes kontrollfunksjon fikk mindre betydning, og på arbeidsfelt hvor han tidligere hadde vært enerådende, fikk amtmennene større selvstendighet. Det gjaldt for eksempel skolevesenet, hvor amtmennene gjennom skoleplakaten av 1741 fikk stor innflytelse over det kommunale skolestell (jamfør skolekommisjon). I 1815 ble også stiftamtmennemes over­øvrighet over byene avskaffet og magistraten ­underlagt nærmeste amtmanns kontroll. Men kirkeforsvaret forble hos stiftamtmennene, som også skulle føre tilsyn med dissentermenighetene.

II. Formannskapslovene av 1837 og innføringen av kommunalt selvstyre fikk stor betydning for den videre utviklingen av amtmannsembetet. Amtmannen skulle fortsatt være mellommann mellom stat og lokalsamfunn, men i tillegg skulle han nå også føre tilsyn med de nye herredskommunene. Blant annet skulle han approbere vedtak fattet av herredsstyret og godkjenne de kommunale budsjettene. Amtmannen fikk også et slags utsettende veto i de herredskommunale sakene, men benyttet sjelden vetoretten. Med formannskapslovene ble det for øvrig ikke bare opprettet herredskommuner på tinglags- eller prestegjeldsnivå, men også såkalte amtskommuner. Selve ordet amtskommune var ikke nytt i 1837; også før 1814 hadde amtmannen hatt ansvaret for amtskommunale oppgaver som veivesen og liknende. Det amtskommunale feltet ekspanderte ut gjennom 1700-årene, men fram til 1837 forble amtskommunen en ren embets- og forvaltningskommune. Med formannskapslovene ble amtskommunen også tilført et politisk element. Amtet fikk egen kasse og et kommunalt-representativt organ, amtsformannskapet, senere kalt amtstinget. Amtsformannskapet besto av herredskommunenes ordførere med amtmannen som formann. Amtskommunen var tiltenkt et forholdsvis snevert virkefelt, og amtsformannskapet skulle først og fremst være et rådgivende og kontrollerende organ. Bl.a. skulle det kontrollere fogdens embetsførsel. Derfor deltok ofte fogdene i forhandlingene. Amtskommunens virkefelt ble imidlertid snart utvidet. Amtmannen skulle som leder for amtskommunen utarbeide det amts­kommunale budsjett. Som formann i amtsformannskapet kunne han nekte å etterkomme formannskapets vedtak, eller han kunne stevne amtformannskapet for retten. Alt dette var en naturlig funksjon av amtmannens plass som statens representant i ­lokalstyret. Men innføringen av kommunalt selv­styre og utbyggingen av amtskommunen kom til å gi amtmannen et dobbeltpreg; ved siden av å være stats­tjenestemann ble han også en slags kommunal ­tjenestemann.

III. Mer om embetsoppgavene. Amtmannens prinsipielt viktigste oppgave var å vareta kongemaktens, det vil si statens interesser ut over landet. I praksis betydde det at amtmannen kom til å favne vidt i sin embetsgjerning. Amtmannen skulle føre kontroll med underordnede embetsmenn i amtet, særlig sorenskriver og fogd. Dette skjedde for eksempel ved regelmessig protokollettersyn eller foranlediget av klager, og amtmannens autoriserte underordnede embetsmenns embetsprotokoller. Han skulle også tilse at beskatning foregikk på behørig måte, og han skulle føre tilsyn med all offentlig eiendom i amtet. Amtmannen skulle også fremme kronens krav ved vrakfunn.

Amtmannen var høyeste påtalemyndighet i amtet. Etter forordning av 3. juni 1796 skulle han avgjøre om det skulle reises tiltale i større straffesaker. Han skulle ellers føre et generelt tilsyn med rettsvesenet, oppnevne aktorat og defensorat, motta rapport fra forlikskommisjoner, politiretten med mer. Om nødvendig kunne han oppnevne faste sakførere på landsbygda. Han skulle ha overoppsyn med skiftestellet og motta rapporter om eksekvering av straff og innbetaling av bøter. (Stiftamtmannen hadde spesiell plikt til å sørge for at høyesterettsdommer ble eksekvert. Dessuten skulle han sammen med bis­pen ha kontroll med den kirkelige jurisdiksjon (se dette).)

Amtmannen fikk etter 1800 delegert kanselliets myndighet i en rekke saker. Han kunne for eksempel innvilge dispensasjon til ekteskap og skilsmisse, og han kunne gi bevilling til håndverkere på landsbygda, selv om dette stred mot den alminnelige næringslovgivning (jamfør borgerskap). Amtmannen skulle i videste forstand ha omsut for næringslivet. Han skulle påse at næringslovgivningen ble overholdt, føre tilsyn med skogvesenet (her var det tidvis noe uklare kompetanseforhold mellom amtmannen og generalforstamtet, jamfør skogvesen). Veivesenet lå som nevnt også under amtmannen, og for hvert amt ble det tidlig opprettet egne veikasser, for øvrig de eneste kassene som ble forvaltet av amtmannen før 1837. (Forholdet mellom generalveimesteren og amtmannen kunne stundom også være problematisk. Veimesterembetet bortfalt i 1824, og fra da av skulle amtmennene ved hjelp av veiinspektører, lensmenn og rodemestre i hver bygd forestå veivesenet.) Også andre sider ved kommunikasjonsvesenet lå under amtmannen. Amtmannens generelle plikt til å arbeide for næringslivets fremme medførte at han ble pålagt å føre offentlig statistikk for staten. I 1825 ble det bestemt at amtmennene skulle avgi årlige rapporter om tilstanden i amtet, men alt i 1827 ble dette omgjort til et krav om femårsrapporter. (De fleste fem­årsinnberetningene finnes trykt.)

Amtmannen skulle føre tilsyn med den offentlige matrikkel, og amtmannen deltok aktivt ved de fleste større matrikkelrevisjonene. Amtmannen fikk også befatning med utskiftningsverket. Han kunne tilsette lavere tjenestemenn, blant annet landmålere (se generalkonduktør) og lensmenn etter forslag fra fogd og sorenskriver. Ifølge Grunnlovens § 58 skulle amtmannen administrere valgmannsforsamlingene ved stortingsvalg. Hans oppgaver i kommunalordningen av 1837 er alt nevnt. S.I.

Norsk historisk leksikon. Kultur og samfunn ca. 1500 – ca. 1800 Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur

Denne artikkelen, med evt. tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den er publisert på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm Akademisk. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen Damm Akademisk.