Leksikon:Overlagting

Overlagting, rettshistorisk betegnelse på en norsk overdomstol i det 16. århundre. Det var to overlagting, et for det nordafjelske, det vil si Vestlandet og Trøndelag, med sete i Bergen, og et for det sønnafjelske, det vil si Østlandet og deler av Sørlandet, med sete i Oslo. Grensen mellom det sønnafjelske og nordafjelske synes å ha vært noe flytende. Men fra slutten av middelalderen regnes Agdesiden vanligvis med til det sønnafjelske. Oppdelingen i to rettskretser hadde sin parallell i administrativ inndeling fra senmiddelalderen. Samtiden kjente ingen fast betegnelse på disse domstolene. I kildene kan de framtre som «rikens råd», «loven og lagmennene», «rikens kansler i Norge og andre riddermennsmenn og lagmenn», «menig» eller «alminnelig lagting» og liknende.

Det hersker enighet om at overlagtinget har sitt opphav i de faste rettertingskommisjonene kong Hans lot opprette i samsvar med det løfte han avga i sin valghåndfestning (jamfør retterting). Til disse riksrådsdomstolene, en for Oslo og en for Bergen, som ble opprettet i 1480-årene, ble snart lagmennene i området knyttet. Byrådene i Oslo og Bergen ble også omkring århundreskiftet tilknyttet de nye domstolene som representanter for allmuen. Rettertingene kom etter en tid til å bli holdt regelmessig hvert år, vanligvis samtidig med lagmannsretten (jf. lagting). Ut av tilknytningen mellom retterting og lagmannsrett vokste den nye domstolen overlagtinget. Gjennom sedvane fikk den fast forankring i norsk rettsliv. Karakteristisk for overlagtinget ble lagmannskollegiet og et utvalg av riksrådet pluss byrådet som en fast allmuerepresentasjon.

Reformasjonen medførte en delvis omorganisering av overlagtinget. Etter 1537 fikk overlagtinget en fastere organisasjon. En rekke kongebrev fra 1541 fastsetter bestemmelser om overlagtingets sammensetning og virksomhet. Overlagtinget fikk faste sesjoner. Det geistlige element forsvant sammen med det norske riksrådet. I brev av 1541 og 1547 befaler kongen adelen og lagmennene i det sønnafjelske å møtes i Oslo to ganger årlig for å «besøke råd og rett» og «sitte i råd med borgermestre og byråd» (Paus s. 305f. og NRR I s. 115). På en lignende måte er sannsynligvis overlagtinget i Bergen blitt ordnet. Kansleren, som allerede hadde vært medlem av kong Hans’ rettertingskommisjoner og senere sammen med biskopen i Oslo og høvedsmannen samme sted hadde hatt et slags ærespresidium på overlagtinget sønnafjells, ble i 1550-årene pålagt å møte på overlagting både i Bergen og Oslo. (NRR I s. 208.) Den samme oppgaven ble pålagt stattholderen fra 1572. Bestemmelsen må forstås som at man ønsket å skape en enhetlig ledelse av den øverste rettspleien i landet. Men begge forsøkene mislyktes, og det ble ikke skapt noen enhetlig ledelse av den øverste rettspleien i Norge på 1500-tallet.

Omorganiseringen av overlagtinget etter 1537 stilte større krav til adelsmennene enn tidligere. De skulle delta i behandlingen av rettssakene, og i de første årene etter 1537 finnes de også som medutstedere av domsbrev. Dette gjelder imidlertid for det meste saker angående standsfeller. Adelsmøtet ser ut til å ha vært et forholdsvis fast element ved overlagtingets sesjoner.

Spørsmålet om hvilken instans som skulle avsi dom på overlagtinget synes å ha vært noe uklart i de første årene etter reformasjonen. Etter hvert framtrådte lagmennene som det eneste dommerkollegium. I 1580-årene ble lagmennenes stilling som de eneste dommere innskjerpet. (NRR II s. 697.) Utviklingen medførte at tyngdepunktet ble forskjøvet fra adelsmøtet til lagmannskollegiet. Mot slutten av det 16. århundre kan overlagtinget nærmest karakteriseres som en kollegial lagmannsrett.

Når overlagtinget betegnes som de øverste domstolene i Norge i det 16. århundre, må det ikke oppfattes som at de utgjorde siste instans i et hierarkisk oppbygd rettsapparat. Noen instansordning fantes ikke i Norge på 1500-tallet. Heller ikke kan overlagtinget betegnes som noen høyesterett. Kongens retterting i København, eller den norske herredagen, var rikets høyesterett, om vi i det hele tatt kan bruke denne betegnelsen på datidens rettsforhold. Avgjørende for en domstols kompetanse var ikke dens plassering i rettsapparatet, men dens sammensetning. Tilstedeværelsen av adelsmøtet og lagmannskollegiet gjorde overlagtingene mer betydningsfulle enn de øvrige norske domstolene. Hensikten med overlagtinget var at de skulle dømme i de sakene som var for store og vanskelige for lagmannsretten eller bygdetinget. Men de fleste ønsket å skyve ansvaret foran seg. Resultatet var at alle mulige saker, store som små, ble innstevnet for overlagtinget. Dette framtvang de første spirene til en fast instansordning mot slutten av århundret. Stattholderens instruks av 1587 bestemmer at lagmennene først skal avsi dom i hvert sitt lagsogn, om saken ikke er for stor og vanskelig. Påbudet ble innskjerpet i et åpent brev til lagmennene i 1589. (NRR II s. 697 og III s. 64.) Året etter ble bygdetingene påbudt å dømme i alle saker dersom de ikke var for store, før de ble stevnet for lagmannen. (NRR III s. 134f.)

I det 16. århundre var Landsloven i sin daværende form blitt foreldet. Behovet for en hensiktsmessig oversettelse og revisjon av lovverket var akutt. Sammenkomsten av lagmennene på overlagtinget tjente på sett og vis som en erstatning for den manglende enhet i lovverket. En lovrevisjon presset seg fram og ble endelig gjennomført på et rikslagmannsmøte i 1603. Lovrevisjonen satte punktum for overlagtingets eksistens. De registreres for siste gang i kildene i 1602. C.4. no. lov (iverksatt 1604) gjorde de årlige sammenkomstene av lagmenn overflødige. Framveksten av en fast instansordning virket i samme retning. Adelsmøtet fikk mindre betydning for overlagtinget mot slutten av århundret. Herredagen (se dette) som regelmessig institusjon avløste overlagtinget som norsk overdomstol. S.I.

Denne artikkelen, med evt. tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den er publisert på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm Akademisk. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen Damm Akademisk.