Maria Quisling
Maria Quisling, født Maria Vasiljevna Pasek eller Pasetsjnikova (født 10. oktober 1900 i Kharkov, død 17. januar 1980 i Oslo) var Vidkun Quislings ektefelle fra 1923/1924 til hans død i 1945. Etter dette levde hun resten av sitt liv som enke i Oslo.
Før krigen
Vi vet svært lite om hennes bakgrunn; selv etternavnet er noe uklart. Faren skal ifølge henne selv ha vært embetsmann i tsarens Russland. Hennes fødselsdato oppgis å være 10. oktober, men dette ser ut til å være en dato som ble satt senere; trolig ble hun født i oktober eller november 1900.
Hun tok utdanning ved Kharkovs nasjonale økonomiinstitutt. I 1923 møtte hun Quisling, som var i Sovjetunionen sammen med Fridtjof Nansen for å drive et nødhjelpsprogram. Hun var sentralborddame på kontoret deres. Da de møtte hverandre var han gift med Alexandra Andrejevna Voronin. Han skal ha presentert dette som et pro forma-ekteskap, inngått for å hjelpe henne ut av Sovjetunionen.
Når ekteskapet ble inngått er uklart. Quisling hevder at det skjedde ved den norske legasjonen i Moskva den 10. september 1923. Problemet med denne påstanden er at Norge ikke anerkjente Sovjetunionen før i 1924. Dermed ville ikke Norges representant i Moskva i 1923 ha hatt vigselsrett. En mulighet er at de inngikk borgerlig ekteskap hos sovjetiske myndigheter, og at dette bare ble notert av legasjonen. Det er mulig at de ikke ble gift før i 1924, men det mest sannsynlige er at Quisling hadde rett med hensyn til datoen, men at omstendighetene var noe annerledes.
Vidkun Quisling reiste i forveien til Paris, der han møtte Alexandra. Maria Quisling ankom Paris mot slutten av 1923 – hun skal ha reist på et nansenpass. De tre bodde en kort tid sammen i Paris, og reiste så til Wien og andre steder. I juni 1924 reiste de til Norge. Året før hadde Vidkun Quisling introdusert sin kone Alexandra for familien. I 1924 introduserte han Maria som sin kone, og forklarte at Alexandra nå var blitt hans pleiedatter. Alexandra forlot Norge for godt sommeren 1924, men Maria og Alexandra møtte hverandre igjen i Frankrike i 1926. Dette trekantforholdet må ha vært komplisert for alle parter, og etter 1929 var det ikke lenger kontakt med Alexandra, som forlot Europa det året. Alexandra skrev senere at Maria Quisling var sovjetisk agent da hun møtte Vidkun Quisling, men det finnes ingen dokumentasjon på denne påstanden.
I november 1928 dro paret til Moskva, der Vidkun Quisling var blitt legasjonssekretær. Mens de var der kjøpte de en rekke kunstgjenstander og antikviteter for arvepenger Vidkun Quisling hadde fått fra sin mor. Ifølge Maria Quisling fikk de også penger fra hennes far, som ble overlevert av hennes mor. Dette er tvilsomt, alt tyder på at hun ikke hadde tilgang til noen midler.
Paret Quisling reiste tilbake til Norge i 1929, og bosatte seg i Erling Skjalgssons gate 26 på Frogner i Oslo.
I 1933 grunnla Vidkun Quisling Nasjonal Samling. Maria Quisling ble registrert som medlem av sin mann, men hadde ingen politisk rolle og var ikke aktiv i partiet. Hun skal ha vært noe involvert i oppstarten av NS Kvinneorganisasjon, og ble æresmedlem der i 1934. I denne tida slet Quisling økonomisk, og han forsøkte å forsørge seg ved å selge kunsten de hadde kjøpt inn. Det gikk heller dårlig; dels var mye av den mindre verdifull enn han hadde trodd, og dels tok kunsthandlerne det meste av fortjenesten.
Krigsåra
I desember 1941 flytta paret inn i Villa Grande, som ble omdøpt til Gimle og ominnreda til førerresidens. Maria Quisling møblerte selv hjemmet, blant annet med møbler de hadde kjøpt i Sovjetunionen. Kostnadene ble dekka av staten, og det ser også ut til at hun handla blant annet på Steen & Strøm og GlasMagasinet for statens og egne penger om hverandre. Det ble ansatt flere tjenere i huset.
Ved flere anledninger var Maria Quisling vertinne for selskaper på Gimle, blant annet etter statsakten på Akershus i februar 1942, da Vidkun Quisling ble innsatt som ministerpresident.
Rettsoppgjøret
Vidkun Quisling meldte seg for politiet på Møllergata 19 den 9. mai 1945, og ble naturlig nok satt i varetekt. Maria Quisling ble boende på Gimle en ukes tid, men den 15. mai fikk hun ordre om å forlate villaen. I senere tid har HL-senteret blitt etablert der. Hun flytta inn hos enka etter Frederik Prytz, som var minister i Vidkun Quislings andre regjering fram til han døde av kreft i februar 1945. Fru Prytz flytta nokså raskt fra Oslo, og Maria Quisling sto uten et sted å bo. Regjeringa forbarma seg over henne, og sørga for to rom i Villa Maihaugen på Vinderen. Huset var beslaglagt etter at eieren var arrestert for samarbeid med okkupasjonsmakten, og flere ektefeller til ledende NS-medlemmer ble innkvartert der.
Den 29. august 1945, mens hovedforhandlingene i Vidkun Quislings landssviksak pågikk, tok en journalist i Dagbladet opp hennes sak. Det ble trukket fram at hun dels hadde støtte sin ektemann og dermed samarbeidet med okkupasjonsmakten, og at hun hadde tatt del i å bruke statens midler til eget forbruk. I første omgang skjedde det ikke noe mer med dette.
Vidkun Quisling ble den 10. september 1945 dømt til døden i lagmannsretten. Høyesterett avslo hans anke den 13. oktober, og den 23. oktober ble benådingssøknaden avvist. Natt til 24. oktober 1945 ble han henretta ved skyting på Akershus festning. Liket ble umiddelbart sendt til kremasjon. Det var ikke ønskelig med et offentlig gravsted, av frykt for at dette skulle bli et valfartssted for nazister.
I februar 1946 ble spørsmålet om straffeforfølgelse av Maria Quisling tatt opp igjen. Hun ble henta inn til avhør, både om sitt forhold til NS og om livet under okkupasjonen. Det ble i mars gjennomført ransaking i hennes hjem, og den 31. mai 1946 ble hun pågrepet. Siktelsen lød på medlemskap i NS, å ha representert NS-regimet under okkupasjonen og å ha oppmuntra Vidkun Quisling til å bruke statlige midler privat. Hun møtte i retten den 17. juni 1946, og nekta straffeskyld. Dagen etter kom retten til at det ikke var grunnlag for videre fengsling, men at saken skulle etterforskes videre. Den 8. april 1946 ble hun informert om at siktelsen var frafalt.
Det er naturlig å spørre seg om hvorfor det gikk slik med siktelsen. Andre som hadde brukt offentlige midler, enten det var på seg selv eller til NS-formål, ble idømt inndragning. Medlemskap i NS ble man også straffa for, og selv om hun stort sett var et passivt medlem, hadde hun en rolle som ministerpresidentens kone. En rimelig forklaring på at hun ikke ble straffeforfulgt er dels at hun hadde en svært uselvstendig rolle med tanke på NS-medlemskapet, og dels av inndragningen i praksis allerede var gjort i og med at hun mista tilgang til parets felles eiendeler. Det er vel heller ikke urimelig å tenke at en del syntes hun hadde fått nok straff i og med at ektemannen var henretta.
Livet som enke
Vidkun Quisling hadde beholdt sin leilighet i Erling Skjalgssons gate da de flytta inn på Gimle, og etter krigen var leiligheten blitt beslaglagt. Etter at både hans og hennes sak var avgjort fikk hun tilbake denne leiligheten. Parets eiendeler var som nevnt også beslaglagt. I 1952 fikk hun tilbake det hun selv skal ha hatt med inn i boet, men ikke det som var kjøpt for offentlige midler under krigen.
I 1946 ba Maria Quisling om å få utlevert sin manns urne. Det ble avslått. To nye forespørsler i 1956 da samme resultat. På det tidspunkt ble det gitt tillatelse til å spre asken, som var hos politiet, i Oslofjorden. Det skjedde ikke, og i 1959 fikk hun utlevert urnen. Den ble i juni 1959 satt ned på hans foreldres gravsted på Gjerpen kirkegård, i en hemmelig seremoni. Hans navn ble ikke hogd inn på gravsteinen.
Maria Quisling slet mye med helsa etter krigen. Hun hadde reumatisme, ryggproblemer, problemer med synet og depresjon. I 1978 ble hun etter et opphold på Ullevål sykehus flytta til et aldershjem på Uranienborg, etter å ha vist tegn på demens. Der ble hun boende til sin død. Hun ble gravlagt sammen med sin mann og svigerforelde på Gjerpen kirkegård.
Hun hadde ikke barn, og i 1976 skrev hun et testamente. Der ble det fastslått at hennes etterlatte midler skulle gå til opprettelse av Vidkun og Maria Quislings legat. Av åpenbare grunner ble dette i stedet kalt Maria Quislings legat da det ble oppretta etter hennes død. Legatet var til fordel for eldre i økonomiske vansker, og det deles ut penger fra avskastninga av omkring 2,4 millioner kroner årlig ved juletider. De av Vidkun Quislings etterlatte papirer som hun satt på ble gitt til Universitetet i Oslo.
I hennes dødsår ble Maria Quisling : dagbok og andre efterlatte papirer publisert. Øistein Parmann var redaktør for boka.
Litteratur og kilder
- Juritzen, Arve: Quisling privat. Utg. Juritzen forl.. 2013. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Maria Quisling på Wikipedia på bokmål og riksmål.
- Quisling, Maria: Maria Quisling : dagbok og andre efterlatte papirer / redigert av Øistein Parmann. Utg. Dreyer. Oslo. 1980. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Maria Quisling i Historisk befolkningsregister.