Næringsutviklingen i Norge fra 1500 til 1800

Næringslivet i Norge utviklet seg kraftig mellom 1500 og 1800. Liknende endringer skjedde i Europa og til dels også i andre deler av verden.

Endringene innebar at en stadig større del av befolkningen ble involvert i markedet som produsenter. I praksis betydde det at de ikke lenger bare produserte for sin egen families behov, det vi kaller selvberging, men også at de hadde et et overskudd av varer som kunne selges på markedet. I løpet av samme periode ble også grunnlaget lagt for forbrukersamfunnet. Folk kjøpte ikke lenger bare det de trengte for å overleve, men også varer som ikke var livsnødvendige.

De største eksportnæringene

Eksporten forteller om næringene og regionenes bidrag til økonomien. For Norge var fisk, trelast og metaller de viktigste eksportvarene. Fra arkivene til tollvesenet er det mulig å hente ut informasjon om betydningen av de tre største eksportnæringene på slutten av 1700-tallet. Det viser seg at fisk var den klart største eksportvaren, etterfulgt av trelast og metaller.

På 1700-tallet var Vestlandet, etterfulgt av Trondheim og Østlandet, de viktigste områdene for norsk næringsvirksomhet. Fiskeeksporten gikk hovedsakelig ut fra Bergen, og i mindre grad Trondheim. Trelasten ble først og fremst utført fra Østlandet, men noe også fra Trondheim. Metallene som ble eksportert, var i all hovedsak kobber og jern. Kobberet gikk ut fra Trondheim, mens jernet ble ført ut fra Østlandet og Sørlandet.

Også andre næringer ble viktige i Norge i denne perioden. Den største var naturlig nok jordbruket. Hoveddelen av befolkningen var engasjert i jordbruk – oftest med selvberging. Sjøfart var en annen viktig næring. Den var særlig viktig for å frakte varene som ble produsert til markeder i både inn- og utland. Særlig fra siste halvdel av 1700-tallet vokste det også fram en tidlig i industri.

Befolkningsutvikling og næringsutvikling

Befolkningsveksten var et viktig moment for næringsutviklingen mellom 1500 og 1800. Det er vanskelig å finne tall for befolkningen så langt tilbake som 1500-tallet. Historikerne antar likevel at det først var på midten av 1600-tallet at befolkningen var tilbake på samme nivå som før svartedauden. Tabellene viser beregnet størrelse på befolkningen i tiden fra 1665 til 1845.

Befolkningstall for Norge 1665–1845
År 1665 1701 1750 1801 1845
Norges befolkning 440 000 512 000 618 000 883 000 1 328 000

Befolkningsveksten, særlig etter midten av 1600-tallet, gjorde at det ble stadig flere mennesker som skulle dele på ressursene. En løsning var å stykke opp gårdene i mindre deler, enten som mindre eiendommer eller som husmannsplasser. Mange måtte også se seg om etter annet arbeid eller ekstraarbeid. Slikt ekstraarbeid gjorde det mulig å klare seg på mindre gårdsbruk. Fiske, arbeid i skogbruket, i gruvene, ved jernverkene og i den tidlige industrien er eksempler på slike jobber.

Fisket

 
Klippfisktørking. Bildet er fra en seinere tidsepoke, men klippfisken ble tørket på denne måten også tidligere.
Foto: Magdalene Norman/NB

Bergen var hovedsetet for fiskeeksporten gjennom hele perioden og hadde vært det helt fra middelalderen. På 1500- og 1600-tallet gikk fiskeeksporten til landene rundt Østersjøen. På 1500-tallet var denne handelen fremdeles delvis kontrollert av hanseatene. I løpet av 1700-tallet ble Sør-Europa et viktigere marked. Tørrfisk, og etter hvert klippfisk, var etterspurt der. Skiftet i markedet kan forklares med reformasjonen.

Før reformasjonen, da Nord-Tyskland var katolsk, var det stor etterspørsel etter fisk å spise på fastedager, altså onsdager og fredager. Også i uken før påske og i forbindelse med dåp fikk man ikke lov til å spise kjøtt. Fastedagene ble det slutt på med innføringen av protestantismen, og etterspørselen etter fisk gikk ned. Den norske fisken måtte da finne nye markeder, og løsningen ble de katolske landene i sør.

Den europeiske etterspørselen etter fiskevarer vokste likevel gjennom hele perioden. Grunnen var at mange flyttet til byene eller tok arbeid som gjorde at de ikke lenger hadde mulighet til å være selvforsynt. I tillegg førte krigføringen til etterspørsel etter billige matforsyninger til soldatene. Tørrfisk var også viktig som matforsyning til den stadig voksende slavebefolkningen i Karibia, også i de dansk-norske koloniene.

Fisk som ressurs og ekstrainntekt

I Norge var fisk en nesten uuttømmelig ressurs for dem som bodde langs kysten. Fisken var ikke noens eiendom, og alle kunne hente den opp av havet. Selve fisket krevde heller ikke større investeringer i båt og utstyr enn det en familie eller ei grend kunne ha råd til. Det gjorde at det var enkelt for folk langs kysten å engasjere seg i fisket, ikke bare for selvforsyning, men også som næring.

Bøndene langs kysten var oftest fiskerbønder, altså både bønder og fiskere. Det innebar at kvinnene ble igjen på gården og tok seg av husdyrene og dyrkinga av jorda, mens mennene dro til havs når det var sesong for fiske. Først dro de til relativt nære fiskebanker, men utover 1600-tallet kunne for eksempel vestlandsfiskerne reise så langt nord som til Lofoten.

Med gården som et fast utgangspunkt hadde familiene en liten sikkerhet i jordbruket dersom fisket skulle slå feil. Samtidig kunne fisket i gode tider gi fortjeneste nok til å sikre nødvendige matvarer og redskaper, men også til å skaffe seg luksusvarer. Eller man kunne legge noe til side til neste gang det var dårlige tider.

Fisk som eksportvare

 
Jekt med tørrfisk. Bildet er fra en seinere tidsepoke, men båtene som kom til Bergen og Trondheim på 1700-tallet, var lastet på denne måten.
Foto: Ukjent/Commons

Fisken som skulle gå til eksport, måtte konserveres for å tåle den lange reisen til markedene utenlands. Salting og tørking var den vanlige konserveringsmåten på 1500- og 1600-tallet. Mot slutten av 1700-tallet kom også klippfisken til. Klippfisk var både saltet og tørket. Nye fiskevarer kom også til ut gjennom perioden. Tran og rogn ble viktige eksportvarer. Tranen ble brukt både som smurning, for eksempel til hjul og akslinger, men også som olje i lamper. Rognen ble eksportert til Frankrike. Der ble den brukt som agn i den franske fiskerinæringen. Bearbeidingen av fiskevarene skjedde i fiskeværene og ble ofte utført av kvinner og barn.

For å få inntekter fra fisket måte fiskerne selge fisken til noen som kunne få den ut på det internasjonale markedet. På 1500- og 1600-tallet dro de selv hele den lange veien til Bergen eller Trondheim. Der var det kjøpmenn som hadde eksportrettigheter.

Utover på 1700-tallet ble det mer vanlig at kjøpmennene selv dro dit fisket foregikk. De kunne også sende representanter som slo seg ned som gjestgivere eller kjøpmenn langs kysten. Det gjorde at fiskerne slapp de lange reisene. Men kjøpmannen fikk stor makt, siden han var den eneste folk kunne selge fisken til, eller kjøpe nødvendige varer fra.

Trelasthandel

 
Kjøring av tømmer i Maridalen.
 
Mange av byggene fra 1700-tallet langs Oxford Street i London holdes fremdeles oppe av norsk tømmer.

De første skriftlige kildene om norsk trelasteksport stammer fra 1200-tallet, men det er først fra 1500-tallet at omfanget virkelig økte.

Trelasten førte til at deler av Norge ble avskoget i løpet av 1500- og 1600-tallet. Det gjaldt særlig langs kysten og elvene. Tømmeret ble felt for å møte den europeiske etterspørselen etter trevirke. Trevirket ble brukt til å bygge infrastruktur, blant annet havner og kanaler, for den voksende handelen. Eller det kunne være til husbygging i de voksende byene, til møbler i husene, til skip og mindre båter og til kasser til å frakte alle varene som ble produsert. Norsk tømmer ble til og med brukt til likkister for den voksende europeiske befolkningen.

Tilgangen og markedene

På 1500-tallet var Nederland hovedmarkedet. Nederlenderne kjøpte tømmeret direkte fra bøndene, særlig langs kysten på ruten til Bergen. Handelen førte til at vestlandskysten i praksis ble avskoget i løpet av 1500- og tidlig på 1600-tallet.

Avskogingen langs vestlandskysten gjorde at handelen ikke bare flyttet østover, men også innover i landet. Særlig det siste forutsatte utvikling av mer organisert handel. Det vokste fram en gruppe mellommenn som skaffet tømmer fra innlandet for kjøpere i utlandet. Elveløpene spilte en særlig viktig rolle, siden tømmeret kunne fløtes ned elvene fra innlandet og ut til kysten. I mange tilfeller vokste det fram byer ved munningene av nettopp slike tømmerfløtingselver. Blant annet Drammen, Fredrikstad, Larvik og Arendal var viktige eksporthavner.

Fra 1680-årene og fram til 1800 vokste Storbritannia fram som Europas ledende økonomiske stormakt. Storbritannia tok også over rollen som det viktigste markedet for norsk tømmer. Et annet viktig tømmermarked var Danmark, men da hovedsakelig for tømmer av dårligere kvalitet.

Tømmerhandelen på slutten av 1700-tallet foregikk på denne måten: En representant fra kjøpmennene gikk sammen med bonden som eide skogen. Om sommeren valgte de ut trær som skulle felles. Bonden felte så trærne på seinhøsten. Om vinteren dro han stokkene over snøen til elva. Lenge var det også bonden som fløtet stokkene ned elva til eksporthavna. I siste del av 1700-tallet var det derimot sammenslutninger av kjøpmenn som organiserte fløtingen.

Fløtingen skjedde om våren og sommeren, mens det var godt med vann i elva. Når kjøpmannen fikk tømmeret, sørget han for at det ble saget til bord eller andre trevarer på ei av de privilegerte sagene (se tekstboks). Bordene ble så tørket over vinteren og skipet ut våren etter. Hele prosessen fra treet ble merket og til det kunne skipes ut, tok dermed mellom ett og to år!

Privilegier og makt

 
Når kjøpmannen overtok tømmeret, merket han det med sitt eget merke. Dette kartet viser merkene som tømmerhandlerne i Glommavassdraget brukte tidlig på 1800-tallet.

Hvem som fikk selge trelast til utlandet, ble fra 1688 begrenset av «sagbruksprivilegiet». I denne ordningen lå det at bare eiere av en av de 700 sagene med «privilegium» (spesiell tillatelse) for å sage tømmer til eksport, fikk selge til utlandet. I praksis innebar sagbruksprivilegiet at det vokste fram en mektig gruppe handelsmenn som kontrollerte utenrikshandelen i byene. Som eneste salgsledd for tømmer kom de også i en maktposisjon overfor bondebefolkningen. Sagbruksprivilegiet ble opprettholdt fram til siste halvdel av 1800-tallet.

Skogen som næring for bøndene

For bøndene i skogsområdene var arbeidet i skogen en binæring, det vil si en næring som de kombinerte med gårdsdriften. Tømmerhogsten fungerte altså som en ekstrainntekt ved siden av jordbruket.

For bonden var dilemmaet at dersom han felte all skogen, ville det ta mange tiår før trærne vokste opp igjen. I denne perioden ville han ikke få inntekter. Mye tyder på at mange skogeiere først og fremst tenkte på å hente ut et stort utbytte med en gang, snarere enn å tenke på skogvern og planlagt uthogging. Særlig på slutten av 1700-tallet var det også mange som spekulerte i skogeiendom. De kjøpte da skogsområder, snauhogde dem for eksport, og så solgte de eiendommene videre.

En studie av bøndenes inntekter av tømmersalg langs Glomma mellom 1789 og 1792 viser at de i gjennomsnitt tjente nok til å kjøpe mellom 21 og 25 tønner bygg i året. Dette var mer enn de 20 tønnene man i samtiden anslo at en familie med to voksne, to barn og to tjenestefolk trengte per år. I løpet av noen år ville inntektene bli store nok til å kjøpe et mindre gårdsbruk.

Det er likevel viktig å presisere at langt fra alle hadde tilgang til skog. Det var bare de skogeiende bøndene, eller de som var leilendinger med rett til å drive hogst, som kunne ta ut tømmer. Andre måtte eventuelt nøye seg med å ta seg arbeid hos skogeierne.

Gruvedrift

 
En av gruveinngangene i Kongsberg sølvgruver.
Foto: Chris Nyborg (2014).

Metallutvinning ga gode inntekter ved salg til utlandet. Noe av det ble også videreforedlet til varer som Danmark-Norge hadde behov for. Metallene ble hentet ut som malm fra gruvene og videreforedlet i ovnene på verkene. Av jernet ble det laget gryter, ovner, spiker og stenger, og disse varene ble hovedsakelig solgt i Norge og Danmark. Kobberet ble laget til stenger eller plater og eksportert til Nederland. Der ble kobberet brukt til å lage gryter, kanoner og mynter, eller det ble brukt i legeringer som bronse eller messing. Sølv og gull ble til mynter.

Staten, skogen og metallene

 
Byen Røros ble bygd rundt Røros kobberverk.
Foto: Chris Nyborg (2014).

Det har vært gruvedrift langt tilbake i tid i Norge, men det var først i perioden 1600–1650 at gruve- og verksnæringen vokste fram for fullt. Staten ga verkene privilegert tilgang til skogen i området rundt verket, noe som ble kalt «sirkumferens». Skogen var viktig som brensel i gruvene og i produksjonen av metall ved verkene.

Sølv, kobber og jern var de viktigste metallene som ble utvunnet i Norge. Kongsberg sølvverk ble opprettet i 1623 og sørget for sølv til statens mynter. Jernverkene vokste fram på samme tid. På 1700-tallet var det til sammen 15 jernverk i drift. Jernverkene lå på Sørlandet og Østlandet og produserte halvfabrikat som jernplater og barrer, og ferdigvarer som ovner, gryter og spiker. Fra 1730 til 1794 hadde det norske jernet privilegert tilgang til det danske markedet. Dermed ble Danmark det viktigste eksportmarkedet. Jernproduksjonen økte opp gjennom hele 1700-tallet – fra 3200 tonn årlig i 1720-årene til 6000 tonn rundt 1760 og 9000 tonn etter 1800. Kobber ble hovedsakelig utvunnet i Trøndelag. Av fem verk var Røros kobberverk, etablert i 1644, det klart største. Kobberproduksjonen nådde toppen i 1780, men fordi de internasjonale kobberprisene var høye, klarte verket å fortsette driften med overskudd i lang tid etter det.

Arbeiderne

Verkene i Norge sysselsatte til sammen 7000 personer i 1750. Vanskene under Napoleonskrigene gjorde at bergverkene nedbemannet til om lag 2000 ansatte i 1815, men så økte tallet til 5000 i 1840. Da hadde den industrielle revolusjonen skapt en ny teknologi og helt andre markedsforhold. I motsetning til skogsbøndene og fiskerbøndene hadde arbeiderne i gruvene og på verkene fulltidsjobb. Når verkene reduserte antall ansatte i nedgangstider, hadde de da lite å falle tilbake på. Store fattigdomstiltak ble derfor satt i gang i de første tiårene etter 1800, både i Kongsberg og på Røros.

Månedslønner ved Kongsberg sølvverk 1770

Guttene begynte å arbeide for verket alt i 5–7-årsalderen. De begynte som vaskegutter. Arbeidet skjedde over jorda, men selv om de arbeidet i dagslys, var det vått, og arbeidsdagene var lange. De fikk to riksdaler i måneden. Det var mellom 30 og 50 prosent av det voksne menn fikk. For familiene til guttene må likevel lønnen ha vært et viktig bidrag. Fra de var om lag 18 år gamle, fikk de arbeid i gruvene. Med mer fagutdanning fikk de også høyere lønn.

Verkssamfunnene

 
Nes jernverk.
Foto: Riksantikvaren (1906).

I Norge var verkssamfunnene i praksis lukkede samfunn – nesten som «øyer» i bondesamfunnet. De hadde egne skoler og kirker, og egne lover for arbeiderne og familiene deres. Kontakten med samfunnet rundt var begrenset. Arbeiderne i gruvene og ved verkene var fagutdannede. Mange, i hvert fall i de ledende fagstillingene, var hentet fra utlandet. De fleste kom fra Tyskland, som den gangen hadde en ledende posisjon i bergverksindustrien.

Men også norske bønder var tilknyttet gruvene og verkene. Bøndene var hovedsakelig leverandører av ved og trekull, eller de kjørte malm eller varer. Arbeidet var pålagt bøndene i «sirkumferensen», men de fikk betaling. Det blir diskutert blant historikere hvor stor byrde det pålagte arbeidet utgjorde. Men det er klart at for mange ga kjøringen en viktig ekstrainntekt.

Jordbruk

Jordbruk var det viktigste levebrødet for hoveddelen av den norske befolkningen gjennom hele perioden 1500–1800. Gårdene kunne være mer eller mindre selvforsynte, men for mange var salg av overskudd fra jordbruket også en viktig inntekt. Kundene var da de som hadde gårder som var for små eller karrige til å være selvforsynte. Karrig betyr at jorda gir lite avkasting. Kundene kunne også være folk som valgte å engasjere seg i en av de framvoksende næringene og derfor ikke selv hadde tid til å produsere nok mat til å være selvforsynte.

Korn og husdyr

Som jordbruksland er Norge karrig. Bare om lag tre prosent av landet var, og er, dyrkbar jord. De beste jordbruksområdene finner vi på Østlandet, på Jæren og i Trøndelag. I disse områdene har det vært mye korndyrking, særlig av bygg og havre. Overskuddskorn fra disse områdene ble solgt til andre deler av landet og var dermed en god inntektskilde.

Husdyr har vært viktig for norske gårdsbruk opp gjennom tidene. Det gjelder særlig i innlandet, og spesielt i fjellområdene, der klimaet gjorde korndyrking vanskelig. Salg av kjøttvarer og melkeprodukter som ost og smør ble da en viktig inntektskilde for gårdene i disse områdene.

Produksjonsvekst og import

Fra 1500 til 1800 økte jordbruksproduksjonen kraftig og klarte dermed å holde tritt med befolkningsveksten. Dette var mulig fordi folk igjen tok i bruk landområder som hadde ligget brakk etter svartedauden på 1300-tallet. At jorda ligger brakk, vil si at den ikke er i bruk. I tillegg kom det også forbedringer i jordbruksteknologien. Blant annet ble det utviklet bedre redskaper og bedre metoder for vanning, gjødsling, dyrkingsrutiner og lagring av korn og såkorn. Forbedringene ser vi i økt kornproduksjon, men også i økt produksjon av melk og kjøtt.

Gjennom hele perioden var likevel Norge avhengig av å importere korn. De norske gårdene klarte rett og slett ikke å produsere nok til å mette befolkningen. Importkornet kom fra Østersjøområdet, men også fra Danmark. Fra 1735 ble kornmonopolet innført. Det sikret dansk korn privilegert tilgang til markeder i Sør-Norge (fra Agder til svenskegrensen, og i fjellområdene innenfor). Vestlandet og Trondheim var ikke omfattet av kornmonopolet og fikk dermed kjøpe korn fritt på det internasjonale markedet.

Nye plantevekster

Fra midten av 1700-tallet begynte andre matplanter sakte å bre om seg. Det gjaldt blant annet frukttrær, men også nye planteslag, for eksempel poteter. Mange av prestene var sentrale når det gjaldt å spre informasjon. De mest aktive blir av ettertiden gjerne kalt «potetprester». Engasjementet for matplanter var uttrykk for et ønske om et mer variert kosthold for befolkningen, som i stor grad levde av korn og melkeprodukter. Salgsannonser i aviser fra årene rundt 1800 forteller at flere bønder satte i gang med fruktdyrking for salg til byene.

Sjøfart

 
Larvik fra sjøsiden. Maleri fra 1785, signert R.B. Larvik Museum
 
Konstruksjonstegning av en brigg. Gunder Eyde, 1793. Brigger var vanlige i utenriksfarten.
 
Brigg «Ellida» av Trondheim på reise til Marseilles i juni 1830.
 
Mindre båter ble gjerne brukt i den lokale handelen langs kysten.
 
Sunnmørsåttring.

Sjøfarten vokste alt fra 1500-tallet, men særlig sterkt på 1600- og 1700-tallet, i takt med økt handelsaktivitet i Europa og ellers i verden. Hvem som eide skipene, varierte over tid. I den tidligste perioden var det stort sett utenlandske skip som kom til Norge. På 1700-tallet var skipsfarten i større grad på norske hender. Inntekter fra frakten sørget dermed for fortjeneste for norske eiere. Lønnen gikk til norske matroser, og bestillinger på leveranser av proviant, tauverk eller skipsbygging gikk i større grad til norske produsenter og handelsfolk.

Sjøfarten i praksis

Skipsfarten på 1500-tallet og fram til 1800-tallet var styrt av været og sesongene. For Norges del var høysesongen de varme og rolige sommermånedene. Om vinteren var det lite eller ingen trafikk. Årsaken var til dels faren for vinterstormer, men også at mange havner var utilgjengelige på grunn av is. Det gjaldt blant annet havnene i indre Oslofjord.

Sjøfarten sysselsatte særlig unge menn fra kysten, men mange fra innlandet søkte også lykken som sjømenn. Siden sjøfarten hovedsakelig sikret arbeid i sommermånedene, måtte de finne annet arbeid om vinteren. Noen av dem søkte da tilbake til innlandet og tok arbeid i skogen. En del ble også igjen langs kysten og fikk arbeid ved skipsverftene, som vokste fram utover 1700-tallet.

Frakten

Skipsfarten gikk mye til utlandet, men også til Danmark og til ulike havner langs norskekysten.

Utenrikshandelen krevde store skip og mye kapital, for skipene måtte ofte være på havet i lang tid. Handelen hadde en særlig stor oppgang på 1700-tallet, fordi Danmark-Norge var en av få nøytrale stater i et Europa preget av ufred. Dansk-norske skip fikk dermed tilgang til havner i de landene som lå i krig, mens konkurrenter som deltok i krigene, ble holdt utenfor. De norske skipene utnyttet dette ved å ta på seg fraktoppdrag for de krigførende landenes varer.

Frakten til andre deler av Danmark-Norge foregikk gjerne med mindre skip. Reisen til Danmark var kort, og skipene kunne ta flere turer i løpet av en sesong. Østlandet og Sørlandet hadde mye kontakt med Danmark, mens Bergen og Trondheim hadde mindre direkte kontakt. Fra Bergen gikk flere skip til og fra Island. Mellom Norge og de dansk-norske koloniene i Karibia gikk det få skip, men de som gikk, ser ofte ut til å ha startet i Arendal.

Langs kysten gikk det også mindre båter som sørget for vareutveksling og leveringer mellom de norske havnene. Denne innenriksfrakten var viktig for å fordele varer fra Danmark og utlandet videre i Norge.

Håndverk og tidlig industri

På 1500-tallet var håndverk og industri av relativt liten betydning. De norske byene var små, så kundegrunnlaget var lite, og bygdefolket klarte stort sett selv å utføre det håndverket de hadde behov for.

Laug

I middelalderen og fram til 1500-tallet hadde norske byhåndverkere vært medlemmer av større laug, eller samlinger av håndverkere, gjennom det tyske hansanettverket. Det hadde gitt anledning til å reise og tilgang på ny kunnskap. Hansanettverket hadde hatt mye innflytelse i de norske byene, særlig Bergen. Med den dansk-norske statens ønske om økt kontroll, ble hanseatenes makt brutt. De fikk valget mellom å flytte eller ta borgerskap og bli vanlige innbyggere i landet. Fra 1560-årene regner man med at hansanettverket ikke lenger hadde innflytelse i Norge.

Norske håndverkere som ikke hadde vært med i de hanseatiske laugene, hadde fått privilegium, eller tillatelse, til å drive næringen sin i en by. Særlig fra 1500-tallet og framover vokste antallet håndverk og håndverkere i takt med at det kom nye næringer. Kongen var forsiktig med å tillate at håndverkerne samlet seg i nye laug. Grunnen var at laugene ville begrense antallet som praktiserte håndverket. For kongen var dette et problem, siden det begrenset produksjonen, men det hindret også fattige og andre i å sikre seg et levebrød.

Tidlig industri

Særlig fra 1750-årene begynte det å vokse fram en tidlig industri. Det ser vi blant annet ved at det var en økning i produksjonen av halvfabrikat, men også fordi stadig flere norskproduserte ferdigvarer ble tilgjengelige. Halvfabrikat er varer som videreforedles til et produkt, for eksempel stål som det blir laget kniver av. Varene var laget både ved siden av gårdsdriften, som håndverk, og på tidlige fabrikker.

Det er vanskelig i ettertid å få oversikt over alle de tidlige industrivirksomhetene i Norge. Årsaken er at mye ikke ble registrert og dokumentert. Fra importen av halvfabrikat som er notert i tollister, er det likevel mulig å få innsikt i noe av det som skjedde. Fra disse listene ser vi at blant annet fargestoffer i økende grad ble innført til Norge. Det forteller at stadig flere var engasjert i farging av tekstiler.

Produksjonsformer

 
I Trondheim ble det anlagt et sukkerraffineri på midten av 1700-tallet.

Det meste av den tidlige industrien skjedde som tilleggs- eller binæring til gårdsdriften. For mange innebar det i praksis at de om kveldene og i perioder med lite aktivitet i jordbruket syslet med håndverk, blant annet trearbeid og tekstilarbeid. Det de produserte, kunne selges på markedet. Inntektene ga litt ekstra penger. For familier på små steder eller med lite tilgang på jord kunne slikt arbeid være en viktig del av inntekten.

Også i byene var det håndverkere. Byhåndverkerne var spesialister som i mindre grad drev eget jordbruk. Ved at byhåndverkerne skaffet seg privilegier, sikret kongen seg mulighet til å kontrollere antallet som praktiserte håndverket, og dessuten kontroll med prisen og kvaliteten på arbeidet. Som en slags gjenytelse for privilegiet gjorde kongen det ulovlig å praktisere håndverk utenfor byene, og uten privilegium. Potensielle kunder måtte altså komme til byhåndverkerne.På 1700-tallet dukket det også opp «manufakturer». Dette var en slags tidlige fabrikker som samlet produksjonen i ett lokale. De som arbeidet i manufakturene, var ofte folk som ikke fant arbeid noe annet sted. Eierne av manufakturene slapp derfor ofte unna med å betale lave lønner. Ofte, men ikke alltid, var de knyttet til «fattigordningen», og manufakturarbeid hadde derfor gjerne et dårlig rykte.

Den tidlige industrien skiller seg fra den seinere industrien under den industrielle revolusjonen ved at den aldri var særlig stor. Den tidlige industrien var likevel en viktig forutsetning for industrialiseringen, fordi den gjorde befolkningen vant til å forholde seg til et marked. De ble altså vant til å forholde seg til kunder, arbeidsledere og tidsfrister. Samtidig ga inntektene dem erfaring med å være forbrukere og selv prioritere mellom nødvendige varer og luksusvarer.

Kilder og litteratur

  • Artikkelen er opprinnelig skrevet av Ragnhild Hutchison for læringsplattformen NDLA.
  • Andre kilder:
    • Bjørn Ivar Berg: Glemte mennesker, Novus forlag, Norsk bergverksmuseum, Oslo 2005


 
Næringsutviklingen i Norge fra 1500 til 1800 er basert på en artikkel fra prosjektet Historiske toll- og skipsanløpslister og lagt ut under lisensen cc-by-sa. Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen.
Flere artikler finnes i denne alfabetiske oversikten. Prosjektet har også egen hjemmeside.