Tollvesenet

Tollvesenet har en historie som strekker seg tilbake til forhistorisk tid i Norge, men som utskilling som egen etat begynte på 1500-tallet og ble fullført i løpet av første halvdel av 1600-tallet. I dag er tollvesenet organisert under Toll- og avgiftsetaten, som er underlagt Finansdepartementet.

Middelalderen

Toll i form av landøre på inn- og utførte varer er nevnt i sagaene, og skal ha vært innført allerede på Harald Hårfagres tid. En hadde ikke tollere i den forstand at noen arbeida med dette som hovedoppgave; det var kongelige embetsmenn som sysselmannen eller høvedsmannen som styrte innkreving av toll, og de overlot det gjerne til sine tjenestemenn på steder hvor det var mange skipsanløp. På landet var det fogd eller lensmann som krevde inn toll, og i byene var det gjerne byfogden.

Den første tollboden som er nevnt er i Bergen i 1519, men den var trolig eldre.

Dansketida til omkring 1650

På 1500-tallet ble tollen en stadig viktigere inntektskilde for kongen, og spesielt betydde trelasteksporten mye. Utførselstollen på tømmer ble beregne ut fra skipenes drektighet. Man hadde også importtoll, men den var av begrensa betydning.

Gjennom 1500-tallet ved det stort sett byfogd eller slottsskriver som hadde ansvaret for innkreving. På landet var det gjerne fogden og lensmannen som tok seg av tollsaker. I byene begynte man å få tjenestemenn som hadde tollinnkreving som hovedoppgave. De ble gjerne kalt sisemester, avleda av ordet aksise. Båhuslen skiller seg ut med egne tollembetsmenn. Årsaken til dette var at sildefisket var svært innbringende der i noen tiår.

I 1618 kom den første utnevninga av egne tollembetsmenn. Det ble da utnevnt fore distriktsvisitører som skulle kontrollere tolloppkrevinga. I 1620-åra reduserte man dette til to. De var uavhengiga av lensadministrasjonen. I 1630-åra utvida man ordninga, og i 1642 ble det oppnevnt en generalvisitør for Norge. I 1649 ble så hele visitørkorpset avskaffa. I stedet kom en generaltollforvalter som skulle lede tollvesenet.

I denne perioden hadde man begynt å få tollere som ikke hadde andre oppgaver, og tolldistriktene fikk tolloffiserer og underordna tollere. Mens tolloffiserene, det vil si tolleren og tollskriveren, var kongelige embetsmenn, var de underordna tollerne ansatt av offiserene.

Andre halvdel av 1600-tallet

I 1654 ble embetet som generaltollforvalter delt i to, med en embetsmann nordafjells og en sønnafjells. De hadde sete i henholdsvis Bergen og Christiania. Deres myndighet ble gradvis redusert, og fra 1670-åra ble de kalt overtollinspektører. I 1680 ble disse embetene avskadda, og landkommissærene tok over. I 1691 ble Landkommissariatet nedlagt, og tollvesenet ble direkte underlagt Rentekammeret i København. Sønnafjells var det ikke noe mellomledd mellom tollstedene og Rentekammeret, men nordafjells var det nødvendig at amtmennene førte et visst tilsyn.

Innførselstollen ble viktigere på 1600-tallet. Det var et komplisert system med mang graderinger på forskjellige vareslag, og dette krevde mer av kontrollapparatet. Fra 1649 var tollstedene betjent av tollere som hadde ansvar for oppebørselen og regnskapsvesenet, og tollbetjenter som fungerte som visitører og som hadde påtalemyndighet i tollsviksaker. Tollbodene hadde også underbetjenter, og måler og veier og vraker holdt også til der. Skipsmålingen, som ble oppretta i 1647, var også nært knytta til tollvesenet.

Mot slutten av 1600-tallet ble det oppnevnt tollkontrollører. Fram til dette hadde det vært alles ansvar å passe på alle, men nå grep tollkontrollørene til tider inn i tollbetjentenes arbeid. Strandfogdene fikk utvida sitt ansvarsområde; de skulle ikke lenger bare ivareta kongens vrakrett, men også etterforske smugling. Både kontrollør- og strandfogdembetet ble avskaffa før 1700.

I denne perioden ble det også etablert «tollerier», regnskapsdistrikter som fra omkring 1650 omtrent tilsvarte fogderiene i kystdistriktene. Det var i 1660-åra tjue tollerier sønnafjells; dette ble raskt redusert til seksten. Vestafjells og nordafjells var det til sammen sju tollerier. Tollen sønnafjells gikk til Rentekammeret, mens tollen nordafjells gikk til partikulærkammeret, det vil si til kongens private kase.

1700-tallet til omkring 1790

Den første halvdelen av 1700-tallet skjedde det få endringer i tollvesenet. Nordafjells ble tollen forpakta bort helt i begynnelsen av århundret, men dette varte ikke lenge.

I 1721 ble det utnevnt en generaltolldirektør, som hadde rang av kammerråd. Han hadde sete i Christiania. Det ble ikke lagt mye myndighet til embetet, og allerede i 1727 ble det oppheva.

Trelasttollen var fram til 1749 underlagt skipsmålingen, som ble leda av en generalskipsmåler. Fra 1754 var skipsmålingen delt i fire direktorater, etter i hvert stiftamt.

I perioden 1749 til 1776 ble tollinnkrevinga forpakta bort til private mot en fast årlig sum. Staten tok tilbake tollen i Bergen i 1764, og i Akershus ble bare innførselstollen forpakta bort. I denne tida ble den lokale tolladministrasjonen kraftig utvida. Bakgrunnen for dette er at de som forpakta rettighetene naturlig nok ville forsøke å få inn mest mulig toll, slik at de gikk med godt overskudd når den faste avgifta var betalt.

I 1777 ble tollvesenet underlagt offentlig forvaltning igjen, og man beholdt da i store trekk den strukturen som hadde utvikla seg i forpaktningstida. I Trondheim, Kristiansand og Christiania ble det utnevnt generaltolldirektører, og det ble gjerne stiftamtmennene som hadde dette embetet. Regnskapet gikk til Zahlkassen, mens tollvesenets ledelse var underlagt generaltollkammeret i København. I 1780 ble konsumpsjonsinnkreving også underlagt staten.

Fra omkring 1790 til 1814

I 1790-åra ble det gjennomført en rasjonalisering av tollvesenet. Oppebørsels- og oppsynsfunksjonene ble atskilt, og konsumpsjonsforvaltninga ble helt integrert i tolladministrasjonen. Overtollbetjentembetet var avskaffa i 1783, men ettersom det skulle avvikles ved naturlig avgang var det først i 1814 at den siste gikk av, men gjennom 1790-åra ble det stadig færre overtollbetjenter. I stedet var det en toll- og konsumpsjonskasserer som leda oppsynet, mens en toll- og konsumpsjonskasserer tok seg av oppebørselen og regnskapsvesenet. Røyertene ble delt i underbetjenter og rorskarer.

Etter 1814

Etter 1814 ble det gjennomført en reduksjon av tolldistrikter, som ble underlagt en tollinspektør og en tollkasserer. I 1821 ble det bestemt at landet skulle være delt i tretten tolldistrikter. I 1889 ble dette redusert til fem tolldistrikter og tre inspektorater.

Tollen ble i 1814 underlagt 4. departement, og senere samme år ble den overført til 5. departement. I 1818 ble tollvesenet lagt under Finans-, handels- og tolldepartementet, og i 1845 under Finans- og tolldepartementet.

Som nevnt er tollvesenet nå under Finansdepartementet. I 1974 ble Toll- og avgiftsdirektoratet oppretta som overordna organ for toll- og avgiftsetaten.

Litteratur

• «Tollvesen» i Norsk historisk leksikon.
• Tollvesen i Store norske leksikon.
• Toll- og avgiftsetaten på Wikipedia på bokmål og riksmål.