Norges første samkjønna ekteskap

Norges første samkjønna ekteskap ble inngått i Strømsø kirke i Drammen den 3. november 1781. Det handler naturligvis ikke om et ekteskap som var sanksjonert av myndighetene eller kirka; det var ikke før i 2008 at samkjønna, borgerlig ekteskap ble tillatt, og i 2016 at Den norske kirke vedtok å vie samkjønna par. Det som skjedde var at Anne Kristine Mortensdotter og Jens Andersson gifta seg, og at det senere viste seg at Jens biologisk sett var kvinne, og var født som Marie Andersdatter. Jens ble fengsla, men klarte å rømme og ble derfor aldri stilt for retten, mens Anne Kristine døde før saken hadde kommet noen vei.

Jens Andersson og Anne Kristine Mortensdotter gifta seg i Strømsø kirke. Presten noterte senere at det viste seg av begge var kvinner. Utsnitt av ministerialbok I 9 fra Strømsø prestegjeld.

Personene

Anne Kristine Mortensdotter var født på Hovinsholm på Nes på Hedmarken, og ble døpt der 2. juledag 1746. Før hun kom til Strømsø i 1778 hadde hun vært i tjeneste hos fru Lützow på Tomb herregård i Råde. På Strømsø leide hun rom hos arbeidsmann Anders Nielssøn, og livnærte seg av veving. Hun døde som fattig i 1784, og ble gravlagt fra Strømsø kirke den 13. desember 1784.

Jens Andersson var født som Mari Andersdatter på Gran på Hadeland. Han visste ikke når han var født. Foreldrene døde da han var liten, og så hadde han levd av å tigge fram til han var rundt atten år gammel. Etter det var han tjenestedreng og dagarbeider på gårder rundt Christiania. I 1770-åra kom han til Drammensområdet, og bodde også en stund i Skoger. Når han begynte å kle seg som mann er ukjent, men han gjorde det i hvert fall konsekvent fra han var rundt atten. Han ble beskrevet som av middels vekst og slank, med rødbrunt hår og et langt og kopparra ansikt. Det virker ikke som om sporene av sykdom var til noe hinder for at jentene falt for ham, og soknepresten i Skoger sørga for å få ham tilbake til Strømsø fortest mulig, før han førte noen ut i ulykka. Han var kusk hos justisråd Christen Gram i to år, og flytta så til Hurum der han jobba på glassverket. Justisråden hadde utstyrt ham med en svært god attest. Så kom han tilbake til Strømsø, der han gifta seg med Anne Kristine i 1781. I mai 1785 rømte han fra arresten, og med unntak av en observasjon i Vestfold vet vi ikke hvor det ble av ham.

Ekteskapet

Strømsø kirke ser ut omtrent som den gjorde ved bryllupet i 1781.

Foto: Stig Rune Pedersen (2015).

Paret ble trolova rundt sankthans 1781, og ektevia, eller copuleret, i Strømsø kirke den 3. november samme år. Ifølge det Anne Kristine senere fortalte soknepresten var det først etter at de hadde vært gift et par uker at hun skjønte at Jens hadde en hemmelighet. Mens han sov ut rusen trakk hun av ham buksene, og fant noe helt annet enn det hun forventa. Anne Kristine klarte å holde på denne hemmeligheten i to år, før hun avslørte det for sokneprest Mørch i Hurum prestegjeld, der de hadde bosatt seg. Presten satte i gang en prosess, som begynte med at han meldte til biskopen om dette «Naturens afskyelige Phænomen».

Prosessen

Biskopen, som må ha vært Christen Schmidt i Oslo bispedømme, meldte saken videre til stiftamtmannen i Akershus, som så meldte fra til amtmann Herman Leopoldus Lange i Buskerud. Lange utstedte våren 1784 arrestordre på Jens Andersson, som skulle føres til Drammen.

Regimentskirurgen ved 1. akershusiske infanteriregiment, Christian Friderich Staib, gjennomførte med fogden, lensmannen og to rettsvitner til stede en medisinsk undersøkelse av Jens. Staib beskrev ham som «ein vollkommenes Frauenzimmer»; biologisk sett var det utvilsomt ei kvinne han hadde undersøkt.

Anne Kristine ble selvsagt også avhørt igjen, men slapp arrestasjon. Hennes forklaring var som nevnt at hun ikke hadde oppdaga noe før et par uker etter vielsen. Det er salvsagt mulig at de var såpass dydige av seg, eller at Jens hadde holdt avstand for å unngå å bli avslørt, men det meldte seg etter hvert tvil rundt hennes forklaring. Hun ble også spurt om hvorfor hun ikke meldte fra tidligere, når hun fikk et så voldsomt sjokk, og hennes forklaring på det var at det var først da Jens fikk for vane å slå henne i fylla at hun ikke kunne leve med det lenger.

Da Jens ble avhørt var amtmann Lange selv til stede. Jens holdt hardt på at han het Jens Andersson, og sa at foreldrene hadde kledd ham i gutteklær som liten. Da han ble spurt om hvilket kjønn han selv mente å tilhøre, ble det notert at «Han troer at kunde henhøre til begge Deele». Jens var altså svært forut for sin tid med en ikke-binær kjønnsforståelse, ikke ulikt det vi kjenner fra senere tids debatt. Han forsikra om at han hadde vært åpen overfor Anne Kristine før de gifta seg, og at de ikke hadde hatt ekteskapelig samkvem etter ingen av det hadde ønska det, ingen hadde det «nogen tid attraaet». At hun trolig visst om det styrkes at en bemerkning fra Hans Strøm, som var sokneprest i Eiker, om at det var vanlig for folk flest å «søge Seng» sammen før bryllupet. Da han så ble spurt hvorfor han gifta seg med ei kvinne, forklarte han at han ønska «Een at arbeide for til felles Nytte og Fordeel», altså rett og slett en å dele livet med.

Jens hadde også en annen forklaring på hva som hadde gått galt mellom ham og Anne Kristine. For å avhjelpe økonomien leide de ut rom til en ung matros, og Anne Kristine og matrosen hadde lagt sin elsk på hverandre. Dermed ville Anne Kristine skilles, og gikk til soknepresten med sin historie. Jens begynte å drikke som følge av problemene, men sa ikke noe om å ha blitt voldelig i fylla. Han forsøkte seg på et tidspunkt med en bløff, idet han påsto at Anne Kristine ville at de to skulle finne sammen igjen. Hva han ville oppnå med det er uklart, men trolig ble det sagt i desperasjon. Uansett var Anne Kristine veldig klar på at så ikke var tilfelle.

Et problem under prosessen var å finne ut hvem Jens Andersson faktisk var. Da han gifta seg oppga han Gran som fødested. Men under forhøret påsto han å være født på Skogstad i Norderhov. Noe annet navn enn Jens Andersson ville han ikke vedkjenne seg. Hans Strøm skrev om saken, og mente at det rette navnet var Marie Olsdatter, og at han var fra Gran. Soknepresten der ble bedt om å lete gjennom kirkebøkene. Han fant ingen Jens Andersson som kunne passe. Men det han visste var at det var et rykte på bygda om ei Marie Nilsdatter som rømte fra bygda i mannsklær noen år tidligere, og som hadde vært gårdsdreng i hovedstaden og kusk i Drammen.

Det ble også undersøkt om Jens kunne være fra Norderhov. Prost Schnitler ble den som løste saken, for han fant ut at foreldrene Anders Jensen og Anne Jensdatter hadde flytta fra Gran til Norderhov. Anders døde der i 1756, og enka flytta tilbake til Gran med sønnene Jens og Jon og døtrene Sigri og Mari. Det var nå mulig å finne ut mer, og det viste seg at Mari siden hun var ung hadde foretrukket hardt «mannsarbeid». Hun hadde en bror som het Jens Andersson, og da han døde tok Mari rett og slett hans navn.

Den juridiske prosessen videre var komplisert. For begges del var det snakk om «Omgængelse imod Naturen». Etter lovens bokstav skulle slikt straffes med «Baal og Brand». Det var det blitt slutt på, og dødsstraff for slikt ville høyst sannsynlig ikke bli gjennomført med andre metoder; i stedet ville de bli benåding til straffarbeid. Det var en uklarhet i lovverket: Dekka loven egentlig lesbisk samkvem, eller var det bare sex mellom menn som var straffbart. Dette skulle bli et tema i andre saker senere; i denne saken ble det aldri noen rettsavgjørelse.

For Anne Kristines del ble saken avslutta da hun døde i desember 1784. Hun bodde da hos Anders Nilssøn på Strømsø, etter å ha flytta tilbake fra Hurum samme høst. Det skal ha blitt sagt at hun døde som følge av en abort etter at matrosen hadde gjort henne gravid, men det finnes det ikke sikkert belegg for, og det kan dreie seg om et rykte satt ut for å gjøre saken enda mer pikant. Hun døde i ytterste fattigdom, og etterlot seg bare gjeld. Presten skrev en lengre tekst om henne i kirkeboka, der store deler av hennes livsløp dekkes. En konsekvens av dette er at i transkribering av kirkeboka er Jens Andersson ført opp som hennes ektemann.

Hans Strøm forteller at da Jens fikk vite om dødsfallet tok han det tungt og gråt. Han skrev til amtmannen og ba om nåde, og nå skrev han under som «Arræstantinden Maren Andersdatter» Det så ut til at all motstandskraft ved brutt ned. Men det viste seg noen måneder senere at det såvisst var både motstands- og handlekraft igjen hos Jens. Natta mellom 2. og 3. mai 1785 klarte han å rømme fra arresten på Strømsø, etter å ha blitt overført fra det langt sikrere arrestlokalet på Bragernes.

Som nevnt skal han ha blitt observert i Vestfold, men etter det er det ingen spor etter Jens Andersson eller Mari Andersdatter.

I kirkeboka fra Strømø førte presten inn en kommentar: «NB: Dette Parr Jens Anderssen og Anne Mortensdotter blev befunden at være begge af Qvinde-Kiønnet».

Se også

• En fri mann, podcast fra Nasjonalbiblioteket om denne saken, publ. 20. februar 2020.

Litteratur og kilder

• Jordåen, Runar: Et besynderligt givtermaal mellem tvende fruentimmer, Skeivt arkiv.
• Stoa, Nils Johan: Kjødets lyst : fortellinger om synd og straff. Utg. Cappelen Damm. 2010. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Jens Andersson i Historisk befolkningsregister.
• Anne Kristine Mortensdotter i Historisk befolkningsregister.