lokalhistoriewiki.no

Nygård (Østre Aker)

Nygård var en husmannsplass under bispegården i Gamle Oslo som ble fradelt og solgt som egen gård i 1846. Gården fikk matrikkelnr. 164, løpenr. 235, senere gnr. 135, og skyldsatt til 3 daler, 2 ort 21 skilling. Selv om det ble drevet jordbruk på eiendommen, blir det misvisende å se på den som bare et tradisjonelt gårdsbruk. Fallrettighetene i Nygårdsfossen i Alnaelva mellom Kværnerfossen og Brynsfossen var en viktig ressurs, og beboerne tok gjerne del i byens økonomiske og sosiale liv. Husene på plassen lå på Nygårdskollen, hvor det seinere ble reist tre ikoniske høyblokker. På eiendommen var det mølle og kruttfabrikk, senere teglverk og malingfabrikk. Området har blitt viet liten oppmerksomhet, inneklemt som det har vært mellom de større industristedene Kværner i vest og Bryn i øst. Nygård kan oppleves fra Alnastien.

Nygård
Nygård fabrikker.png
Fabrikkområdet på Nygård lå øst for tunet på gården. Teglverket på andre siden av Hovedbanen.
Alt. navn: Nygaard
Først nevnt: 1800
Rydda: Antatt middelalderen
Utskilt: Fra Oslo bispegård
Kommune: Oslo
Gnr.: 135
Folketellinger: 1801
Type: Husmannsplass til 1846
Adresse: i dag: I dag: Arnljot Gellines vei 35
Postnummer: 0657

Hvor gammelt er stedet?

 
Kart over Svartdalen.
Foto: Aker Oppmålingsvesen/Oslo byarkiv (1938).
 
Nedre løp av Alnaelva i 1797, med tunet på plassen Nygård der de tre høyblokkene til Nygårdskollen boligsameie senere ble reist. Det er ikke registrert noe kvernbruk eller annet i Nygårdsfossen, men kartet kan være ufullstendig. Legg merke til traseene til Ekebergveien og Enebakkveien.

Når det gjelder driftsenhetens eller bostedets alder, har vi få holdepunkter. Navnet Nygård gir ikke i seg selv noe direkte pekepinn, for det dukker opp så vel i moderne tid som tilbake i kristen middelalder. Henning Sollied er sparsommelig med opplysninger om Nygård i sitt verk om gårdene i Aker. Han fant stedet nevnt første gang rundt 1800, men antok at den hadde vært geistlig gods siden middelalderen.[1] P.R. Sollied regnet Nygård foss, nevnt i Lensregnskapet 1578-79, for å ha vært et av to sagbruk til biskopens avlsgård Volin (Vålerenga) ved Alnaelva.[2] Det framgår imidlertid av sammenhengen at det mest sannsynlig viser til Nygård i Vestre Aker,[3] og Andreas Holmsen nevner da heller ikke gården i sin gjennomgang av ødegårder i Osloherad.[4] Det eldste belegget vi står igjen med for navnet er dermed som husmannsplass på et kart fra 1797.

Spørsmålet er om tilknytningen til bispens avlsgård Volin kan ha tilslørt Nygårds eldste historie. Det var regelen snarere enn unntaket at avlsgårder slukte opp omkringliggende driftsenheter, og Volin hadde vært avlsgård for biskopene i Oslo siden katolsk tid. Vi kan begynne med å fastslå at Nygårds grunn lå utenfor middelalderbyens takmarker. Slik de ble definert i byloven fra 1276 strakte de seg fra grinda på Volin til Krossbrekka som gikk opp til Ekeberg (sannsynligvis enten Ekebergveien[5] eller Enebakkveien). Omkring 1400 het det at biskop Eystein selv drev storgården Volin på 10 mark penninger. Det lå kvern til gården, og "Jtem Mylno tæighin millum Volini kuærn ok Æitiulstada (Etterstad) fengom veer i skifteno af qummunene."[6] Mellom Volin-kvernen som vi vanligvis regner for å ha ligget i Kværnerfossen og Etterstad lå altså Møllerteigen som ble brukt av prestekollegiet ved domkirken. I samme område ble det i skatteåret 1577-78 nevnt et par Volinkverner tilhørende bispedømmet som ga ett pund mel og ett pund malt, samt en Volinsag som lå øde.[7] De følgende årene hadde det lyktes biskopen å få disse driftsenhetene ut av lensherrens jordebøker. Vi kan ikke utelukke at kvern eller sagbruk hadde ligget i Nygårdsfossen, men så lenge navnet Nygård ikke finnes nevnt før 1797 kan vi ikke regne gården som en selvstendig jordbruksenhet før en innlemming i bispens avlsgård. Kanskje er det allikevel mulig at navnet Møllerteigen viser til at en møller har drevet jordbruk på eller nær Nygårds senere gårdsområde før år 1400, men den kan like gjerne ha tilhørt Kværner.

I 1849 het det at en skredkant avgrenset eiendommen Nygård Mølle i østlig retning. Slike leirskred må vi regne med at det hadde vært flere av i området, og endret landskapet før moderne tid. Det samme gjelder den omfattende teglsteinsproduskjonen i området.

Fra husmannsplass til gård

Husmannsfamiliene på Nygård fram til stedet ble skylddelt i 1846 er bare i liten grad kjent for oss. Fra eiendommen ble solgt gikk det kort tid til husa ble fradelt og solgt, og boliger sprang opp flere steder på det tidligere gardsområdet.

I 1801 var 60 år gamle Ivar Olsen og 49 år gamle Marte Johannesdatter og deres tre ugifte barn plassfamilien på Nygård. De drev jordbruk, men vi finner ingen tegn til at fossefallet var i bruk.

Etter et forlik i 1812 bygslet murmester Johan Våler stedet for biskop Bechs embedstid. Forliket omtaler Nygård konsekvent som gård, ikke husmannsplass, og med et par unntak likner avtalen mest på en vanlig leilendingskontrakt: Våler og hans etterkommere skulle betale 75 riksdaler i årlig avgift og holde hus og gjerder i lovlig stand. Avtalen skjerpet imidlertid et krav om god nok gjødsling, og biskopen skulle ha rett til sommerbeite på gården for inntil fire hester, sju kyr og seks sauer.[8] Mest av alt liknet Nygård en selvstendig gård.

Det var Carl Steensgaard som i 1846 sikret seg skjøte på den tidligere husmannsplassen. Han betalte et engangsbeløp på 2015 spd. og en årlig avgift til Staten ved biskopen på 120 spd. Carl var sønn av bispeenka på enkesetet Vålerenga, Ingeborg Catharina Birkenbush (1778-1856), fra hennes andre ekteskap med Lars Steensgaard (1776-1847). Anne Teppen har skrevet om familien for Vålerenga historielag. Carls foreldre hadde i 1827 kjøpt Vålerenga for 4000 spd., og i 1852 overtok Carl også også den garden fra mora og sine gjenlevende søsken for 9133 spd.. Sannsynligvis var det fra Vålerenga Carl drev sine eiendommer. Teppen refererte at Steensgaard gikk over ende etter at han hadde kausjonert for en mann som gikk konkurs, og 17. september 1860 gikk Carl Steensgaards eiendommer Vålerenga og Nygård på offentlig auksjon. Carl fikk etter konkursen stilling som stasjonsmester på Blaker stasjon.[9] Teppens antydning av konkursens årsak tyder på at Steensgaard var dypt involvert i hovedstadens kredittmarked i tillegg til sine andre næringsinteresser.

Overrettssakfører Carl Christian Salomonsen fikk tilslaget på Nygård og Vålerenga i 1860, og løste snart ut de øvrige eierne. Nygård beholdt han til 1875, og seinere eiere omtales under virksomhetene på gårdsområdet.

Fra 1860-åra har vi en oversikt over jordbruksarealet på de tre eiendommene Nygård da var blitt inndelt i.

  • Nygård 135/1 var skyldsatt til 1 daler 4 ort 23 skilling, og skylda foreslått marginalt senket. Det var 30 mål god oppdyrket leirmold på leirgrunn, 24 mål leirbakker og 15 mål leir- og sandjord på sørsida av Alnaelva.
  • Nygård (mølle) 135/2 var skyldsatt til 2 ort 20 skilling, og skylda foreslått marginalt økt. Fossene utgjorde den største verdien her, mens de 6 1/10 målene med jord var noe bakkete.
  • Nygård (løkka) 135/3 var skyldsatt for 1 daler 2 skilling, og skylda foreslått økt med omkring 50 % til 1 daler, 2 ort 6 skilling. Her var det 20 mål leir- og sandmold, 20 mål bakker og 31 mål udyrket mark, bratte elvebredder og veier.

Til sammen utgjorde gårdsområdet altså 155 mål, hvorav halvparten var tildels bratte bakker. Vålerenga var ikke mye større med sine 199 mål, mens Etterstad var på 392 mål.

Nygårdsløkka

Den delen av Nygård som var blitt liggende inneklemt mellom jernbanelinja og Alnaelva fra Kværner i sør til Nygårdsmølla i nord, inkludert det gamle tunet på garden, ble i 1857 fradelt som Nygaard (senere 135/3). Stykket utgjorde 1/3 av eiendommens grunnverdi etter at Nygård mølle var blitt fradelt åtte år tidligere, men over halvparten av samlet areal:

[...] er beliggende paa den søndre side af jernbanen, som gjenneskjærer Nygaard og saaledes begrændset fra [øvrig] Eiendom langs Jernbanen ditover til øvre side af den anden eller nordre Grind, som fører over Jernbanen, derfra i sydvestlig retning langs en Vei, i omtrent 30 alens afstand fra Grinden til en opsat Pæl, derfra til venstre og danner der en ret Vinkel, og fra dette punkt efter opatte Pæle til en Bakke, hvorfra retningen forandres idet den fører ned af bakken og i en lige linie til 2 store Steene som ligger i Loelven og derfra følger Grændsen langs Elven til Qverner, hvor den altsaa videre i Vest begrændses af denne Eiendom til Jernbanen. [...] Steensgaard er forbeholdt tvende Kjøreveie over den solgte Anpart.[10]

Det var bakermester M. Hansen og skreddermester P. Haugaard som 5. mai 1857 fikk skjøte denne delen av garden for 4000 spd. De ser ut til å ha gått til namsmannen ikke lenge etter, for 9. juli 1860 fikk Kværner brugs høvding Oluf Onsum auksjonsskjøte, og gjorde den til sitt landsted. På Vålerenga historielags hjemmesider heter det at stedet som lå på toppen av en endeløs trapp opp fra jernbanelinja, var sommerstedet til sønnen Gustav Onsum og hans kone Augusta. Augusta skrev ofte om «den besværlige reise» til feriestedet fra familiens bosted halvannen kilometer unna i St. Halvards gate 33.[11] Etter Oluf Onsums død i 1899 overtok A/S Kværner brug eiendommen.[12] I 1960 måtte det gamle gardstunet vike for de tre høyblokkene Nygårdskollen borettslag, bygd for ansatte på Kværner.

Nygård Mølle senest fra 1850

Utdypende artikkel: Nygård fabrikker

Vi veit ikke om aktiv mølledrift på Nygård før Steensgaard kjøpte eiendommen i 1846. Området rundt de to fossefallene i Alnaelva, som hver seinere ble angitt til 18 fots høyde, ble fradelt gården i 1849 og solgt til handelsborgere Tollef Olsen og O. Hoxmark. De etablerte kruttfabrikk på stedet. Eiendommen fikk senere navnet Nygaard mølle og gårds- og bruksnummer 135/2. Ved skylddelingen ble grensene angitt som følger:

Udgangspunctet for dette jordstykkes begrændsning var en fremragende Bjergodde af Eiendommens vestre Ende ved Loelven, herfra gaaer delelinien i 32 alens længde i en omtrentlig nordvestlig retning til en nedrammet Pæl, hvorfra den tager en nordøstlig direction i een linie til en ligeledes nedsat Pæl, længden af denne Strekning udgjør 94 alen. Herfra bøier delet sig noget meere østlig i 14 alens længde, gaaer derpaa i en ret østlig retning over en liden dal atter til en nedsat Pæl i en lengde af 47 alen, gaaer fremdeles i en 130,5 alen længde i en mer nordlig direction til et leerskred. Her danner delet en omtrentlig spidsvinkel idet samme gaaer i sydøstlig retning tversover Loelven til en paa den andre eller sydlige side nedsat Pæl, hvilken længde er 67 Alen, bøier derpaa noget mer i syd i 15,5 alen længde til en nedrammet pæl, fra denne gaaer delet langsmed Loelven i en omtrentlig ret linie efter nedsatte pæle til en steil fjeldvæg, hvilken danner grændsen imellem Ødegaarden og Nygaard og har i et mærke en indslaaet med et Muererboer[?], hvorfra grændsen endeligen gaaer langs med foden af ovennævnt fjeld ned til selve Elven, hvor ligeledes et hub er indslaaet. Herifra gaaer delet efter midten af Elven ligetil det første utgangspunkt.”[13]

Høsten 1850 ble det første mindre møllehuset vi kjenner til reist på eiendommen som ellers huset en kruttfabrikk. Anlegget av Hovedbanen skapte utfordringer for virksomheten, og i 1851 eksproprierte jernbanen grunn til utbyggingen. Eiendommen med tilhørende fallrettigheter ble i 1855 returnert til Carl Steensgaard for 550 spd., men jernbanen la varige begrensninger på disponeringen av damanlegget ved Nygårdsfossen. Også vannføringen i Alnaelva ser ut til å ha skapt utfordringer, og fra 1850-tallet ser vi industrieierne langs elva engasjere seg i opprusting av det som må ha vært reguleringsdammer ved Alnas kilder i Lillomarka.

Først i januar 1858 blir vi kjent med et nytt, større møllehus, med Jakob Jakobsen som møllermester. I lensmannens innberetning for 1861-5 heter det at det mangler oppgaver for Nygård mølle, som kan tyde på driftsstans i den første tiden etter eierskiftet i 1860. I 1865 var imidlertid drifta godt i gang, nå med Karl G. Opfermann (f. 1821) som møllermester.

Salomonsen hadde i 1875 solgt mølleanlegget med dam og fallrettigheter til Andreas Tofte og F. Irgens. De hadde i 1879 16 ansatte arbeidere og funksjonærer, redusert til 10 ansatte de følgende årene, inntil driften ble innstilt for ominnredning til sømfabrikk i 1883.[14]

Det ser ut til at møllevirksomheten ble gjenopptatt i forbindelse med at aksjeselskapet Nygaard Valsemølle overtok eiendommen i 1890 for 60 000 kr. Trolig var det ved denne ombyggingen damstokken ved Nygårdsfossen ble hevet slik at Kattekulpen ble dannet. Selskapet ser ut til å ha fått en kortvarig eksistens, og eiendommene ble overdratt til Nygård fabrikker senest i 1898. Det nevnes kornmølle på stedet ennå i folketellingen 1900.

Nygård Kruttfabrikk (1850)

Utdypende artikkel: Nygård fabrikker

 
Våningshuset i tømmer som er omtalt i tilknytning til kruttfabrikken i branntakstene fra 1850 var antakelig dette som ble liggende nord for jernbanen. Her avbildet i 1868. I bakgrunnen ser vi eksersisplassen Etterstad.

Nygård Kruttfabrikk ble etablert av Tollef Olsen og O. Hoxmark etter at de overtok Nygård mølle i 1849. Den 4. juli 1850 var stedet klart for branntakst, og vi får et overblikk over anlegget som da bestod av sju bygninger: Langs elva var et kokhus og et tønne- og siktehus med hvert sitt vannhjul på henholdsvis 7 og 6 alen i diameter. 40 alen nord for kokhuset stod et pakkhus, og derfra var det 51 alen øst til tønne- og siktehuset. Et raffineri lå 55 alen videre østover, fulgt 55 alen øst av nok et bindingsverkshus. 80 alen videre sørøst, over på den andre siden av dammen, lå tørkehuset for seg sjølv, vel i nærheten av det som nå er Fagerlia 27-31. Våningshuset i tømmer lå 53 alen nordvest for bindingsverkshuset. Det het at andre hus fantes ikke på flere hundre alens avstand, og vi får tro at de nærmeste var husa på Nygård.

Allerede 27. juli 1850 sprang en av bygningene i lufta, tønne- og siktehuset var forsvunnet. Kokhuset var betydelig ramponert på sidene og taket. Pakkhuset var såpass ødelagt at det for størstedelen måtte tas ned. Raffineriet var betydelig ramponert, våningshuset var noe skadet og til og med tørkehuset på den andre sida av dammen hadde fått seg en trøkk. I løpet av høsten ble husene bygd opp igjen og fikk selskap av et lite møllehus reist rett ved kokhuset.

Virksomheten ved kruttfabrikken kom altså i gang igjen, men den omtales som nedlagt i forbindelse med jernbanens ekspropriasjon i 1851. Ved tilbakeføringen av eiendommen i 1855 forpliktet Steensgaard seg til ikke å gjenoppføre noen kruttmølle eller annen virksomhet som kunne være skadelig for jernbaneanlegget. Kruttfabrikken mangler i Sollieds oversikt.[15]

Nygård Teglverk 1890-tallet til 1969

 
Nygaard teglverk på Etterstad, Biskop Jens Nilssøns gate og Etterstadsletta (navnene vedtatt dette året) går bak, og Etterstad kolonihage i bakkant sammen med bebyggelsen i Etterstadgata på Vålerenga, Hovedbanen foran.

Utdypende artikkel: Nygaard teglverk

Nygård teglverk gårds- og bruksnummer 135/1 var et av de store teglverkene i Kristiania. Det startet i følge P.R. Sollid opp på 1890-tallet[16] Verket tilhørte Nygård Fabrikker, seinere Einar Stange A/S. Produksjonen på slutten av 1960-tallet var på tre-fire millioner teglsten og virksomheten sysselsatte 32 mann. Verket var blant de siste teglverkene i Oslo da det brant ned i desember 1969, og det ble ikke bygget opp igjen.[17]

Axel Ramberg (1870–1938) fra Glemmen i Østfold var formann og seinere bestyrer på teglverket i en årrekke mellom 1896 og 1924.[18] Han bodde med kone og ni barn i St. Halvards gate 52 på Vålerenga,[19] der langblokken Strømsveien 10 senere ble reist, så Jordal skole.

Sesongarbeiderne på Nygård Teglverk var angivelig for det meste skogskarer fra Hedmark som arbeidet i skogen om vinteren på teglverket om sommeren.[20] Teglverket hadde kjedegravemaskin og kabelbane. Det lå skinner for kjedegravemaskin og tog i skråningen opp for Alna og helt opp til Bryn. Det ble produsert murstein og drensrør, og etter hvert "Sterk & Lett"-stein. [21]

Loelvens Hesteskosømfabrik fra 1883

Fabrikken startet opp 1883 med 20 ansatte arbeidere og funksjonærer under navnet Loelven verk.[22] F. Irgens var disponent i 1880-åra. Det ser ut til at produksjonen av hesteskosøm ble avsluttet da Nygaard Valsemølle overtok eiendommen i 1890.

Nygård fabrikker

Utdypende artikkel: Nygård fabrikker

Aksjeselskapet Nygård fabrikker fikk skjøte på Nygård valsemølles grunn i 1899, etter å ha overtatt stedet seinest året før. Ved århundreskiftet het det at Alf Frantzen var disponent ved fabrikkene, som da omfattet teglverk, trevarefabrikk og mølle. Det kan se ut til at teglverket ble utskilt som eget aksjeselskap i 1908. Nygård fabrikker gikk til skifteretten i 1922, og ble styrt på konkursboets nåde de neste årene. Fabrikken ble noen år også kalt Arnt C. Tharaldsens farvefabrik. [23] Aksjeselskapet Nordiske Destillationsverker overtok Nygård fabrikker fra Klaveness Bank i 1931. Siden inngikk fabrikklokalene i deres anlegg.

Referanser

  1. ↑ Sollied, Henning 1947, Akersgårder, Grøndahl & Søn: 239.
  2. ↑ P.R. Sollied 1947,Aker 1837-1937 bd 5, Aker kommune: 218.
  3. ↑ RA, Lensregnskaper, Jordebok, Akershus len, 1578-79: fol 9b
  4. ↑ Holmsen, Andreas, Ødegårder i Osloherad, Selskabet for Oslo byes vel 1964.
  5. ↑ Nedkvikne, Arnved og Per Norseng 2000, Middelalderbyen ved Bjørvika, Cappelen: 77f.
  6. ↑ Biskop Eysteins Jordebok: 213
  7. ↑ Jordebok, Akershus len, 1577-78: fol 8a
  8. ↑ Aker Sorenskriveri Panteregister II 3 1824-43, fol. 273.; pantebok 7, fol 543b
  9. ↑ Teppen, Anne, «Det begynte en gang for mer enn 200 år siden!», Vålerenga historielag.
  10. ↑ Pantebøker Aker sorenskriveri I 20, fol 69a
  11. ↑ Anne Teppen 2009, «Nygaard løkken», Vålerenga historielags hjemmesider besøkt 24. juni 2015.
  12. ↑ Panteregister Aker herredsskriveri 1892-1950 I 11, Nygaard 135/3 fol 6216a
  13. ↑ Aker sorenskriveri Pantebok 16 s. 11-12
  14. ↑ Aker 1837-1937 bd 5, Aker kommune 1947: 347 og 369.
  15. ↑ Aker 1837-1937 bd 5, Aker kommune 1947: 248.
  16. ↑ Aker 1837-1937 bd 5, Aker kommune 1947: 248.
  17. ↑ Teglverk i Oslo brant helt ned, Aftenposten 16.12.1969
  18. ↑ Nekrolog i Aftenposten 18.5.1938 s. 9.
  19. ↑ St. Halvardsgade 52 Leilighet nr 1 av 3 i folketelling 1910 for Kristiania kjøpstad fra Digitalarkivet
  20. ↑ Engaas, Lars Ole, "Det var engang på Nygaard teglverk" fra ukeavisen Du, 1970/71, gjengitt på Teglverk.no besøkt 5. november 2014.
  21. ↑ Nygaard teglverk på Teglverk.no besøkt 21. mai 2014.
  22. ↑ Aker 1837-1937 bd 5, Aker kommune 1947: 369.
  23. ↑ Aker 1837-1937 bd 5, Aker kommune 1947: 405.

Kilder


Koordinater: 59.9046° N 10.7962° Ø

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Nygård_(Østre_Aker)&oldid=2380997»