Skedsmo Bygdemuseum Huseby
Skedsmo Bygdemuseum Huseby på Skedsmokorset i Lillestrøm kommune er en del av Akershusmuseet. Det ble etablert i 1937 etter forslag fra den framsynte ordføreren Jonathan Larsen. Bygdemuseet er bygget rundt den gamle gården Huseby, som var Skedsmos prestegård frem til 1883. Museet består av seks bygninger: hovedbygningen, stabburet, drengestua, og grisehuset, som er originale deler av gården. Smia og sagmesterboligen har blitt flyttet til museet. Ved arkeologiske regristreringer på gården i 2010 ble det funnet flere rester etter stolper til langhus. Ved radiologiske undersøkelser viste det seg at den eldste datering går tilbake til 150 år f.Kr. Det ble også registrert funn fra vikingtiden. Således kan man med rimelig sikkerhet fastslå at det har vært bosetninger på stedet i over 2000 år.
Da presten i 1883 flyttet til Skedsmovollen gård som ligger like ved kirken, ble den gamle prestegården solgt. Skedsmo kommune kjøpte Huseby seks år senere for å bruke den som fattiggård. Gården ble drevet som vanlig gårdsbruk. Her bodde opptil 50 gamle, uføre og foreldreløse barn inntil Skedsmo pleiehjem ble bygget i 1924. I årene som fulgte ble storstua i hovedbygningen brukt til møter i herredsstyret, mens gårdsbestyreren bodde i resten av huset.
Allerede i 1930-årene begynte man å tenke på museum., og det var Skedsmo kommune ved ordføreren som tok initiativet. 16. mars 1936 vedtok herredsstyret enstemmig følgende forslag fra ordfører Jonathan Larsen : "Det foreslåes at der startes et bygdemuseum for Skedsmo på Huseby gaard, i forbindelse med restaurering av den gamle bygning. Da det er sannsynlig at der endnu finnes adskillig gammelt inventar i Skedsmo; som kan samles og ordnes i huset, vilde det ha stor betydning å få et ordnet museum, da det vil gi folk en sikkerhet for at det blir tatt vare på tingene, når de kommer i kommunens varetekt. Som styre foreslåes formannskapet; som også pålegges å utarbeide regler snarest".
Bygninger
Drengestua
I 1937 ble museet etablert i drengestua. Den unge magister Roar Hauglid (senere riksantikvar) var sterkt delaktig i innredningen av museet. Han laget blant annet en skisse over hvordan museet burde innredes med en grunnmøblering. Denne møbleringen er i grove trekk beholdt frem til dags dato og viser hvordan man i 1930-årene ønsket på best mulig måte å formidle fortiden. Således kan vi si at det er et ”museum i museet”.
I drengestuas fire rom finnes en stor samling bruksgjenstander fra bygda, bl.a. en klokke fra 1665 som opprinnelig hang i kirken. Gjenstandene ble samlet inn etter et opprop til Skedsmos innbyggere fra ordfører Larsen. Han skrev: ”Når Skedsmo herred med sine rike historiske tradisjoner hittil ikke har hatt noe bygdemuseum til å ta vare på den gamle arv, er vel adskillig gått tapt. Museumsstyret har dog det håp, at det ennu er endel igjen rundt omkring.”
Bygningen ble flyttet fra husmannsplassen Bjørklund til Huseby etter at den gamle gikk tapt ved brann i 1830. Bygningen er opprinnelig fra annen halvdel av 1700-tallet. Den betegnes som en god gammel Romeriks-type som var alminnelig i Skedsmo-traktene.
Hovedbygningen
Bygningen er oppført på tuftene etter den gamle som gikk tapt ved brannen i 1830. Dette er en midtkammerbygning typisk for 1700- og 1800-tallets byggskikk på Romerike. Den ble restaurert etter krigen. Første etasje i hovedbygningen er innredet som en prestebolig fra 1800-tallet. I spisestuen henger portretter av den siste presten og prestefruen som bodde på gården. Det meste av denne innredningen ble gjort på 1970-tallet. Gjenstandene i denne utstillingen innebefatter antikke møbler, bruksgjenstander og kunstverk.
Bygningen leies ut til lokale lag og foreninger. Andre etasje benyttes til temautstillinger.
Smia
er flyttet til Huseby i senere tid. Den lå opprinnelig på nordsiden av jordet i krysset mellom Trondheimsveien og Solbergveien, det vil si der Håkensen Maskin holder til i 2011. Smia var et møtested for bøndene som kom for å sko hester og reparere redskap. Her fikk de også høre nytt fra "den store verden" av bøndene som kom med lass fra Oslo.
Husmannsstua
”Nebben” er opprinnelig en sagmesterbolig fra Strømmen. Den ble flyttet til museet i 1976 og innredet som et småbruk fra tidlig på 1900-tallet. Her er kjøkken med peis i det ene hjørnet, et kammers og ei stue. Huset er karakteristisk for småkårshus på 1700- og 1800-tallet på Østlandet. Det sto opprinnelig i Fjellhamarveien, ikke langt fra Strømmen stasjon. Dette stedet er typisk for den gamle bebyggelsen på Strømmen; de små brukene med jorder ut mot Sagelva hadde tidligere vært husmannsplasser under gårdene i nærheten, Bråte, Ryen og Stalsberg. Her bodde de som arbeidet på sagene. Om vinteren hadde de plikt til å huse plankekjørerne. Helt fram til ca 1850 kunne det bo 50-60 mennesker i disse små boligene i de 2-3 vintermånedene som plankekjøringa varte.
Grisehuset
er også en del av bygdemuseet. Det brukes i dag som utstillingslokale. Her holdes årlig forskjellige temautstillinger.
Stabburet
kan være ca. 300 år gammelt. På en stokk er det inngravert årstallet 1701. Det har stort kornloft, noe som bekrefter gårdens størrelse. Det brukes i dag som lager.
Museets låve
Låven ble bygd i begynnelsen av 1900-tallet. Den er ikke definert som en museumsbygning, men er plassert i verneklasse 2. Det vil si at den bør reguleres til bevaring, og at det dermed ikke kan gjøres eksteriørmessige endringer. [1]
Historisk er låver av denne typen et viktig bygg. Husebylåven er et eksempel på en enhetslåve, dvs. at den inneholder alle driftsfunksjonene på en gård som fjøs, stall og rom for høy og jordbruksredskaper. Enhetslåvene kom i en tid da salgsjordbruket ble vanlig i Norge, og den forteller dermed om da det moderne jordbruket etablerte seg. Huseby lå i den delen av Skedsmo som var en jordbruksbygd, og den utgjør en nødvendig del av et komplett gårdstun. Slike låver er i ferd med å forsvinne, eller de bygges om.
En annen interessant side ved låven er at den forteller om en tid da sosialomsorgen ble drevet kommunalt. Fattigvesenet skulle være mest mulig selvforsynt ved at fattiglemmene jobbet i gårdsdrifta, og så bodde de i en hovedbygning. Låven er sammen de andre bygningene på Husby trolig «det eneste bevarte anlegg i Norge som viser en fattiggård utenfor bysamfunnene.»[2]
Huseby gårds venner
Huseby gårds venner er et samarbeidsorgan for enkeltpersoner og organisasjoner som gjennom dugnadsinnsats, kulturaktiviteter og på annet vis bidrar til en kvalitativ og kvantitativ heving av aktivitetsnivået på Huseby gård i et konstruktivt samarbeid med Skedsmo kommune og andre interessenter.
Foreningen er også initiativtaker og pådriver i forvaltningen av de museale bygningene på Huseby, Skedsmo Bygdemuseum i samarbeid med Skedsmo kommune og Akershusmuséet.
Temautstillinger, husflidsaktiviteter, hesjing, potetdyrking og salg av lokale produkter er aktiviteter som foreningen står bak. Den arrangerer også ”Lørdags-kafe” hver lørdag slik at alle interesserte kan ”ta en pause” i de fredelige omgivelser på bygdemuseet.
Utstillinger i 2011
Fattiggården Store Huseby
Fattiggårdsutstillingen ble åpnet i 2011, og skildrer gårdens 35 år som fattiggård. Utstillingen er delt inn i tre hoveddeler: styringen av fattiggården, lemmenes liv på gården matregler og kosthold. Sentralt for utstillingen er to oppstilte tablåer med dukker, møbler og gjenstander. De er fargelagt av lydspill der skuespillere gir dukkene stemmer og vekker til live historier fra den gamle fattiggården. I det ene tablået møter vi fattiggårdsbestyrer S. Steffensen som blir grundig utspurt av tilsynskomitemedlem Adolf H. Braanaas angående pengebruken på gården. I det andre diskuterer fattiglemmene «Skinnfell-Maria» og «Vesle Maren» håp og håpløshet for de som bor på gården. Manus til lydspillene er skrevet av Skedsmo-forfatteren Thor Sørheim, og er regissert av skuespiller Joakim Fink Graasvold.
Skedsmokorset fra istiden til i dag
I sesongutstillingen, som har vart i to sesonger på rad på grunn av stor popularitet, skildres Skedsmokorsets historie igjennom tidene fra isen trakk seg tilbake og formet landskapet på og fram til nybebyggelsen springer opp overalt på «Korset». Både Olav den hellige, Karl XII og den gamle pilegrimsveien som går like forbi gården og leder helt fra Gamlebyen i Oslo til Trondheim, er skildret i utstillingen.
Referanser
Kilder og litteratur
- Haavelmo, Halvor: Skedsmo. Bygdens historie.II. Oslo 1950-1952. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Huseby Gårds Venner
- Linde, Kirsten: 1935 – museets opprinnelse. Notat. 2011.
- Linde, Kirsten: «Hvorfor er Husebylåven verneverdig?» Høringsnotat fra Akershusmuseet til Skedsmo kommune 2013.
- Skedsmo Bygdemuseums nettside