Anton Christian Bang

Anton Christian Bang (født 8. september 1840 i Dønna i Nordland, død 29. desember 1913 i Kristiania) var professor i kirkehistorie ved Kristiania Universitet fra 1885 til 1893, kirke- og undervisningsminister i Emil Stangs regjering 1893-1895 og biskop i Kristiania fra 1896 til 1912. Han regnes som en viktig kirkehistoriker og som en av de mest markante skikkelser i Den norske kirke i tiårene rundt 1900. Han er særlig kjent for å ha oversatt juleevangeliet til landsmål og fordi han anerkjente den viktige rollen som Hans Nielsen Hauge hadde spilt i norsk kirkehstorie, men han huskes også for sine bøker om okkultisme og folketro.

Kateket Bang, Tromsø

Utdanning og prestegjerning

Anton Christian Bergs foreldre var fisker og gårdbruker Ivar Christian Andersen Bang (død 1847) og Mariane Hansdatter Klæboe. Faren døde da han var 7 år gammel, og han vokste opp i enkle kår, men arbeidet seg oppover. Etter folkeskolen tok han utdannelse ved lærerseminaret i Tromsø (1858–60), og studerte deretter teologi ved Universitetet i Kristiania (1862–67). Deretter fikk han prestetjeneste i Gran, i Tromsø og ved Gaustad asyl i Kristiania.

Bang var preget av Gisle Johnsons og Carl Paul Casparis ortodokse teologi, men han delte ikke deres kritikk av grundtvigianismen og hadde stor sans for den folkelige kultur. Han markerte seg tidlig som en talsmann for å ta i bruk landsmålet i kirken, og i 1868 var han den første som oversatte juleevangeliet til landsmål. Han hadde god kontakt med samtidens målmenn, blant andre Aasmund Olavsson Vinje, som ikke ville dø på Rikshospitalet, men rømte til Bangs prestegård på Gran, hvor han døde i juli 1870. Selv om landsmålet fra 1880-årene i stor grad ble en kampsak for Venstre, støttet Bang som teolog og politiker Høyre, og de nye teologiske strømningene som gjorde seg gjeldende mot slutten av 1800-tallet, hadde han liten forståelse for. Imidlertid la han stor vekt på å gjøre kirkespråket mer folkelig.

Kirkehistoriker

Som nyutdannet prest fortsatte Bang med kirkehistoriske studier. De resulterte i første omgang i Hans Nielsen Hauge og hans Samtid (1874), som er hans betydeligste bidrag til den kirkehistoriske forskning. Han nedla et stort arbeid i innsamlingen av materiale om Hauge, men fremstillingen regnes som tendensiøs. Bang tegner Hauges samtid i dystre farger, mens han ukritisk gjør Hauge til en helt og fjerner radikaliteten i hans virksomhet. Boken har imidlertid bidratt til å gi Hauge en fremskutt plass i norsk historie på 1800-tallet.

I 1876 utkom doktoravhandlingen «Om Kristi Opstandelses historiske Virkelighed». Den er en apologi for Kristi oppstandelse som historisk, empirisk realitet. Bang begynner i kirkehistorien før han beveger seg tilbake til det nytestamentlige tekstmateriale, hvor målet er å harmonisere de ulike tekstvitner og bekrefte deres pålitelighet. Selv om han med denne avhandlingen ble den første som oppnådde den teologiske doktorgrad ved universitetet i Kristiania, er den preget av en førmoderne og uproblematisk historieforståelse.

Før disputasen hadde Bang mottatt et statsstipend til en vitenskapelig reise. Resultatet ble en rekke vitenskapelige arbeider, og i 1885 ble han utnevnt til ekstraordinær professor i kirkehistorie, etter at hans gamle venn, kirkestatsråd Elias Blix, hadde talt varmt for saken.

Som forsker var Bang svært produktiv, og hans forfatterskap spenner over et stort felt. Hans bakgrunn som lærer og kateket førte til en særlig interesse for katekismetradisjonen, og han utgav selv en ny forklaring til Luthers Lille katekisme. Kvaliteten på hans ulike arbeider var varierende, og den viktigste vitenskapelig innsats gjorde han som samler av religiøse folkeminner.

Statsråd

I 1893 ble Bang utnevnt til kirkestatsråd i Emil Stangs annen regjering. Hans motiv for å gå inn i politikken var først og fremst hensynet til unionen med Sverige, noe som også hang sammen med hans vennskap med kong Oscar 2. Da regjeringen gikk av 1895, hadde stortingsflertallet inndratt midlene til hans professorat i kirkehistorie, og Bang var derfor en kort tid var han derfor residerende kapellan ved Trefoldighetskirken i Kristiania.

Biskop

I 1896 ble Bang utnevnt som biskop i Kristiania, og han hadde dette embetet fram til 1912. Da kong Haakon 7 ble kronet i Nidarosdomen, var det Bang som prekte, mens det var biskop Vilhelm Andreas Wexelsen og statsminister Christian Michelsen som satte kronen på kongens hode. Det ble av noen tolket som en forbigåelse av Kristianias biskop, på grunn av hans vennskap med Oscar II og sterke støtte til unionen med Sverige.

Christian Anton Bang regnes som en egenartet skikkelse i norsk teologi og kirkeliv i annen halvdel av 1800-tallet og representerte en merkelig blanding av folkelighet, konservatisme og kulturinteresse som ble holdt sammen av sterk selvbevissthet.

Familie

Anton Chr. Bang ble gift 18. september 1868 med Laura Helene Marie Kaasen (1838–1909), datter av lensmann Ole Kaasen og Anne Dorothea Bay. De hadde barna:

  • Ivar Christian Bang, født 1869 i Gran
  • Guri Dorothea Martine (Gulla) Grundt, født 1871 i Gran
  • Marianne (Maia) Johanne Bang, født 1873 i Tromsø
  • Ole Bang
  • Laura Bang
  • Signe Dietrichson, født 1879 i Kristiania
  • Liv Bang, født 1881 i Vestre Aker

Verker

  • Hans Nielsen Hauge og hans Samtid. En Monografie, 1874
  • Om Kristi Opstandelses historiske Virkelighed, 1876
  • Völuspaa og de Sibyllinske Orakler, 1879, særtrykk av VSK Forh., 1879
  • Kirken og Romerstaten indtil Constantin den Store, 1879
  • Julian den Frafaldne, 1881
  • Udsigt over Den norske Kirkes Historie efter Reformationen, 1883
  • Norges hellige Kilder efter Reformationen, 1886, særtrykk av VSK Forh., 1885
  • Udsigt over Den norske Kirkes Historie under Katholicismen, 1887
  • M. Luthers lille Katekismus i ældre og yngre danske og islandske Oversættelser samt Forslag til en ny Oversættelse for den norske Kirke, 1889
  • Kirkehistorie for Folkeskolen, 1891 (nynorsk utg. Kyrkjesoga for folkeskulen, 1893)
  • Oslo Domkapitels Altre og Præbender efter Reformationen, 1893, særtrykk av VSK Forh., 1893
  • Til Minde om Hans Nilsen Hauge (1796–1896). Et Jubilæumsskrift, 1896
  • Om Dale-Gudbrand, VSK Skr. II 1897 nr. 2, 1897
  • Den norske Kirkes Geistlighed i Reformations-aarhundredet (1536–1600). Biografiske, kulturhistoriske og kirkehistoriske Oplysninger, 1897
  • Norske Hexeformularer og magiske Opskrifter, VSK Skr. II 1901 nr. 1, 1901–02
  • Erindringer, 1909
  • Fortegnelse over ældre norske Urmagere, især Bondeurmagere, 1910

Litteratur om Anton Christian Bang

  • J. Brochmann: Biskop dr. theol. A.Chr. Bang. Et Livsbillede med Lysstreif over vor Kirkes Udvikling i Fortid og Nutid, 1898
  • A. Brandrud: biografi i NBL1, bd. 1, 1923
  • G. Grundt: Biskop Bang. Min far, 1958
  • E. Molland: Norges kirkehistorie i det 19. århundre bd. 1–2, 1979
  • I. Ellingsen: “Tale ved Aasmund O. Vinjes begravelse”, i Fast grunn nr. 6/1986, s. 367–372
  • A. M. Smørvik: Biskop Bang som visitator, spesialavhandling i kirkehistorie ved Det teologiske menighetsfakultet, 1987
  • D. Thorkildsen: Kirkestrid og unionsoppløsning, 1989
  • D. Thorkildsen: Grundtvigianisme og nasjonalisme i Norge i det 19. århundre,1996

Kilder