Byhistorie

Fra lokalhistoriewiki.no
Revisjon per 30. mai 2018 kl. 12:37 av Ola Alsvik (Samtale | bidrag) (Ny tekst og referanse.)
(diff) ← Eldre revisjon | Nåværende revisjon (diff) | Nyere revisjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk
Byliv i Grimstad.
Foto: Kristian Hilsen (1973).

Byhistorie er et omfattende og tøyelig begrep, så tøyelig at enkelte historikere (H.J. Dyos) har argumentert for at byhistorie ikke bør betraktes som en avgrenset disiplin i det hele tatt, men snarere som et elastisk sekkebegrep(«a portmanteau subject»), hvor man kan plassere vidt forskjellige studier av byen som historisk fenomen.[1] Denne mangetydigheten reflekteres både i den internasjonale fagdebatten og i den norske historiefaglige tradisjonen, og den avspeiles på det vitenskapelige plan ved at vi kan skille mellom tre hovedtyper av byhistoriske studier:

  • For det første bymonografien eller bybiografien, skrevet om én enkelt by, ofte på oppdrag fra de kommunale myndighetene og stort sett med lokalbefolkningen som den primære målgruppa. Formålet med bymonografien er ikke å si noe generelt om byer som kategori eller om ulike sider ved byer som forskningsobjekter, men å fortelle (og mange ganger bare å fortelle) historia til denne bestemte byen, enten det er Trondheim, Tromsø eller Tønsberg. Flere historiografer (Knut Kjeldstadli, Jan Eivind Myhre) har lagt vekt på at bymonografien har som overordnet formål å gi en helhetlig framstilling av byens historie – en syntese eller totalhistorie – der idealet er å behandle byens historie som en teoretisk ordnet helhet der mange momenter inngår. En rekke historikere har argumentert for at det bare er denne typen byhistorie, som egentlig er lokalhistorie.[2]
Moss sett fra Jeløya. Røyken fra cellulosefabrikken Peterson & Søn vises tydelig.
Foto: Lars Røed Hansen (2006).
  • For det andre kan vi bruke betegnelsen byhistorie om ulike varianter av såkalt lokalisert historie (Knut Kjeldstadli) eller tematisk historie (Jan Eivind Myhre). Lokalisert eller tematisk historie vil si case-studier eller punktundersøkelser der formålet er å undersøke et generelt spørsmål eller prøve ut en generell tese på et avgrenset materiale. En by eller et byområde som blir gjort til gjenstand for denne typen undersøkelse, blir ikke valgt så å si for sin egen skyld, men fordi den danner et gunstig utgangspunkt for å kaste lys over et generelt fenomen.[3] Målsetningen bak slike studier er ikke å lage en syntese som favner flest mulig aspekter ved et lokalt samfunn, men derimot å lage en teoretisk generalisering, som for eksempel kan si at gitt disse vilkåra vil dette inntreffe av denne bestemte grunn. Undersøkelsesobjektene i en lokalisert eller tematisk fokusert byhistorie er ikke valgt for sin egen del, men fordi de relevante når det gjelder å kaste lys over et generelt fenomen og på basis av et bestemt forskningsopplegg. Initiativet til slike studier springer i regelen ut av forskningsprosjekter eller forskningsmiljøer ved høgskoler og universiteter, og den primære målgruppa er andre forskere eller akademikere. Selv om skillet mellom «egentlig lokalhistorie» (local history proper) og «lokalisert historie» (history localized) er analytisk viktig framhever for eksempel Jan Eivind Myhre at forfatterne av bymonografier i praksis gjør begge deler: «Et viktig poeng er jo at produsenter og lesere av bymonografier gjerne vil vite hva som er typisk for deres by, blant annet som ledd i identitetsbygging. Dermed må man sammenligne med andre byer, og slik er man på vei mot mer generaliserende historieskrivning.»[4]
  • Begge disse tilnærmingene er lokale, i det minste i den forstand at kildematerialet – empirien – er hentet fra en lokal historisk kontekst. Mange historiografer er derfor tilbøyelige til å betegne begge som lokalhistorie (Dagfinn Slettan) eller i det minste som lokale studier (Jan Eivind Myhre).[5] Men i tillegg til disse to hovedtypene kan vi også bruke betegnelsen «byhistorie» på en tredje måte, som kanskje distanserer byhistorie i sterkere grad fra lokalhistorie: Byhistorie kan reserveres for historiske studier av urbanisering. Historiske studier av denne typen har ofte hentet sitt begrepsapparat og sine teoretisk-metodiske modeller fra fagområder som samfunnsgeografi og sosiologi.

De tre hovedtypene av byhistorie skiller seg altså fra hverandre både når det gjelder formål, faglig form og innhold, institusjonell forankring og målgruppe. De har også svært ulikt historiografisk eller forskningshistorisk opphav.

Byhistorie I: Bymonografien eller bybiografien

Den lokalhistoriske bymonografien eller bybiografien har gamle røtter. De første verkene av denne typen ble utgitt allerede på 1500-tallet. Martin Hewitt nevner særlig Frankrike og Italia som land med tidlige bymonografiske tradisjoner.[6] Det framstår som om den eldste bølgen av bybiografier oppsto som et resultat av to klart forskjellige behov, som begge kommer til uttrykk i litteraturen.

Brugata i Oslo sett fra Lilletorvet. Christiania Tugthus i bakgrunnen. De syv oksehodeformede skiltene viser hvor det var garvere.
Foto: A. Collett, Gamle Christiania-Billeder (1860).

For det første et behov for å profilere eller markere én by i konkurranse med andre byer: Mange av de tidligste monografiene er euforiske skildringer av en bys fortreffelige historie og samtid. Med utgangspunkt i den skarpe konkurransen mellom italienske byer er det kanskje ikke så underlig at nettopp Italia er ett av kjernelandene for denne typen lokalhistorie. Det andre behovet er det dokumentariske: Byhistorien blir skrevet utfra et ønske om å få nedtegnet enkelte viktige hendelser eller begivenheter i byens historie. Også dette behovet kan virke forståelig på bakgrunn av de omfattende endringene som for eksempel de norditalienske bysamfunnene gjennomgikk på 1500-tallet. Men også i langt mindre urbaniserte samfunn, som det norske, ble de tidligste bymonografiene utgitt på omtrent samme tid. Den anonyme Hamarkrøniken fra midten av 1500-tallet blir ofte regnet som det eldste eksemplet. Hamarkrøniken mangler imidlertid fullstendig det euforiske perspektiv som preger de samtidige franske og italienske monografiene. Tvert imot er den fylt av sorg over reformasjonen, som ifølge forfatterens historieforståelse har drevet landet inn i en nasjonal krise og ruinert den lille byen ved Mjøsa.[7]

Den euforiske bymonografien i Norge: Bergens-tradisjonen (ca. 1550-ca. 1700)

Den samme nasjonalistiske strengen spiller også de såkalte Bergens-humanistene på. Sentrale aktører i dette miljøet var lensherrene Christopher Valkendorf (1525-1601) og Erik Ottesen Rosenkrantz til Arreskov (1519-1575), som begge førte an i kampen mot hanseatene på bryggen i Bergen. En ukjent forfatter, som kan ha vært tjenestemann hos Valkendorf, skrev verket Bergens fundas, som regnes som den første sammenhengende framstilling av Bergens historie. Verket går fram til 1560 og er en sammenstilling av opplysninger fra sagaer, diplomer og muntlige kilder. Et enda viktigere verk i det vi kanskje kan betrakte som en norsk utløper av en tidlig europeisk bymonografisk tradisjon, er Bergens kapitelsbok, skrevet av Absalon Pederssøn Beyer (1528-1575). Beyers arbeid omfatter personer og hendinger i Bergen i 1550- og 1560-åra. Ved siden av den generelt antityske tendensen som preger Bergens-humanistenes tenkning, er Beyers verk også kjennetegnet av antidanske trekk.[8]

Når den byhistoriske monografien som litterær sjanger får innpass i så forskjellige samfunn som det norske og det italienske, så avspeiler det at bymonografien var en del av en felles europeisk intellektuell kultur på 1500-tallet. Samtidig ser vi at sjangeren var fleksibel; i italienske byer fungerte den som euforisk profilering av én by versus andre byer. I Norge, i Bergen, fungerte den som politisk markering av hvilken gruppe byen rettmessig tilhørte versus hvilken gruppe den ikke tilhørte. Fellesnevneren for eller sammenhengen mellom disse to bruksmåtene ligger nettopp i at de begge stiller opp en motsetning mellom «vi» og «de andre». Dette motsetningsparet har i grunnleggende forstand med lokal identitet å gjøre eller mer bestemt byidentitet. Bymonografiens styrke som sjanger ligger kanskje mest av alt i dens store fleksibilitet som identitetsskapende instrument.

Det vi kanskje kan kalle den bergenske bymonografien utviklet seg på en interessant måte på 1600-tallet. Da var den hanseatiske trusselen borte, og den politiske tendensen som kjennetegnet de eldste bymonografiene forsvant samtidig. I stedet observerer vi to andre tendenser, som blant annet Andreas Ropeid har påpekt i sin drøfting av byhistoriens utvikling. Sterkt forenklet kan vi si at den bergenske byhistorien – som fortsatt var nærmest enerådende i Norge – konvergerte stadig mer mot den fransk-italienske 1500-tallstypen, som vi har beskrevet ovenfor med utgangspunkt i Martin Hewitts analyse. To behov kom dermed til å stå sentralt, profilering og dokumentarisme, der det siste etter hvert ble stadig mer dominerende, skal vi tro Ropeid.

Postkort med utsikt fra Fløyen, Bergen.
Foto: Detroit Publishing Co. (Cirka 1890-1900).

Michael Hofnagel (ca.1590/1600-tidligst 1670) og Edvard Edvardsen (1630-1695) er to framtredende representanter for denne utviklingen. Hofnagel var skolemester ved siden av forfattergjerningen. Edvardsen var konrektor ved Bergens katedralskole. De byhistoriske arbeidene til disse to forfatterne er preget av nesten rendyrket dokumentarisme. Metoden er kompilerende og kronikerende: Forfatterne samler sammen opplysninger fra en rekke kilder («adskillige Bøger og Manuscripter med allerstørste Flid sammensancket oc skræfvet»[9]) og stiller dem sammen i en kronologisk orden. Både Hofnagel og Edvardsen skiller seg dermed sterkt fra for eksempel Beyer.

Den historisk-topografiske tradisjonen (1700-tallet)

Samtidig som den kompilerende og kronikerende dokumentarismen fortsatte å prege den bymonografiske tradisjonen i Bergen, vokste det også gradvis fram en interesse for denne typen framstillinger i andre norske byer. Ifølge Ropeid var det imidlertid et visst skille mellom den bergenske bymonografien og de bymonografiske arbeidene i andre byer. De bergenske framstillingene var mer historisk orienterte, hevder Ropeid, mens framstillingene fra andre norske byer i sterkere grad var påvirket en samtidsorientert topografisk interesse.[10] Dette skillet er imidlertid ikke enkelt å trekke, og Steinar Supphellen argumenterer snarere for å betrakte «den historisk-topografiske litteraturen» som en brei, men likevel relativt enhetlig litteratur, «som med visse historiske innslag prøvde å gje ei skildring av større eller mindre deler av Noreg med noko ulik vekt på naturtilhøve, næringsliv og folkeliv».[11] Fra en analytisk synsvinkel kan det kanskje likevel være fornuftig å trekke et skille mellom det topografiske og det historiserende perspektivet, slik Ropeid gjør, fordi dette peker på to forskjellige og fortsatt aktuelle kunnskapsbehov i forhold til fortiden: «behovet for eit systematisert oversyn over samtida og dei føresetnader den har, og behovet for historisk kunnskap om folkets liv og virke gjennom tidene».[12] Begge disse behovene har vært med på å forme norsk byhistorie og byhistorisk debatt. Det samtidsorienterte perspektivet, som på 1700-tallet fant uttrykk i den topografiske tilnærmingen, gjenfinner vi for eksempel i følgende teoretisk-metodiske utsagn fra Knut Kjeldstadli: «Any discipline in history should take its cues from the existential needs of the present.»[13]

Framveksten av den historisk-topografiske litteraturen skjedde særlig etter 1750 og kan analyseres fra forskjellige perspektiver: Fra et generelt idéhistorisk perspektiv kan denne litteraturen betraktes som en del av opplysningstidens tenkning med vekt på å sanke og formidle kunnskap basert på observasjon og vitenskapelighet. Fra en litteraturhistorisk synsvinkel kan den sees som en del av den nærmest eksplosive veksten i litterær produksjon som særlig skjedde etter midten av 1700-tallet. Fra en politisk-nasjonalistisk synsvinkel kan den historisk-topografiske litteraturen analyseres som «eit uttrykk for fornuftig norsk patriotisme» (Steinar Supphellen).[14] Og endelig: Fra et statsøkonomisk perspektiv kan den topografiske interessen sees som en del av helstatens ambisjon om å kartlegge og utnytte sine ressurser på en bedre måte, en ambisjon som ikke minst fikk uttrykk i den omfattende spørreundersøkelsen som Danske Kanselli iverksatte i april 1743 (De 43 spørsmål), der samtlige amtmenn og stiftamtmenn ble pålagt å innhente svar på en rekke spørsmål som særlig angikk geografiske og topografiske forhold, men også kulturelle og historiske.[15]

En typisk representant for den historisk-topografiske litteraturen er Friedrich Wilhelm Thue (1741-1808), som var ansatt i tollvesenet, først i Kragerø, senere i Langesundsfjorden, Halden og Kristiansund. Thue forfattet en beskrivelse av Kragerø, som ble prisbelønnet av Det Kongelige Danske Landhusholdningsselskab i 1774. Arbeidet ble utgitt i 1789 som en del av et geografisk mer omfattende arbeid, der Thue også behandlet Skien med ladestedene Porsgrunn, Brevik og Langesund. Thue utga også tre arbeider om Kristiansund. Andre representanter for den samme litterære sjangeren var ingeniørkaptein Engebret Hoff (1739-1811), som skrev om Halden, fogd Ole Christian Bull (1762-1814), som behandlet Molde og byfogd David Vogt (1793-1861), som leverte en beskrivelse av Moss. David Vogts arbeid kan også betraktes som det siste innenfor den topografiske tradisjonen. Da hadde den historisk-topografiske bevegelsen for lengst kulminert. Bevegelsens organisatoriske ankerfeste, Det Topographiske Selskab for Norge, som var stiftet i 1791, ble nedlagt like etter århundreskiftet. Selskapets program ble riktignok integrert i arbeidet til Det Kongelige Selskab for Norges Vel, som ble etablert i 1809. Men det nye selskapet hadde et mer praktisk formål og klarte ikke å videreføre programmet.

Den «moderne» bymonografien vokser fram

I perioden fra begynnelsen av 1800-tallet og fram mot annen halvdel av århundret utkom det få byhistorier. Andreas Ropeid beskriver 1800-tallet, og særlig den første halvdelen, som «ei fattig tid» for norsk byhistorie. Kanskje er det vel så rimelig å betrakte 1800-tallet som en transformasjons- eller omstillingsfase: Den historisk-topografiske byhistoria, opplysningstidas byhistorie, ble nærmest borte, men en ny retning vokste fram, som resulterte i det vi kan kalle den moderne byhistoriemonografien. Den nye retningen hadde ulike røtter.

  • For det ene sprang den ut av den nasjonale og romantiske bevegelsen som vokste fram etter 1814. Den nasjonal-romantiske bevegelsen var med på å motivere opprettelsen av en rekke bymuseer i Norge, i Bergen 1825, Kristiansand 1828, Arendal 1832, Tromsø 1872, Stavanger 1877, Kristiansund 1894 og Ålesund 1903. Noe seinere begynte enkelte byer å opprette historiske foreninger; Bergens Historiske Forening – som regnes som landets eldste lokalhistoriske forening – ble opprettet i 1894. Trondhjems Historiske Forening ble dannet i 1897.
  • For det andre hadde den nye – eller «moderne» – byhistoria en viktig generell forutsetning i den sterke veksten i det kommunale virkefelt på slutten av 1800-tallet. Byhistorisk arbeid fikk status som en samfunnsbyggende oppgave og ble innarbeidet i det kommunale virkefelt. Den økende interessen for byenes historiske forutsetninger hadde sikkert også sammenheng med den sterke urbaniseringen i annen halvdel av 1800-tallet. Mellom 1855 og 1865 var byveksten nesten tre prosent årlig. Det var et høyt tall også i et internasjonalt perspektiv. Etter 1865 ble veksten noe dempet, men urbaniseringstakten – altså økningen i andelen av byboere – var stadig meget høy, fordi befolkningsveksten utenfor byene nærmest stanset.
  • For det tredje hang den nye byhistoria sammen med det vi med to litt upresise uttrykk kan kalle «vitenskapeliggjøringen» og «profesjonaliseringen» av historieforskningen. Med det første uttrykket sikter vi gjerne til at historie på 1800-tallet – under innflytelse av den såkalte historismen – ble et fag som tok sikte på en saklig og upartisk rekonstruksjon av fortiden, ved hjelp av objektive vitenskapelige metoder, basert på kritisk undersøkelse av kildene. Med profesjonalisering menes det i denne sammenheng at historikerne i løpet av 1800-tallet ble en egen gruppe, som baserte sin status som historikere på en spesiell utdannelse, som også ga dem en slags hevd på å skrive historie.

Den moderne bymonografiens faglige program

Karl Johans gate, Oslo
Foto: Fra Bundesarkiv (1942).

Det virker rimelig å si at den moderne bymonografien hadde historismen som faglig ideal. Byens historie skulle framstilles i kronologisk atskilte epoker, der det var forfatterens oppgave å få fram de karakteristiske trekkene ved hver enkelt historisk periode i byens historie. Som vi nevnte ovenfor, representerte byfogd David Vogts historie om Moss kanskje den siste boka innenfor den historisk-topografiske tradisjonen. Vogts bok utkom i 1834. Interessant nok er det også Moss som biograferes i en av de eldste moderne byhistoriene, som er skrevet av overlærer Richard Olsen. Riktignok var ikke Olsen historiker, men teolog av utdannelse, likevel representerte hans bok Fra det gamle Moss et tydelig uttrykk for det historistiske programmet. Han avgrenset oppdraget med formuleringer som tydelig avspeilte en historistisk tilnærming:

med vort Lands almindelige Historie som Baggrund at levere en sammenhængende Fremstilling af Byens Vext og Udvikling ned gjennem Tiderne, og dernæst – , at give en Skildring af Livet, saaledes som det i ældre Tider artede sig – i en norsk Smaaby, og derigjennem yde et lidet Bidrag til vort Lands Kulturhistorie.

Richard Olsens formuleringer er også interessante, fordi de representerer et tidlig uttrykk for det som senere skulle bli et hovedprogram for bymonografiske framstillinger, både hva form og innhold angår. Når de gjelder de formmessige aspektene ved slike framstillinger, kan vi henge Olsens skjema på én viktig knagg, nemlig at bymonografien skal gi en kronologisk framstilling av byens historie, det vil si en framstilling som følger byens historie fra periode til periode. Videre slår Olsen fast at byhistorien bør gi det han kaller en «sammenhengende» framstilling av byens vekst og utvikling. Det virker rimelig å forstå dette som en norm om at bymonografien skal legge vekt på å få fram linjene i utviklingen, men også sammenhengen mellom de ulike delene av bysamfunnet. Kanskje tenker han her primært på linjene i den politisk-økonomiske utvikling. I alle fall virker det rimelig å forstå ham slik, siden han avslutter med å understreke at boka også skal gi en skildring av «livet», det vil si av byens kulturhistorie. Summerer vi dette, former det seg en målsetning om at byhistorien skal gi en mest mulig bredspektret og fullstendig behandling av byens historie. Denne målsetningen ble senere i det 20. århundre formulert som et ideal om at byhistoriske framstillinger burde være totalhistorier, det vil si at de bør behandle så mange sider som mulig – helst alle – ved byens historie. Og endelig sier Olsen at byens historie ikke må fortelles isolert, men sees på bakgrunn av en større kontekst, den nasjonale historien.

Egertorget, Oslo
Foto: Kjetil Ree (2007).

Profesjonalisering og historiefaglig merittering

De første moderne bymonografiene kom i løpet av 1890-åra. Men det var særlig i perioden etter 1910 at den nye sjangeren fikk sitt definitive gjennombrudd: I åra mellom 1910 og 1930 ble det utgitt 37 bybiografier. Alle var kommunalt finansiert. Fra begynnelsen av 1930-åra ble utgivelsestakten vesentlig redusert, noe som sikkert hadde sammenheng med de økonomiske nedgangstidene som rammet mange byer hardt. Nedgangstiden varte gjennom resten av mellomkrigstida, gjennom okkupasjonsåra og fram til ca. 1950. I denne tjueårsperioden utga kommunene 19 byhistorier, omtrent en halvering i forhold til perioden før. Etter 1950 fulgte en ny og enda sterkere vekstperiode enn den forrige. Veksten synes å ha vart fram til midten av 1960-åra. De mange byhistoriske utgivelsene på 1950-tallet og første del av det følgende tiår hadde utvilsomt sammenheng med den generelle økonomiske veksten i samfunnet, men kanskje var de også uttrykk for den politisk-administrative uroen som ble utløst av arbeidet til den såkalte Schei-komiteen, som arbeidet med en revisjon av kommunestrukturen i Norge. Etter 1970 ble utgivelsestakten igjen noe dempet, men tallet på utgivelser holdt seg høyt gjennom 1970- og 1980-tallet.

Hvis vi undersøker den faglige bakgrunnen til forfatterne av byhistorier, ser vi en viktig endring mellom den første (1910-30) og den andre (1950-1965) vekstperioden. Mens de fleste av forfatterne i den første perioden ikke var fagutdannet i historie eller nærstående disipliner, dominerte faghistorikerne fullstendig i den siste. Etter 1970 kan vi nærmest si at historikerne har vært fullstendig enerådende som forfattere av bymonografier. Vi kan dermed si at byhistorien som sjanger i betydelig sterkere grad enn bygdehistorien, er blitt en del av historikernes profesjonsfelt. Og i enda sterkere grad enn bygdehistorien, er byhistorie blitt et viktig verktøy for merittering blant norsk historikere. Når det gjelder de aller mest prestisjetunge byhistoriske prosjektene, bymonografiene om de største eller regionalt sett viktigste byene, er de nærmest uten unntak skrevet av historikere knyttet til universitets- og høyskolemiljøene.

Byhistorie II: Lokalisert eller tematisk byhistorie

Den andre hovedtypen av «byhistorie», altså byhistorie forstått som lokalisert historie eller byhistorie skrevet med utgangspunkt i en overordnet tematisk tilnærming, har sprunget ut av historiefaglige interesser knyttet til de akademiske miljøene ved historiske institutter innenfor universitets- og høyskolesektoren. Som Jan Eivind Myhre har påpekt, er det ikke byen – verken i individuell eller generell forstand – men et tema som logisk sett er atskilt fra byen, som er det primære i slike undersøkelser. For eksempel kan utgangspunktet være temaet industrihistorie innenfor en bestemt periode, der man velger å konsentrere seg om utviklingen av industriell virksomhet i én enkelt by eller et nærmere begrunnet utvalg av byer. Byen eller byene blir da bare undersøkelsessteder for de problemene en historiker tar opp i forbindelse med mer overordnede problemstillinger.

Konkrete eksempler på denne hovedtypen av byhistorie er en rekke av hovedoppgavene og publikasjonene knyttet til prosjektet «Norsk samfunnsutvikling 1860-1900», som ble ledet av Sivert Langholm ved Historisk Institutt, Universitetet i Oslo, og som kanskje er mer kjent under betegnelsen «Kristiania- og Ullensaker-prosjektene». Langholms prosjekt var blant annet inspirert av nye retninger innenfor europeisk historie på 1960-tallet, retninger som fikk betegnelsen «new social history». Ved siden av Langholm var det særlig Edvard Bull d.y. som representerte retningen i norsk sammenheng. Den nye sosialhistorien hadde som målsetning å utvide historiefaget tematisk ved å synliggjøre grupper som var blitt oversett eller forsømt av historieforskningen og ved snu forskningens perspektiver, slik at samfunnet ble sett nedenfra og fra periferien. I en berømt og spissformulert programartikkel i Historisk Tidsskrift i 1970 skrev Bull og Langholm at historiefaget sto overfor et valg mellom å skrive på den ene siden «norsk rikshistorie», forstått som sentralmaktens politiske historie, og på den annen side «sosial historie», tolket som «global, nasjonal og lokal historie».

Er lokalisert historie lokalhistorie?

Den nye retningen var altså sympatisk orientert overfor lokalhistorien. Sivert Langholm betraktet heller ikke sitt prosjekt i Kristiania/Oslo i opposisjon til byhistorie av den første hovedtypen vi har nevnt ovenfor, altså den bymonografiske, syntetiserende byhistorien. Andre historikere derimot forsøkte å trekke en grense mellom de to tilnærmingene. Klarest ble dette standpunktet formulert av Jørn Sandnes i et foredrag ved Nordiske fagkonferanse for historisk metodelære på Røros i 1974: Sandens trakk et begrunnet skille mellom lokalhistorie og lokalisert historie. Han ville reservere betegnelsen lokalhistorie for det han betegnet som historie «på lokalsamfunnets egne premisser». Mer presist sagt, argumenterte han for at betegnelsen lokalhistorie burde reserveres for historiske arbeid som var sprunget ut av lokalsamfunnets interesser og behov, og som var «satt i gang av lokalsamfunnet (for eksempel en bygd, en by eller et distrikt) eller av mennesker med identitet i det.» Også metodisk skilte lokalhistorie seg fra lokalisert historie, hevdet Sandnes: «Karakteristisk for lokalhistorisk metode er individualisering og lokal identifikasjon med rot i umiddelbar lokalkunnskap.» Lokalisert historie var i motsetning til dette preget av generalisering og profesjonell distanse til lokalsamfunnet. Synspunktene til Sandnes har vært gjenstand for mye diskusjon. I dag (2010) er det nok rimelig å si de fleste historiografer går inn for en mye åpnere og mer inkluderende definisjon av lokalhistorie, en definisjon som også inkluderer lokalisert historie. Skillet mellom lokalhistorie og lokalisert historie er riktignok reell, analytisk sett, understreker historikeren Jan Eivind Myhre:

men i mange situasjoner gjør forfatterne i praksis begge deler (...) et viktig poeng er jo at produsenter og lesere gjerne vil vite hva som er typisk for deres by, blant annet som ledd i identitetsbygging. Dermed må man sammenligne med andre byer, og dermed er man på veier over i generaliserende historieskriving.[16]

Byhistorie III: Urbaniseringshistorie

Den tredje hovedbetydningen av ordet «byhistorie» er knyttet nær til urbanisering: Byhistorie er vitenskapelige framstillinger av urbaniseringens historie, det vil si historiske analyser av urbaniseringens årsaker, mening og konsekvenser. Enkelte angloamerikanske historiografer har også forsøkt å reservere termen «byhistorie» eller «urban history» for denne betydningen, mens man har valgt å bruke betegnelsen «urban biography» om de lokalhistorisk orienterte og syntetiserende framstillingene av én enkelt bys historie. Mye taler for en slik differensiering. For det første har bymonografien og urbaniseringshistorien bakgrunn i svært forskjellige interesser eller behov. Som vi så ovenfor, vokste bymonografien fram av et behov for å profilere byen, i begynnelsen på en euforisk og ukritisk måte, senere ble den euforiske tendensen betydelig dempet, og under innflytelse av opplysningstiden og historismen ble bymonografiene empirisk solide og kritisk-vitenskapelige i sin tilnærming til byens historie. Vi kan kanskje si at den euforiske retorikken ble erstattet med en identitetsbevarende eller identitetsbyggende retorikk. Men den positive holdningen til byen som sted ligger som en grunnlinje i bybiografiens historiografi.

Viktigste tilnærming fram til 1970: Byen som «patologisk» struktur

Helt annerledes framstår dette når vi retter blikket mot urbaniseringshistorien. Historiografen Martin Hewitt har påpekt at den historiske interessen for urbanisering som fenomen, springer ut av en grunnleggende bekymring for urbaniseringens konsekvenser, en bekymring som hos noen historikere svinger over i en mer eller mindre tydelig negativ holdning til byen som fenomen. Hewitt snakker om «the pathological approach» og hevder at denne linjen i urbaniseringshistoriens historiografi går tilbake til 1800-tallet, da de sosiale og kulturelle konsekvensene av urbaniseringen for alvor begynte å vise seg. Et godt eksempel på denne bekymringen var Friedrich Engels undersøkelse Die Lage der arbeitenden Klasse in England (Arbeiderklassens situasjon i England) fra 1845. Karakteristisk nok var det også i Storbritannia og USA at denne bekymringen aller tidligst fikk gjennomslag i offentlig debatt og politiske fora, og det var også innenfor den angloamerikanske akademiske kontekst at behovet først meldte seg for en vitenskapelig undersøkelse av urbaniseringen, ifølge Hewitt. Til å begynne med var det primært samfunnsvitere, særlig geografer og sosiologer, som interesserte seg for urbaniseringsprosessene. Historikerne kom senere til feltet, og urbaniseringshistorien som disiplin kom til å bli preget av byhistorikerne snarere opptrådte som konsumenter av andre fagfelts teoretisk-metodiske verktøy enn som produsenter av egne, påstår Hewitt. Denne lånekulturen, hvis vi kan bruke et slikt uttrykk, har for øvrig preget byhistorien som fagfelt like opp til i dag (2010), argumenterer han:

urban history has never established its own identifiable theories and methodologies, being instead a promiscuous borrower of concepts and procedures from other fields of history and from the disciplines of social sciences.

Utviklingen av en faglig infrastruktur

Forestillingen om at byhistorie er en egen historisk disiplin, slo gjennom i årene omkring annen verdenskrig. To viktige pionerer var amerikanerne Arthur Meier Schlesinger og Richard C. Wade, som forsøkte å relatere urbaniseringen til historikeren Fredrick Jackson Turners «frontier-tese», altså forestillingen om at årsakene til USAs suksess som nasjon lå i de spesielle samfunnsforholdene og mennesketypene som ble skapt i grenselandet mellom sivilisasjon og villmark da den amerikanske nasjonen presset seg stadig lengre vestover. Wade brukte denne tesen til å prege begrepet, «the urban frontier», som et supplerende uttrykk for urbaniseringens omdanning av samfunn og mennesker. Omkring 1950 sluttet amerikanske byhistorikere seg sammen og dannet en Urban History Group innenfor the American Historical Association. En tilsvarende utvikling skjedde i andre land. I 1955 var utviklingen kommet så langt at Den internasjonale komiteen for historievitenskap (CISH/ISHS)[17] nedsatte en egen kommisjon for byhistorie (The International Commission for the History of Towns, ICHT/CIHV)[18]. Kommisjonen hadde som målsetning å skape et bedre internasjonalt nettverk mellom byhistorikere. ICHT har tatt initiativet til en rekke aktiviteter, blant annet publikasjon av nasjonale historiske atlas, kildeantologier for enkeltland eller grupper av land for perioden fram til 1250 (Elenchus fontium historiae urbanae) og nasjonale byhistoriske bibliografier.[19] Videre deltar kommisjonen med rapporter på kongressene til CISH/ISHS som avholdes hvert femte år.

Norske historikere er tilsluttet den internasjonale kommisjonen gjennom Norsk komité for byhistorie, som ble konstituert den 14. mai 1979. Komitéen ble oppnevnt av Norsk komité for historisk vitskap i et brev av 12. februar 1979, undetegnet av forkvinne Ida Blom. Bak oppnevnelsen og den senere konstitueringen lå et initiativ fra Jan Eivind Myhre, Øivind Lunde, Per Jonas Nordhagen, Hans Emil Lidén, Knut Helle, Erik Vea og Sivert Langholm, som på et møte hos Riksantikvaren i januar samme år lanserte idéen om å organisere en formell sammenslutning for norsk byhistorisk forskning. Øivind Lunde ble komitéens første formann og Jan Eivind Myhre sekretær, ellers var Hallstein Myklebost, Per Jonas Nordhagen og Knut Helle medlemmer. Komitéen har senere blitt oppnevnt for tre år av gangen. Professor Ida Bull, NTNU, er forkvinne i dag (2010).[20]

Etter at byhistorie var blitt relativt innarbeidet som begrep og forskningsfelt på begynnelsen av 1960-tallet, vokste det også fram andre knutepunkter i en faglig infrastruktur: I løpet av 1960-årene ble de første internasjonale fagkongressene for byhistorikere arrangert. Kongressene resulterte i at det ble utarbeidet og publisert byhistoriske forskningsprogrammer, som Oscar Handlin og John Burchard (ed.): The Historian and the City fra 1963 og Herbert James Dyos: The Study of Urban History fra 1968. Både i Amerika og Europa ble det også etablert byhistoriske tidsskrifter. Urban History Newsletter utkom fra begynnelsen av 1950-åra i Amerika. Fra 1974 ble nyhetsbrevet utvidet og omdannet til tidsskriftet Journal of Urban History, som i dag (2010) utkommer med seks nummer i året.[21] Omtrent på samme tid etablerte også britiske byhistorikere et nyhetsbrev. På midten av 1990-åra ble det konvertert til tidsskriftet Urban History, som er et annet ledende byhistorisk tidsskrift og utkommer tre ganger årlig. En internasjonal byhistorisk organisasjon, The Urban History Association, ble etablert i 1988. Organisasjonen har 425 medlemmer (2010). Hovedtyngden av medlemmer kommer fra USA og Canada.[22] Med støtte fra Den Europeiske Union gikk europeiske byhistorikere i 1989 sammen og dannet The European Association for Urban History (EAUH).[23]

Tre historiografiske hovedmønstre i europeisk byhistorie

Det framstår som om byhistorien som disiplin har utviklet seg meget ujevnt og forskjellig i Europa, noe som kan ha sammenheng med regionale ulikheter i hvordan urbaniseringen har foregått historisk sett. Hewitt skiller mellom tre hovedmønstre:

  • Ett mønster tegnes av land som for eksempel Italia, Nederland og Spania. Disse landene er kjennetegnet av at byene dominerte samfunnet på et så tidlig historisk stadium at det er vanskelig, nesten umulig, å skille urbaniseringshistorien fra den generelle politiske og administrative historien. Samtidig utgjør byene, og kanskje særlig de større byene, de mest hensiktsmessige og naturlige analyse-enhetene når det gjelder sosiale og økonomiske analyser av essensielt sett nasjonale problemstillinger.
  • Et annet mønster viser seg i mange østeuropeiske land, der prosesser som industrialisering og urbanisering kom så sent i gang at den rurale økonomiens dominans i kombinasjon med mangelen på store industrielle sentra, til sammen motvirket utviklingen av en sterk urban historie.
  • Et tredje og siste mønster avtegner seg for eksempel i Storbritannia (og for den saks skyld USA), der den industrielle revolusjon resulterte i en rask og bratt urbanisering av samfunn og nasjoner som i utgangspunktet var dominert av rurale økonomiske, sosiale og kulturelle strukturer. Nettopp den brå transformasjonen av samfunnet på slutten av 1700- og begynnelsen av 1800-tallet la grunnlaget for en problemorientert forståelse av industrialiseringen og urbaniseringen, der den industrielle storbyen ble oppfattet som et patologisk samfunnsfenomen. På denne måten ble også byhistorien i Storbritannia fra begynnelsen av sterkt knyttet sammen med industrialiseringens historie.

Etter 1970: Nye retninger i den byhistoriske forskningen

Gammel by i ny by. Forgård til Brugata 3a, Oslo
Foto: Marthe Glad Munch-Møller (2009).

Byhistoriens tilnærminger til urbaniseringens historie har endret og utviklet seg fra slutten av 1800-tallet til i dag. Som vi så ovenfor, argumenterer Martin Hewitt for at de første urbanhistorikerne hadde en sterkt kritisk, nærmest negativ, holdning til urbaniseringen. Urbaniseringen ble analysert som et sosialt og kulturelt samfunnsproblem. Tilnærmingen var «patologisk», sier Hewitt (se foran), som videre argumenterer for at denne forståelsen av byen var nærmest enerådende, i alle fall innenfor angloamerikansk byforskning fram til 1970-årene. Da vendte forskningen seg bort fra det patologiske perspektivet. To nye retninger åpnet seg. Mens den tidligere forskningen hadde vendt blikket innover i byen, mot byens strukturer, så rettet den nyere forskningen oppmerksomheten mot årsakene til urbaniseringen, det vil si mot samfunnet utenfor byen, og de prosessene som foregikk mellom byen og samfunnet. Videre vendte den nyere forskningen interessen bort fra problemstillinger knyttet til produksjon og reproduksjon, hevder Hewitt, og rettet i stedet: «a focus on consumption, raising a series of questions about religion, leisure, literature and the arts, about the cultural life of cities, and the place of urban centers in wider cultural processes.»

Samfunnet i byen og byen i samfunnet

Det kan være fruktbart å supplere Hewitts analyse med Jan Eivind Myhres drøfting av det byhistoriske feltet. Myhre påpeker at det han betegner som den urbane dimensjonen eller bydimensjonen i samfunnsutviklingen, har to forskjellige sider:

  • Den ene retter blikket mot «samfunnet i byen» eller byen som struktur, det vil si som fysisk, økonomisk, sosial eller rettslig-administrativ sammenføyning. Velger vi dette utgangspunktet, blir resultatet gjerne at vi ser på byen som årsak, sier Myhre, for eksempel årsak til ulike typer av kulturmønstre som påvirker samfunnet utenfor byen. Et berømt eksempel på det siste er den tysk-amerikanske sosiologen Louis Wirths artikkel, «Urbanism as a way of life» fra 1938. Inspirert av tyske samfunnstenkere som Georg Simmel og Ferdinand Tönnies, hevder Wirth at bysamfunnet er preget av såkalte sekundære relasjoner mellom mennesker, det vil si overflatiske, kortvarige, kontraktsmessige, rasjonelle forhold. Konkurranse preger samfunnet snarere enn fellesskap. Byens viktigste ytre karakteristika – størrelse, tetthet og heterogenitet – skaper mennesker som mangler nære følelsesmessige bånd; bymenneskene er sofistikerte – men også blaserte. Byene skaper stor ulikhet, men også toleranse for ulikhet. Byene virker frigjørende på mange sosiale bånd, men gir også opplevelse av ensomhet og meningsløshet. Wirths blikk på byen svarer ganske godt til Martin Hewitts begrep om den patologiske tilnærming til urbaniseringen, en tilnærming som ifølge Hewitt preget den byhistoriske forskningen fram til 1970-tallet.
  • Den andre siden ved den urbane dimensjonen retter blikket mot «byen i samfunnet», som Myhre betegner det, det vil si de funksjoner byen har i relasjon til samfunnet utenfor byen, for eksempel som økonomisk, politisk-administrativt, kultisk og kulturelt sentralsted for et større eller mindre omland. Velger vi dette utgangspunktet, blir konsekvensen gjerne at vi betrakter byen som virkning eller som noe som skal forklares gjennom den samvirkning byen har med samfunnet utenfor byen. Denne tilnærmingen til byen samsvarer med de hovedperspektivene som gjorde seg gjeldende i den byhistoriske forskningen etter 1970, hvis vi skal følge Hewitts analyse. Samtidig er det også klart at kimen til den mer bypositive tilnærmingen, som for alvor brøt fram i siste tredjedel av det 20. århundre, også oppsto på slutten av det 19. århundre. Et sentralt verk i denne sammenheng var Adna Ferrin Weber: The Growth of Cities, som ble publisert i 1899. Noe seinere, men langs samme historiografiske linje, ligger Pierre Lavedan: Histoire de l’urbanisme, som utkom i tre bind mellom 1926 og 1952. Likevel var det først på 1980-tallet at den mer prosessorienterte og komparative byhistoriske forskningen for alvor brøt gjennom. To viktige verk fra denne perioden er Jan de Vries: European Urbanization, 1500-1800 (1984) og Paul M. Hohenberg og Lynn Hollen Lees: The Making of Urban Europe 1000-1950 (1985). Parallelt med linjen som kan trekkes tilbake til Weber og Faredan, går det en alternativ linje i den byhistoriske forskningen de siste tretti årene. Et karakteristisk trekk ved denne retningen er at kulturelle uttrykk står i sentrum for forskningen snarere enn økonomi og produksjon. Et av de mest interessante tidlige uttrykk for den kulturelle vendingen innenfor byhistorien er Harold James Dyos og Michael Wolff (ed.): The Victorian City. Images and Realities, som utkom i to bind i 1973. Et av nøkkelordene i undertittelen – «image» (forestillingsbilde) – betegner vendingen mot å studere byen, byens rom og bygningene i byen som tekster.

En norsk byhistorisk syntese

Ved at byhistorikerne i større grad har rettet interessen mot byens meningsstrukturer, og mot arkitektur og arkitektoniske uttrykk, har det også skjedd en tilnærming til andre faglige disipliner og større åpenhet for tverrfaglige studier av byen. En fare ved tverrfaglighet og eklektisisme, som eksempelvis Martin Hewitt påpeker, er at den kan føre til oppspalting eller fragmentering av disiplinen. Noen har derfor etterlyst forsøk på syntesebygging og større vekt på generaliserende tilnærmingsmåter som komparasjon, typologisering og periodisering. Delvis som et svar på dette, men også som et forsøk på å summere opp resultatene av hele den bymonografiske litteraturen fra det 20.århundre, tok Norsk komité for byhistorie på slutten av 1990-årene initiativet til å skrive en syntetiserende norsk byhistorie. Oppdraget ble utført av Knut Helle (perioden fram til ca. 1500), Finn-Einar Eliassen (ca. 1500-1830), Jan Eivind Myhre (1830-1920) og Ola Svein Stugu (1920-2000). Forfatterne, som ble rekruttert fra ulike universitets- og høyskolemiljøer, var blant de mest framtredende og meritterte norske byhistorikere fra annen halvdel av 1900-tallet. Alle hadde tidligere skrevet bymonografier. Flere hadde også arbeidet med byhistorie i form av lokalisert eller tematisk orientert byhistorie eller med utgangspunkt i mer teoretisk-metodiske problemstillinger. Verket Norsk byhistorie. Urbanisering gjennom 1300 år utkom i 2006.[24] På mange måter prøver verket å samkjøre perspektiver og resultater fra alle de ulike hovedtypene av byhistorie som vi har beskrevet og drøftet ovenfor. Det teoretisk-metodiske utgangspunktet representerer Norsk byhistorie som et forsøk på å integrere den strukturorienterte tilnærmingen («samfunnet i byen») med den funksjonsorienterte («byen i samfunnet»). Mer konkret har forfatterne søkt å skape en teoretisk integrasjon mellom:

  • Sentralstedsteorien til den tyske kulturgeografen Walther Christaller, en teori som spesielt legger vekt på byens funksjon som sentralsted for et større eller mindre omland.
  • Nettverksteorien til Paul M. Hohenberg og Lynn Hollen Lees, som vektlegger hvordan byer henger sammen med hverandre i et større eller mindre nettverk, et nettverk av kommunikasjon mellom byer regionalt, nasjonalt og internasjonalt.
  • Strukturorienterte perspektiver, som retter oppmerksomheten mot urbane prosesser innenfor byen, både på økonomiske, sosiale, politisk-administrative og kulturelle plan.

Litteratur

  • Bull, Edvard: «Historisk vitenskap foran 1970-årene», i Historisk Tidsskrift, b. 49, 1970: s. 245-259.
  • Helle, Knut, Finn-Einar Eliassen, Jan Eivind Myhre og Ola Svein Stugu: Norsk byhistorie. Urbanisering gjennom 1300 år, Pax forlag, Oslo 2006.
  • Herstad, John: «De 43 spørsmål. En arkivnær introduksjon til politiske og administrative prosesser» i Norge i 1743 : Innberetninger som svar på 43 spørsmål fra Danske Kanselli, b. 1, Solum forlag 2003: s. 9-40.
  • Hewitt, Martin: «Urban History», i Encyclopedia of Historians & Historical Writing, Fitzroy Dearborn Publishers, Londom 1999: s. 1246-1249.
  • Kjeldstadli, Knut: «Komparasjon og byhistorie» i Heimen, nr. 1, 1992: s. 27-34.
  • Kjeldstadli, Knut: «Further out - further in. On the future of urban history», i Supphellen (ed.) 1998: s. 133-139.
  • Kjeldstadli, Knut: «Syntese, komparasjon, typologi og periodisering», i Supphellen, Steinar (red.) Norsk byhistorie – tid for syntese? NTNU Trondheim 2000: s. 21-32
  • Langholm, Sivert: «Periferi og sentrum i historieforskningen» i Historisk Tidsskrift, b. 49: s. 260-270.
  • Løyland, Margit: «Bygdebokdekninga i Noreg. Resultat frå NLI-prosjektet 1992» i Heimen, nr. 4, 1993: s. 276-285.
  • Morris, R.J. & Richard Roger: The Victorian City. A Reader in British Urban History, 1820-1914, Longman Group UK Ltd. 1993.
  • Myhre, Jan Eivind: «Moderne byhistorie. Noen perspektiver», i Heimen, nr. 3, 1987: s. 130-137.
  • Myhre, Jan Eivind: «Tilnærminger til byhistorien. På leting etter de urbane variabler», i Historisk Tidsskrift, b. 66, 1987: s. 180-195.
  • Ropeid, Andreas: «Byhistorie og byhistorisk forskning» i Lokal historie i forskning og kulturarbeid gjennom 200 år, Universitetsforlaget 1970: s. 113-136.
  • Sandnes, Jørn: «Rikshistorie og lokalhistorie – sentrum og periferi i historieforskningen», i Periferi og sentrum i historie, Studier i historisk metode X, Universitetsforlaget 1975: s. 159-167.
  • Slettan, Dagfinn: «Lokalhistorie ved universitet og høgskolar etter 1970» i Nysæter, Egil, Dagfinn Slettan og Harald Winge (red.), I arbeid for lokalhistorie og kulturvern. Landslaget for lokalhistorie 75 år 1920-1995: s. 95-126.
  • Sprauten, Knut: «Historie for 40 til 50 millioner årlig», i Hifo-nytt, nr. 6, 2003: s. 5f.
  • Supphellen, Steinar (ed.): Urban History. The Norwegian Tradition in a European Context, NTNU Trondheim 1998.
  • Supphellen, Steinar: «Den historisk-topografiske litteraturen i Noreg i siste halvparten av 1700-talet, regionalisme?» i Heimen, b. 18, 1979: s. 198-211.

Referanser

  1. Hewitt 1999: s. 1246.
  2. Aller sterkest: Sandnes 1975: s. 160.
  3. Kjeldstadli 1992: s. 27f. Myhre 1998: s. 16f.
  4. Jan Eivind Myhre, muntlig meddelelse til Ola Alsvik, 23.04.2010.
  5. Slettan: s. 96. Myhre 1998: s. 16.
  6. Hewitt 1999: s. 1247.
  7. Ropeid 1970: s. 115.
  8. Ropeid 1970: s. 115f.
  9. Sitert etter Ropeid 1970: s. 116f.
  10. Ropeid 1970: s. 118f.
  11. Supphellen 1979: s. 198.
  12. Ropeid 1970: s. 115.
  13. Kjeldstadli 1998: s. 133.
  14. Supphellen 1979: s. 208.
  15. Herstad 2003: s. 9ff.
  16. Jan Eivind Myhre, personlig meddelelse 23.04.2010.
  17. Den internasjonale komitéen for historievitenskap
  18. Den internasjonale kommisjonen for byhistorie
  19. Aktivitetene til ICHT
  20. Opplysninger fra Jan Eivind Myhre 18.02.2010
  21. Journal of Urban History
  22. The Urban History Association
  23. The European Association of Urban History
  24. http://www.pax.no/index.php?ID=Bok&counter=1316