Emil Eriksen

Emil Eriksen (født 2. januar 1864 i Vang på Hedmarken, død 16. november 1955) var lege.

Emil Eriksen.
Foto: Norges leger, 1996.

Han vokste opp i Hamar som sønn av skreddermester Johan Eriksen (1840–1916) og Olea Paulsdatter (1834–1895). Han hadde åtte søsken, hvorav to ble fotografer, eldstesøsteren Ragnhilda og broren Johan Oscar. En annen søster, Laura, ble lærer.

Etter eksamen artium ved Hamar katedralskole i 1883 gikk Eriksen rett på universitetsstudier, tok anneneksamen året etter og fullførte cand.med.-graden i 1890. Han kombinerte med en grunnleggende offisersutdannelse, som gjorde ham til sekondløytnant i 1889 og premierløytnant i 1892.

Tidlig i karrieren var Eriksen vikarierende kommunelege i Biri i 1891, så i nabokommunene Lardal og Ytre Sandsvær fra 1892 til 1895. Han bodde så i hovedstaden en periode, før han fikk erfaring fra Finnmark, både som konstituert distriktslege i Måsøy (1904) og fra 1910 i Hammerfest. «Å skildre farene under virket i Finnmark vilde bli en hel bok», ble han sitert på. På den annen side holdt familien seg med «Huslærerinde» i Hammerfest.

Fra 1916 til 1933 var Eriksen så distriktslege i Skåtøy. Familien bodde i Kragerø, og Eriksen var i to perioder medlem av bystyret her. Etter å ha pensjonert seg ved nyttår 1934 flyttet han til hovedstaden. Han hadde giftet seg her i 1898 med Valborg Louise Fredriksen, og fikk med henne tre sønner: Egil, Leif og Fridtjov kom i rask rekkefølge i 1900, 1901 og 1902.

Emil Eriksen døde nesten 92 år gammel og er gravlagt på Vestre gravlund i Oslo i familiegrav.

Kilder

 
Emil Eriksen er gravlagt på Vestre gravlund i Oslo.
Foto: Stig Rune Pedersen (2023)