Finn Knutinge Kaas

Finn Knutinge Kaas (født 25. mars 1917Nesodden, død 13. mars 2007 i Delmenhorst utenfor Bremen i Tyskland) var agent, angiver, torturist og frontkjemper for Tyskland under andre verdenskrig.

Kaas i fangenskap på Haslemoen i 1945, hvor han prøvde å gjemme seg bort blant tyske soldater, men pekt ut av sin tidligere kollega Kåre Torgersen.
Foto: Magne Molvig (1945).
Kaas mens han etter frigjøringen peker ut tidligere kolleger for norske og britiske myndigheter.
Foto: Militærhistorisk samling - Gausdal (1945).

Etter middelskolen i 1939, ble han samme høst tatt opp som aspirant ved politiet[1] til tross for at han hadde en dom for biltyveri fra sin tidlige ungdom.[2] Da krigen kom til Norge, meldte han seg til tjeneste for Wehrmacht sommeren 1940 som sjåfør, men mistet denne jobben da det ble oppdaget at han stjal bensin.[3] 9. oktober samme år meldte han seg inn i Nasjonal Samling og ble også aktiv i Hirden. Han kom imidlertid etter hvert på kant med ledelsen i Hirden, og ble ekskludert fra Nasjonal Samling allerede i 1941, etter at stabssjefen i Hirden, Orvar Sæther beskylte ham for underslag og sjekkforfalskninger.[4]

Fra begynnelsen av 1941 arbeidet han for Sicherheitsdienst i Oslo, og hans føringsoffiser var Siegfried Fehmer og etter hvert også Wilhelm Esser.[3] Kaas arbeidet ved infiltrasjon og provokasjoner slik at han fikk innpass i flere illegale grupper og sto slik for mange av de største og mest alvorlige opprullinger av illegalt arbeid flere steder i landet. Det var en fordel for ham som infiltratør at han ikke lenger sto i partilisten til Nasjonal Samling.[4] Blant miljøene han infilterte var blant fangene som satt på Møllergata 19, hvor det var avtalt at han skulle få en ekstra røff behandling når de andre fangene så det.[5] Blant større aksjoner han deltok i var blant annet anslagene mot Englandsfarten i Ålesund i 1941, hvor sentrale deler av eksportapparatet ble avdekket.[1] En rekke av de personer som han anga ble henrettet av okkupasjonsmakten.

Etter aksjonene mot englandsfarten i Ålesund, ble motstandsbevegelsen klar over hans aktiviteter. Han følte seg utrygg etter å ha blitt overfalt på vei hjem til leiligheten sin i Meltzers gate. Til tross for sine så langt gode resultater for det tyske sikkerhetspolitiet, ville også flere i ledelsen der bli kvitt ham, da de vurderte ham som noe mindre begavet og med en enkel personlighet. De mislikte ham også fordi han var løsmunnet og brautende. Også Fehmer mislikte Kaas, og mente han hadde en syklig trang til å gjøre seg bemerket.[6]

Tyskerne tilbyr ham en sivil jobb i Tyskland, men Kaas verver seg i stedet fra oktober 1941[6] til februar 1944 som frontkjemper på østfronten. Han meldte seg til Den norske legion og tjenestegjorde i 3./SS-Frw. Legion Norwegen. Senere kom han til en annen avdeling innen Waffen-SS og fikk Jernkorset av 2. klasse senhøsten 1942 etter å ha blitt såret. Sommeren 1943 gikk han et forberedelseskurs for opptak på offisersskolen SS-Junkerschule Tölz i Bad Tölz i Bayern, men ble ikke antatt som elev.

Han begynte derfor i stedet i Sicherheitspolizei (Sipo) da han kom tilbake i mars 1944, denne gang som tysk statsborger og ble vurdert som mer moden. Fehmer satte ham i mer ordinært politiarbeid og han fikk graden SS-Hauptscharführer (sersjant). Han var svært aktiv, både i ordinær polititjeneste under arrestasjoner og aksjoner. Han virket her også som torturist ved arrestasjoner og forhør, blant annet aksjonen mot Edvard Tallaksen og Gregers Gram.[7][8]

Det ble gjort flere forsøk fra Milorgs side på å likvidere Kaas, blant annet 4. desember 1944 utenfor boligen hans i Vestheimsgata 6 i Oslo, hvor svogeren og kollegaen Reidar Voigt ble likvidert.[9] Etter den tyske kapitulasjonen ble han arrestert etter å ha blitt pekt ut av sin tidligere kollega Kåre Torgersen på Haslemoen da han prøvde å gjemme seg bort blant de tyske soldatene, og plukket deretter ut tyskere fra Sipo som gjemte seg i krigsfangeleirene som vanlige menige.[10]

Han ble i rettsoppgjøret dømt til døden og dødsdommen ble stadfestet av Høyesterett i februar 1947, men ble 19. september 1947 benådet og omgjort til livsvarig fengsel. Dette skjedde sannsynligvis fordi han hadde vært så samarbeidsvillig med å angi sine tidligere oppdragsgivere[11]

Lørdag 2. november 1957 ble Finn Knutinge Kaas, sammen med Kaare O. Hagen og Håkon Odding prøveløslatt; de hadde alle tre blitt benådet av kong Olav V i statsråd.[12] De var de aller siste Sipo-agentene som ble løslatt, og de som også sonet den lengste straffen av de landssvikdømte.[13]

Kaas ble utvist til Tyskland samme dag han ble prøveløslatt, da han hadde søkt og fått innvilget tysk statsborgerskap i 1943. Søknaden hadde gått gjennom SS-Obersturmführer Oskar Hans mens han arbeidet for det tyske sikkerhetspolitiet.[14]

Han arbeidet senere som forretningsmann i Bremen.[15]

Referanser

  1. 1,0 1,1 Pryser, side 206
  2. Pryser, side 386
  3. 3,0 3,1 Veum, side 151
  4. 4,0 4,1 Veum, side 152
  5. Veum, side 154
  6. 6,0 6,1 Veum, side 156
  7. «Johan Edvard Tallaksen», oslogjengen.no, besøkt 31. oktober 2018
  8. Veum, side 194
  9. Samuelsen, side 331
  10. Pryser, side 413
  11. Pryser, side 424
  12. FL
  13. Pryser, side 428 samt bildetekst på bildeside XXVIII
  14. Veum, side 155
  15. Pryser side 441-442

Kilder