Forskjell mellom versjoner av «Forside:Skien kommune»

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
(katsort)
({{Forside Grenland}})
Linje 1: Linje 1:
{{Forside Skien}}
+
{{Forside Grenland}}
 
 
 
{{Portal underside|Om forsida|tittel=Om forsida|bilde=}}
 
{{Portal underside|Om forsida|tittel=Om forsida|bilde=}}
 
<!-- Høyre kolonne -->
 
<!-- Høyre kolonne -->

Revisjonen fra 3. des. 2009 kl. 12:22

Mal:Forside Grenland

Om forsida
Forside:Skien kommune/Om forsida
Kategorier for Skien kommune
ingen underkategorier
ingen underkategorier
ingen underkategorier
ingen underkategorier
Solum
ingen underkategorier
ingen underkategorier
Smakebiter fra artikler
Sykkylven vidaregåande skule etter fasadeskiftet i 2013.
Foto: Dagfinn Fredly

Sykkylven vidaregåande skule vart oppretta i 1974 gjennom eit sterkt lokalt engasjement og kløktig bruk av gode alliansar, også på nasjonalt nivå. Skulebyggaren framfor nokon var inspektør ved ungdomsskulen, seinare rektor og skulesjef, Ola Longva.

I 1960- og 70-åra vart det meir og meir vanleg å ta vidaregåande utdanning. Det skjedde nærast ein utdanningseksplosjon i desse åra, noko ein kan vise med følgjande tal: Elevtalet i gymnaset vart femdobla på landsbasis frå 1950 til 1970. Elevtalet på fag- og yrkesskular auka frå kring 50.000 til 70.000 frå 1960 til 1970. Utviklinga var ikkje annleis i Møre og Romsdal: Talet på gymnasiastar i fylket var 450 i skuleåret 1950/51, 1000 i 1960/61 og 2500 i 1970/71. Dei sykkylvsungdomane som ønskte å ta vidaregåande utdanning måtte anten reise til Volda eller til Ålesund. Utover i 1960-åra var det fleire som byrja å snakke om at det no var på tide å arbeide for ein vidaregåande skule i kommunen.   Les mer…


Halvor Haavelmo
Foto: Norske skulefolk (1934)
Halvor Haavelmo (født 25. november 1886 på Gol, død 16. august 1967 i Skedsmo) var lærer, lokalpolitiker og lokalhistoriker i Skedsmo på Romerike. Han er særlig kjent for bygdebøkene om Skedsmo, og som lærer brant han spesielt for skolehagene. Haavelmo var opprinnelig Venstre-mann, men ble av okkupasjonsstyret utpekt til Skedsmo-ordfører under andre verdenskrig, etter å ha sittet nærmere 30 år i herredsstyret. Økonomen Trygve Haavelmo (1911-99) var sønnen hans.   Les mer…
Barnehjemmet på Bjørklund
Foto: Hentet fra Hønefoss : byens historie, side 135
(1915)
Hønefoss og Norderhov barnehjem ble først startet i 1907 på Gusgården ved Norderhov kirke, fra 1912 i nybygg på eiendommen Breidablik, Hadelandsveien 61 nord for Hønenkrysset på Norderhov. I 1963 endret det navn til Bjørklund barnehjem. Virksomheten driver i dag videre gjennom Stiftelsen Bjørklund ungdoms- og familietiltak, som er en privat, ideell stiftelse, som gjennom samarbeid med Bufetat og psykisk helsevern tilbyr institusjonsplasser og fosterhjemsplasseringer for barn og ungdom i alderen 12 - 20/23 år, og holder til i Smeden 2 i Haugsbygda på Ringerike. Her er det to avdelinger, Lisletta og Knestang, med henholdsvis syv og fem plasser.   Les mer…
Universitetssenteret på Kjeller er lokalisert i Kjellers forskningsområde lengst bak i bildet.
Foto: Stig Ervland/Skedsmo kommune

Universitetssenteret på Kjeller (UNIK) driver forskning innen teknologiske fag i samarbeid med forskningsinstituttene på Kjeller. UNIK er et studiested for master- og PhD-studenter hovedsakelig fra Universitetet i Oslo - UiO og NTNU. Det har ansvar for forskning og utvikling innenfor trådløse nett og informasjonssikkerhet (WNIS), elektronikk og fotonikk, kybernetikk og industriell matematikk, og energi og miljø. I 2017 overtok UiO hele senteret. Det nye Institutt for teknologisystemer er en del av UiOs matematisk-naturvitenskapelige fakultet.

UNIK ble etablert som en stiftelse i 1987 med det formål å utvikle og drive universitetsstudier og forskning, og styrke samarbeidet mellom stifterne og næringslivet. Stifterne er UiO, NTNU og de tre forskningsinstituttene Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), Telenor R&I og Institutt for energiteknikk (IFE).

UNIK skal utnytte kompetansen i Kjellermiljøet til undervisning og veiledning av master og doktorgradsstudenter. UNIKs undervisningstilbud er et supplement til universitetenes studietilbud og ha en faglig forankring i Kjellermiljøet. De opprinnelige eiere var FFI, IFE, TF, og UiO. NTNU kom med i 1995. UNIK er anvendelsesorientert og en samarbeidspartner for Kjellerinstituttene og relevant industri.   Les mer…
Alette Engelhart.
Foto: Leif Ørnelund
(1958)

Alette Marie Engelhart f. Nicolaysen (født 7. mai 1896 i Kristiania, død 13. august 1984 samme sted) var som leder i Norges Husmorforbund 1946–1959 frontfigur for husmorsaken i etterkrigstida. I en tid der majoriteten av norske kvinner var hjemmeværende, kjempa hun blant annet for husmorvikarordninga, husmorutdanning og for anerkjennelse av viktigheten ved ulønna arbeid i hjemmet.

Slekt og familie

Hun var datter av kaptein Anton Martin Schweigaard Nicolaysen (1870–1907) og Dorothea Jeanette Horn (1870–1943).

I 1920 ble hun gift med distriktsveterinær Bernt Engelhart (1888–1961), som var sønn av amtmann og statsråd Thomas von Westen Engelhart og Elisabeth Mathie Sophie Nielsen.

Liv og virke

Hun tok examen artiumFrogner skole i 1915, og fulgte opp med lærerinneeksamen på Hartvig Nissens skole året etter. De neste fire åra jobba hun som lærer på Frogner skole. Som det var vanlig på den tida, slutta hun i jobben da hun gifta seg i 1920. Bernt Engelhart fikk stilling flere steder rundt om i landet de neste åra, og Alette Engelhart var da husmor med ansvar for hjem og barn. Etter hvert som barna ble større begynte hun å engasjere seg i husmorlag, blant annet i Harstad husmorlag og Kvinnenes ArbeidshjelpEidsvoll.

Under andre verdenskrig var det mange som fikk opp øynene for hvor krevende det kan være å være husmor. Mens regelen fortsatt var at det var ektemannen som tok inn pengene, måtte husmødrene stå i kø for å få tak i matvarer og annet, og de måtte strekke de knappe ressursene så godt det lot seg gjøre. For Engelharts del ble dette kombinert med motstandsarbeid. Gjennom etterretningsorganisasjonen XU var de involvert i flyktningtranport til Sverige. Hjemmet deres i krigsåra, Breidablikk like ved Eidsvoll kirke, ble brukt som mellomstasjon for flyktninger som kom med tog til Eidsvoll. Som distriktsveterinær hadde Bernt Engelhart kjøretillatelse og kunne få tak i bensin, slik at han kunne kjøre flyktningene innover mot grensa der de ble møtt av grenseloser.

Da krigen var over var det en sterk dugnadsånd i befolkninga, og Engelhart brukte denne for å bygge opp Norges Husmorforbund igjen. Allerede i 1948 hadde forbundet 30 000 medlemmer, like mange som ved krigsutbruddet. Da hun gikk av som leder i 1959 hadde forbundet hele 65 000 medlemmer. Da Else Germeten tok over ledervervet, fortsatte Engelhart som leder i det nordiske husmorforbundet. Hun var også aktiv i blant annet FN-sambandet der hun var leder 1948–1952, Foreningen Norden, Landsforeningen Norsk Arbeide, Koefoedskolen og Landsforeningen for Mentalhygiene. Hun engasjerte seg også i arbeidet mot atomvåpen, blant annet som medlem av De 13.

I 1946 ble husmorvikarordninga lovfesta. Den hadde vært diskutert før krigen, og kunne endelig komme på plass. Engelhart ble da valgt inn som husmorrepresentant i Statens husmorvikarråd. Forbundet arbeida også for å få anerkjennelse for verdiskapninga husmødrene sto for, blant annet ved at det skulle telles med i brutto nasjonalprodukt. Andre viktige saker var husmorferie, barnehagebygging, arbeidsstuer for barn, husstellopplæring og at tekniske forbedringer i hjemmene ble tilgjengelig for flest mulig. Fra 1960 til 1968 satt Engelhart i Rådet for heimkunnskap og husstell, og hun var 1966–1969 leder for et departementalt utvalg for undervisningsplaner ved fagskolene i husstell.

Gnisningene mellom husmorsakens og kvinnesakens forkjempere var en betydelig utfordring. Her hjalp det at Engelhart hadde bakgrunn fra kvinnesaksarbeid. Selv om det var enkelte saker man ikke klarte å bli enige om, som samskatt mellom ektefeller og skilsmisselovgivning, bidro hun sterkt til at det ble et samarbeid med Kvinnesaksforeningen om barnehagesaken, forsørgerlønn og ordninger for enslige forsørgere. I perioden hun satt i styret i Norske Kvinners Nasjonalråd bidro hun flere ganger til å forhindre splittelse når ideologiske motsetninger kom fram.

Engelhart ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1955. Hun hadde også XUs diplom og Deltakermedaljen for sin innsats under krigen.

Da VG i 2013 kåra Norges 100 viktigste kvinner plasserte juryen henne på 75. plass. Leserne vurderte henne høyere, og sendte henne helt opp til 29. plass.

Litteratur og kilder