| Smakebiter fra artikler
|
 Frederik Ingier (1805-1882) var sokneprest i Skedsmo fra 1849 til 1882. Frederik Ingier (født på gården Måstad i Ullensaker 11. februar 1805, død 28. juni 1882) var sokneprest i Skedsmo fra 1849 til 1882. Han var sønn av major Christopher Ingier (1756–1825) og Karen Schjeldrup Hals (død 1843), og var bror av Gjerdrum-prest Theodor Christian Krohg Ingier (1796-1874) og oberstløytnant Knud Martin Hals Ingier (1794–1871). Ingier ble gift i 1826 med Sara Charlotte Ording (født 28. september 1804) fra Skien.
Ingier ble uteksaminert fra Christiania Katedralskole i 1822, og ble teologisk kandidat i 1825. I 1826 ble han kateket i Skien og førstelærer ved borgerskolen der. Han ble i 1831 sokneprest i Vinje, i 1839 i Ramnes og i Skedsmo i 1849. I 1859 ble han prost på Nedre Romerike.
Ved siden av preste- og prosteembetet utførte Ingier omfattende studier i patristikk (studium av kirkefedrene). Han ble karakterisert som en av tidens mest lærde prester. Les mer …
 Logoen til Nordby's konditori og bakeri. Foto: Sætherskar, Johs. (red.), Det Norske Næringsliv 4: Telemark Fylkesleksikon, Bergen, 1949. Nordby's konditori og bakeri ble grunnlagt i 1924. Forretningen lå i Holbergs gate 5 i Skien.
 Jens Nordby. Foto: Sætherskar, Johs. (red.), Det Norske Næringsliv 4: Telemark Fylkesleksikon, Bergen, 1949. Jens Herman Nordby ble født i Halden 10. mars 1893. Han begynte som konditorlærling i 1907, og ble svenn i 1911. I 1924 tok han mesterbrev i konditorfaget. Mesterbrev i bakerfaget tok han i 1940.
Jens Nordby startet Nordby's konditori og bakeri i 1924. Han tok inn sin eldste sønn Olaf Herman som læregutt i 1928. I 1946 hadde forretningen 14 ansatte, medregnet Nordby og hans to sønner. Den yngste sønnen Rolf ble opptatt som læregutt i konditorfaget i 1944.
Forretningen omfattet både konditori og bakeri i egen gård i Holbergs gate. Her var det også eget utsalg og serveringssted. I 1943 ble det bygd et tilbygg til forretningen der bakeriet flyttet inn. Les mer …
Falkumelvens Iskompani ble startet i 1875. Iskompaniet skar is på Falkumelva og oppbevarte isen i ishus som lå på Myren i Skien. Falkumelvens Iskompani ble etablert av brukseier Thorvald Schiøtt, stadsingeniør Richard Arnold og agent Robert Prizelius. Selskapet ble formelt registrert 21. januar 1875.
Før dette hadde Richard Arnold og Eduard Otto Jonassen inngått en avtale med Andreas Halvorsen Tvedten som var eier av Søndre Falkum i Eilert Sundts gate 40 om å leie elva langs gården. Leieprisen var 60 spesiedaler i året. Jonassen var allerede eier på begge sider av elven sør for Falkum-gården, og iskompaniet hadde derfor et stort område å hente isen fra.
Iskompaniet oppførte tre store ishus på Myren, i tillegg til et lagerhus på Gråten. Les mer …
 Foto: Ukjend kunstnar / Johs. Sætherskar, Det Norske Næringsliv 4, Telemark Fylkesleksikon, Bergen, 1949. Bakkens skofabrikk vart starta opp som eit aksjeselskap i 1901 etter initiativ frå Jacob Solheim m.fl. Frå byrjinga heldt fabrikken til i legde lokalar på Blekebakken, men flytta etter kvart til Byfogd Paus gate 10A i Skien. Fabrikken hadde eit aksjekapital på 400 000 kr kring 1949.Sidan 1904 vart fabrikken leia av disponent Jacob Solheim frå Kilebygda. Etter kvart fekk han også med seg sonen, Arthur Solheim, som meddisponent. Jacob hadde starta karriera si som 16 åring, fyrst på en tobakksfabrikk og seinare på Bakkens Tøffelfabrikk. Han meinte at tretøflar (tresko) ikkje ville overleve, og fekk med seg fleire for å skape ei ny skoindustribedrift i Skien."Bakken", som fabrikken blei kalla på folkemunne, gjorde det svært godt. Dette gjorde at det snart etablerte seg ei lang rekke skofabrikkanter i byen. På det meste hadde "Bakken" 230 tilsette og blet rekna for å vere ein svært sikker arbeidsplass. Totalt var omlag 500 arbeidarar sysselsatt direkte i skoindustrien i Skien då produksjonen var på høgda i byen.
Frå byrjinga omfatta produksjonen i fabrikken berre hussko (sandalar, tøflar), men då fabrikken flytte inn i nye lokalar i 1907 tok ein til å produsere andre typar skotøy. Frå 1913 produserte fabrikken utelukkande sko til utandørs bruk.
Rundt 1950 produserte fabrikken mest brukssko og spasersko i rand, durk og welt, samt beksøm og weltbeksøm skistøvlar. Leiinga i fabrikken var visstnok svært opptatt av å levere fyrsteklasses produkt.
Omsettinga skjedde for det meste direkte til skotøyforretningar rundt om i landet. Fabrikken hadde fire fast tilsette agentar som reiste rundt å solgte produkta. I tillegg hadde dei fast agent i Oslo og eigne agentar i Troms og Finnmark. Les mer …
 Kurvmøbler frå Ødegård sin verkstad. Foto: Johs. Sætherskar, Det Norske Næringsliv 4: Telemark Fylkesleksikon, Bergen, 1949. Olav Ødegårds kurvmakerverksted holdt til i P. A. Munchs gate 10 i Skien.
Kurvmakerverkstedet ble startet av den blinde kurvmakeren Olav Ødegård i 1934. Bedriften omfattet verksted med tilhørende utsalg i egen bygård. Produktene bestod av kurvmøbler og kurver i forskjellige former. Dessuten ble det utført reparasjoner av slike produkt. Forretningen omsatte også produkter fra andre blinde. Les mer …
I bortimot 80 år har idrettsforeningen Ørn [1] hatt sitt årlige familierenn, Hørtarennet, på Hørta seter. Det begynte allerede på slutten av 20-tallet med hopp og langrenn. I 1936 ble det innført slalåm. På 60-tallet var kun slalåm. Rennet ble fremdeles arrangert så sent som i 2006. Kanskje også senere? Steinar Meen husker at Hørtabakken (hoppbakken) ble preparert en gang tidlig på 60-tallet, men at det ikke ble hoppet. Bakken lå på østsida myra nedenfor nyfjøset. Slalåmbakken var øverst i sørjordet. Starten var helt øverst i beitet og innkomst var på myra 100-200 meter lengre nede. Rennet ble arrangert på en av de siste søndagene før påske og da kunne det være riktig så trivelig der med deilig sol.  Randi Øvrum i Hørtarennet på 60-tallet. Foto: Per Sverre Øvrum. Per Sverre Øvrum er født i 1926 og husker hørtarennet fra før krigen. Han skriver slik[2]:
| Borti lia ved Hørta var det en hoppbakke. Jeg mener å huske at det var bygd opp et hopp, som kanskje kunne virke litt høyt. Ellers var det naturlig ovarenn, så en kunne velge hvor mye fart en torde å ta. Dette var jo før krigen, så hoppbakken ble iallfall brukt t. o. m. vinteren 1940. Jeg hoppa i bakken og var med i Hørtarennet, som var et klubbrenn. Men jeg kan ikke huske om jeg fikk noen premie. Unnarennet var ikke langt, og det var forholdsvis bratt. Vi hoppa vel 15-20 m.
En ting husker jeg godt. Det var en voksen kar som tok i og lå godt på og landa på magen i bånn av bakken så lang han var. Der ble det bråstopp. Men han slo seg visst ikke. (Dette var forresten en gutt fra Siljan som tjente på en av gårdene på Myhrane. Han hette Harald Serkland.)
Jeg har ingen bilder derfra. Jeg klipte den gangen ut bilder fra avisene, særlig fra skirenn, og lima de inn i ei kladdebok. Vi brukte hvetemelsklister som lim. Boka ble liggende i en pappeske på loftet hjemme på Myhra. Da jeg fant den igjen, hadde musa spist opp bildene, så der var bare papirrusk igjen. Limet var jo mat for musa. Den boka skulle jeg gjerne hatt!
Etter krigen var jeg mye borte på skole, så jeg vet ikke om det ble hoppa i bakken. Men Hørtarennet med slalåm eller utfor har blitt arrangert helt til våre dager. Det var mange spreke damer i Ørn som konkurrerte der. (Kan nevne f. eks. Ingrid Ballestad (Lindgren), søstera Åse Ballestad (Augestad), Else Follaug (Lindgren), Else Kjestveit (Århus) m. fl.). To av mine døtrer har også vært med i Hørtarennet. Det er mange som har gode minner fra Hørta. Vi fikk jo komme inn i husene også.
|
|
|
Referanser
Les mer … |
|
|
|
