Forside:Grenland

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

ØSTLANDET • SØRLANDET • VESTLANDET • MIDT-NORGE • NORD-NORGE
Østfold • Akershus • Oslo • Hedmark • Oppland • Buskerud • Vestfold • Telemark
Grenland • Aust-Telemark • Vest-Telemark
Porsgrunn • Skien • Siljan • Bamble • Kragerø • Drangedal • Nome

Om Grenland
Grenland er et distrikt i det sørøstlige Telemark. Det består av kommunene Bamble, Drangedal, Kragerø, Porsgrunn, Siljan og Skien. Nome blir i enkelte sammenhenger også regna med til Grenland. I jernalderen besto Grenlandsområdet av de to områdene Grenmar i nord og Vestmar i sør. Disse ble sammen omtalt som Grenland, etter folket grenene som holdt til der. Småkongen Harald Grenske har et tilnavn som viser at han kom fra Grenland. Grenland med Nome utgjør rettsområdet for Nedre Telemark tingrett under Agder lagdømme. Kirkelig er området delt i Skien og Bamble prostier. Den samme delingen gjelder de gamle fogderiene, Nedre Telemark fogderi for kommunene i Skien prosti og Bamble fogderi for kommunene i det prostiet.   Les mer ...
 
Smakebiter fra artikler
Maran Ata (arameisk bønnerop: Vår herre, kom!) er en karismatisk kristen bevegelse som har sin bakgrunn i en splittelse innen den norske pinsebevegelsen i 1957. Den første menigheten ble dannet i Skien i 1958. Fra 1960 hadde bevegelsen et eget organ: Maran Ata-bladet. Predikanten Aage Samuelsen var fram til 1966 den fremste lederen. Bevegelsen har et samarbeidsorgan for de lokale menighetene og det årlige stevnet som arrangeres i Seljord: Maran Ata Norge. Det praktiseres bare dåp på grunnlag av personlig bekjennelse av kristen tro, på samme vis som i pinsebevegelsen. Også på mange andre områder har teologien i Maran Ata store likheter med pinsebevegelsen.   Les mer …

Lannavegen sett østover.
Foto: Roy Olsen
(2018)
LannavegenUlefoss i Nome kommune går vestover fra Jernværksvegen i krysset med Kullhusbakken til Nomevegen i krysset med Vrangfossvegen.

Veien er drøyt 4 km lang og er en del av fylkesvei 359 (tidligere riksvei 359). Lanna, som veien har navn etter, er strekningen der vi finner det gamle senteret med sin karakteristiske husrekke langs Eidselva.

Fra 1847 til 1852 ble det anlagt ny vei mellom Ulefoss og Strengen, og denne gikk langs Lanna. Dette har siden da vært hovedveiforbindelsen mellom Ulefoss og Lunde. Her var skysstasjon på «Kringlefet» rundt 1850. Fra midten av 1800-tallet begynte det å vokse fram et sterkt næringsliv langs Lanna. Tomter ble utleid og solgt fra Tvara- og Heisholt-gårdene, og Lanna ble den første sentrumsdannelsen på Ulefoss.

En del av husene ble flyttet til Lanna fra omkringliggende steder, men også mange nye bygninger ble satt opp. Næringslivet skjøt fart da Bandakkanalen var utbygget og rutebåttrafikken startet rundt 1890. Skysstasjonen ble ombygget og fikk navnet «Aaheim Hotel». Stedet markerte seg med et praktfullt parkanlegg og en ruvende hotellbygning i sveitserstil. Denne brant i 1920, og hotellet ble bygget opp igjen i en blanding av jugend og sen-empirestil.   Les mer …

Vestmar Folkehøgskule i Drangedal.
Foto: Ukjend fotograf.

Vestmar Folkehøgskule vart starta i 1909. Skulen låg i Drangedal kommune i Telemark.Fyrste gong drangedølane vart introduserte for tanken om folkehøgskule, var i 1881/1882. Den vinteren hadde Viggo Ullmann vitja bygda og heldt høgskule på garden Fosstveit. Med seg som lærarar hadde han Oddmund Vik og Nils Skaar. Det var m.a. desse som seinare slo ring om Vestmar Folkehøgskule i Drangedal.

Vestmar Folkehøgskule vart starta av Jens Dagestad hausten 1909. Ein hadde lenge snakka om å starte ein folkehøgskule i dei ytre bygdene i Telemark, og våren 1909 gav fylkestinget tilskot til ein slik skule. Skulen fekk statsstøtte frå fyrste året, i tillegg til støtte frå Drangedal kommune. 4. oktober tok skulen til i ungdomshuset Vonheim i Drangedal.   Les mer …

Rikard Berge, frå boka Ljos over Telemark.
Foto: Ukjend

Rikard Berge (fødd 7. november 1881 i Rauland, død 26. september 1969 i Skien) var konservator, folkeminnesamlar og bygdebokforfattar. Han gjorde eit stort arbeid med å samle folkeminne, særleg frå Telemark, og la mykje av grunnlaget for seinare kulturhistorisk arbeid.Rikard Berge voks opp hos morfaren Rikard A. Berge (1815–1902), som han hadde namnet sitt etter. Etter å ha teke lærarprøva var han skulemeister ei tid. Sjølv om han ikkje tok examen artium følgde han førelesingar hos Moltke MoeDet Kgl. Frederiks Universitet i Kristiania. Han var òg i København og fekk råd frå Axel Olrik.

I 1908 gifta han seg med Johanna Bugge. Faren hennar, professor Sophus Bugge, døydde året før. Berge fekk då tilgang til oppskriftene etter Bugge, mellom anna kring 1200 balladeoppskrifter. Berge og kona kom i konflikt med universitetet om retten til desse manuskripta. Universitetet meinte å ha rett på dei, medan ervingane meinte at det var deira eigedom. Berge tapte i retten. I åre som følgde var det strid mellom Berge på den eine sida, og først Moltke Moe og så Knut Liestøl på den andre. Liestøl skipa i 1914 Norsk folkeminnesamling, og var tilhengar av eit sentralinstitutt for folkeminne for heile landet. Berge var ueinig, og ville ha samlingar på musea rundt i landet, og eit samarbeid mellom lokale einingar og eit sentralt organ. Særleg i artikkelen «Decentralisation» frå 1920 var Berge kvass i ordbruken i denne strida.   Les mer …

Alfhild Hovdan fotografert i siste halvdel av 1940-tallet.
Foto: Ukjent/Oslo Museum.

Alfhild Hovdan (født i Kristiania 13. september 1904, død 20. februar 1982) var journalist og reiselivskvinne. Gjennom over 40 år var hun en fargerik og markert turistsjef i Oslo, hvor hun blant annet tok initiativet til sending av årlige juletre fra Oslo til London. Under andre verdenskrig var hun motstandskvinne, og satt på Grini før hun kom seg over til Stockholm, hvor hun ble tilknyttet den norske legasjonen.

Under krigen kom hun tidlig med i det sivile motstandsarbeidet i det såkalte 2A-nettverket, som blant annet organiserte kurer- og fluktruter. Etter arrestasjon og et kort opphold på Grini, flyktet hun i april 1942 til Sverige, der hun ble ansatt ved den norske legasjonen. Her var hun til 1944, da hun måtte gå etter at hun hadde skrevet en rapport om Milorg og Nygaardsvolds-regjeringen i London, der hun kritiserte dem for en passiv motstandspolitikk. Rapporten kom på avveie, og tyskerne fikk trykket den som propagandastoff i norsk presse. I 1944 var hun med og startet flyktningteateret Fri norsk scene i Sverige.   Les mer …

<onlyinclude>
Langesund med Langøya.

Langesund er et tettsted og administrasjonssenteret i Bamble kommune. Stedet fikk på 1500-tallet status som ladested, og var innen slutten av århundret Norges viktigste havn for utskiping av trelast.

Historie

Langesund ble ladested en gang på 1500-tallet, og var tollsted fra 1570. I 1602 åpnet et saltverk på Langøya utenfor Langesund. Det ble grunnlagt av Christian IV, og ble drevet av nederlendere. Driften opphørte i 1635. Mot slutten av 1600-tallet ble det opprettet et skipsverft i Langesund. Da trelasthandelen avtok ble skipsbygging og sjøfart de viktigste næringsveier i Langesund.

I 1837 fikk Langesund status som bykommune. Langesund var en egen kommune fra 1837 til 1964. Tollstedet ble nedlagt i 1962, og to år etter ble Langesund og Stathelle slått sammen med Bamble kommune. Det var også et sykehus fram til 1950-1960 hvor mange langesundere ble født.

Bygninger

Foto: Karl Ragnar Gjertsen
(2014)

Den gamle trehusbebyggelsen beretter uten ord om fortidas klassesamfunn. Nord for torget finner man prangende kjøpmannshus som Wrightegården, Victoriagården og Kommunegården. Sørover mot sjøen finner man gamle arbeider- og sjømannshus på rad nesten ut til Furustranda. Der bodde det småkårsfolk med beskjedne økonomiske ressurser i et nært og tett fellesskap. Disse var småbyens virkelige kulturbærere. Den rike amerikaneren Alfred Corning Clark besøkte Langesund mange ganger på 1860- til 1890-tallet. Han fikk venner, ervervet eiendommer og støttet byen med generøse pengegaver. Han bekostet Langesunds første vannverk i 1893. Clarks Minde – som egentlig var et pleiehjem for eldre – ble skjenket byen av familien Skougaard til minne om Alfred Corning Clark og har blitt et moderne boligkompleks med tolv leiligheter for delvis uføre eldre.

I 1785 fikk kjøpmannen og rederen Jacob Cudrio bygd et staselig hus. Til huset og hans forretning hørte også andre bygninger, slik som en sjøbod ved bryggene og et stort uthus på baksiden av hovedhuset på en tomt som ble en del av Torget. Så ble eiendommen kommunal. Hovedbygningen ble Langesunds rådhus i 1862. Det nevnte uthuset ble revet og et nytt hjelpefengsel reist på tomten. Det gamle arrestlokalet oppe på Lilletorget var nemlig ikke rømningssikkert. Noen år etter den andre verdenskrig ble også hjelpefengselet revet. Cudrios sjøbod er per 2020 en del av Bamble museum.

Langesunds fire fineste friområder er Tangen, Krogshavn, Steinvika og Langøya. Disse har alle vært under konstant trussel: Tangen av landminer og militært hærverk, Krogshavn av utslipp fra kloakken, Steinvika av uregjerlige ungdommer og Langøya av skauflått. Innbyggerne i Langesund har måttet kjempe for sine naturperler. Byen har intet vern mot havet, for sørfra kan Skagerrak rase uhemmet mot furukledde utstikkere. Det mørke og forrevne Skjæregg har aldri fungert som bølgebryter. Tvert imot - i gamle dager var det langstrakte skjæret fryktet av folk som rodde og seilte, der det lå som en takket ryggrad av et forsteinet havuhyre.

Skipsfart

Allerede fra 1600- og 1700-tallet hører man om skuter og sjøfolk fra Langesund. Utover på 1800-tallet vokser byens seilskipsflåte i antall og tonnasje. Det ble seilaser på de syv oseaner. Langøya hadde store solide bolter hele veien, som skutene ble dratt gjennom sundet med handkraft - for der var det kraftig strøm.

Torget har ingen avstenging mot sjøen. Det fortsetter i nesten full bredde ned til den gamle dampskipskaia, hvor det var stor passasjertrafikk til langt ut i etterkrigstida. Der anløp østgående og vestgående fartøyer, som trafikkerte kysten mellom Oslo og Kristiansand, og dit ut gikk båtene fra Skien og Porsgrunn. Langesund var et knutepunkt for sjøverts ferdsel. En annen viktig ferjeforbindelse gikk mellom Langesund og Helgeroa.

Næringsveier

Først fra 1500-tallet ser man konturene av et lite bysamfunn med skipsbygging, trelasthandel og tollstasjon. Allerede fra denne tiden hører man om sjøsetting av store fartøyer og om en livlig trelasthandel. I de neste århundrene ble Langesund utkonkurrert som trelasthavn av småbyene oppe i fjorden. Skipsbyggingen vokste og fikk ry over hele Danmark-Norge. Virksomheten lå rundt Kongshavn, hvor man sjøsatte imponerende seilfartøyer - spesielt krigsskip. Den store nordiske krig satte ekstra fart i aktiviteten, både av nybygg og reparasjoner. Tordenskiold var ofte i Langesund på den tiden, for der ble de berømte fartøyene hans bygd og sjøsatt - «Løwendals Galley» og andre, men skipsbyggingen avtok utover på 1800-tallet.

I 1898 kom et nytt oppsving for den tradisjonsrike næringen, nå i pakt med den nye tid. Hans P. Jacobsen og Fred. Hegge tok over de gamle verftene på begge sider av Kongshavn. I løpet av få år tok virksomheten seg opp igjen. I 1914 ble det gamle verftet på Smietangen omdannet til en moderne bedrift - A/S Langesunds mekaniske verksted. Det første dampskipet, 1000-tonneren «Terneskjær», ble sjøsatt der i 1918.

Langesunds Ski & Trævarefabrik kom til på 1880-tallet og var i drift til kort etter århundreskiftet. Det er ganske merkelig hva som fikk folk fra byens rederi- og fiskehandlerstand til å starte med noe slikt. Skisporten i Langesund nådde jo aldri høyere nivå enn til svev på 20-30 meter i småbakker som Prekestolen og Nustadbakken. Utrolig nok vant skifabrikken stort ry i de tiårene den ble drevet. For eksempel benyttet Fridtjof Nansen langesundsski da han krysset Grønland.

Linefisket etter makrellstørje på 1940-tallet var en viktig del av matforsyningen under den andre verdenskrig. Deretter dominerte reketrålingen fisket i Langesund. Det ble etablert små og levedyktige industribedrifter: Reimes rekefabrikk, som ble startet før krigen, og Robert Bjerkøens fiskematfabrikk fra 1950-tallet. Det jobbet en mengde flittige damer på rekefabrikken, som håndplukket reker. Man kunne ta med seg de små rekene som ramlet gjennom «rekesolla». Den sto på utsiden og sorterte ut smårekene - og det ga mang en trivelig stund.

I 1953 ble det etablert en bedrift som het Langesund Miniatyrskipsbyggeri av Arthur Hansten Karlsen (født 1921). Den ble anerkjent som den eneste i verden, som kunne bygge skipsmodeller i metall som tålte «tidens tann» og ble uforgjengelige. Bedriften ble tatt over i 1978 av sønnen Yngvar Andreas Karlsen (født 1950).

I 1957 ble det startet en høyteknologisk bedrift - Skarpenord AS. Dette ingeniørfirmaet spesialiserte seg på leveranser til skipsfart og offshorevirksomhet.

Minnesmerker

Sjøhelten Tordenskiold har blitt hedret med minnesmerke med hodet hans i relieff. Han fikk bygd fartøyene sine i Langesund og var bosatt der i visse perioder.

På kirkebakken ble det våren 1946 oppført en granittstein over langesundere som ofret livet under den andre verdenskrig: 27 sjøfolk og tre karer fra Milorg. Knapt noen by i Norge bar så tunge byrder i de årene.

Kino

Langesund kino var populær. Salen var gjerne fylt til siste plass, og man måtte være tidlig ute for å få billett om det skulle vises en western, en svensk komedie eller - på slutten av 1940-tallet - en krigsfilm. Det ble hevdet at det var så lite oksygen da salen var fylt til randen, at man fikk ikke tent en fyrstikk for å tenne seg sin rullings.

Bydelsstrider

En indre strid, som raste i flere generasjoner, var bydelsstriden mellom guttungene fra Skarpenord og Vaterland. Torget fungerte som skillet mellom de to bydelene. Det kunne være risikofylt å våge seg inn på fiendens territorium, også når man kom i fredelig ærend. Striden artet seg gjerne som neveslagsmål mellom guttegjengene i friområdene rundt byen og ukvemsordene haglet.

Fest, fritid og festivaler

De største festlighetene fant sted i selve byen på sommeren. Langesundsdagen overstrålte alle andre festdager. Det strømmet folk til byen fra fjern og nær for å overvære festlige opptog, turnoppvisninger, fotballkamper og musikkorps. Om kvelden var det dans på dampskipsbrygga, som ble pyntet med bjerkeløv. Litt fyll ble det saktens, og det hendte vel at enkelte knyttet nevene. Pol'ti Hansen holdt imidlertid kustus og hindret alvorlig bråk. Vår tids jubeldager i Langesund er også sommerfestivalene, som folk kommer langveisfra for å oppleve - slik som fiskefestivalen og shantyfestivalen.

Langesund kirke

Kirken fra 1775 brant ned i 1988. En ny kirke ble innviet av prinsesse Martha Louise i 1992 og med store stridigheter i folket ikke bygget som originalen.

William Houlder Zachariassen

Fysikeren William Houlder Zachariasen, som ble født i Langesund i 1906, dro tidlig til USA og var professor ved universitetet i Chicago i 1944-1976. Han tilhørte teamet av vitenskapsmenn som arbeidet med atombombeprosjektet 1943-1945. Hans viktigste arbeider gjaldt krystallundersøkelser ved røntgendiffraksjon. Alt som ganske ung viste William Zachariasen en usedvanlig begavelse. Det blir fortalt at han i oppveksten fikk besøk i Langesund av Albert Einstein. Det må ha vært i 1920, da Einstein besøkte universitetet i Kristiania og foreleste om relativitetsteorien. Unge William tok den berømte vitenskapsmannen med seg på rotur til Låveholmen for å studere de geologiske forekomstene der.

Bildegalleri

  Les mer …
 


 
Eksterne ressurser
 
Kategorier for Grenland
 
Andre artikler