Trond Hegna (født 2. oktober 1898 i Kristiania, død 20. januar 1992 samme sted) var stortingspolitiker, journalist, redaktør politisk skribent og aktiv i arbeiderbevegelsen.
Som ung var han et sentralt medlem av den revolusjonære organisasjonen Mot Dag. Så sent som i 1980 hevdet han at han ikke hadde endret politisk ståsted siden tiden i organisasjonen, og at han ikke angret på noe, til tross for et halvt århundre i politikken siden da.
Hegna døde i 1992. Trond Hegnas gate i Stavanger er oppkalt etter ham. Hans urne er internert i Bekkelaget urnelund i Oslo. Les mer …
 HKH Kronprins Haakon Magnus og HKH Kronprinsesse Mette Marit avduket denne skulptur ved besøk i Nedre Eiker kommune den 21.09.2003. Det er hva en kan lese på en av de fire steinene som pryder inngangen til Killingrud Ungdomsskole. Foto: Frode Caspersen i Nedre Eiker, Drammen, ble levert til Rjukan Salpeterfabrikker mellom 1911 og 1913. Etter at Hydro la ned produksjonen av kunstgjødsel på Rjukan på slutten av 1960-tallet, ble syretårna gjenbrukt på ulike måter både på Rjukan og andre steder i landet. Ved Killingrud ungdomsskole i Nedre Eiker pryder fire av dem inngangspartiet. Skulpturene ble avduket av kronprinsparet i 2003. Les mer …
Rjukanbanen i Tinn kommune åpnet 9. august 1909 og var en énsporet og normalsporet elektrifisert jernbane som var 15,95 km lang og gikk mellom Mæl ved Tinnsjø og Rjukan. Den hadde også et 5,2 km langt sidespor fra Rjukan til Vemork kraftverk (Vemorksporet). Persontrafikken på banen opphørte 31. mai 1970, og stasjonene og stoppestedene mellom Rjukan og Mæl ble lagt ned. Godstransporten ble lagt ned i 1991. Fra åpningen til nedleggelsen ble det transportert rundt 30 millioner tonn gods på banen, og den årlige transporten utgjorde om lag 1/6 av den nasjonale transporten, om Ofotbanen holdes utenfor. Les mer …
 Theodor Damm Møinichen Foto: Agderposten 1957 Theodor Damm Møinichen var født i 1872 og døde i Arendal i 4. juli 1957. Møinichen var politimester på Rjukan og i Arendal.
Disse glimtene fra hans liv speiler dels hans egne holdninger, men også krevende situasjoner og en rolleutførelse i tråd med forventningene fra hans overordnete. Men ofte var han midt i lokalsamfunnets mange spenninger og konflikter. Les mer …
 Her er flere kjente smeder fra Tinn samlet ved ei kolmile i Austbygde i 1918. Foran fra venstre: Sondre Ø. Berg, Svein B. Tverberg og Jon O. Gollemogen. Oppå mila fra venstre: Øystein Ø. Lurås og Kjetil O. Bjerke. Foto: Ukjent / Telemark fylkesmuseum ble i andre halvdel av 1800-tallet en viktig kombinasjonsnæring for mange bønder i Tinn. Ved siden av Hornindal i Nordfjord var Tinn det viktigste senteret for ljåsmiing i Norge. Ljåsmedene i Nordfjord og Tinn delte nærmest markedene i Sør-Norge mellom seg. Smedene i Nordfjord hadde hånd om markedene i Gudbrandsdalen, på Nordmøre og i Trøndelag, ifølge senere beretninger. Mens Tinn-smedene var nærmest enerådende over det meste av Sørlandet, Østlandet og store deler av Vestlandet. Bare i Bergen regnet en med en årlig omsetning på mellom 10 000 og 20 000 ljåer. De dyktigste smedene kunne produsere mellom 1200 og 1500 emner i løpet av ett år, ifølge amtmannen. Ljåene fra Tinn hadde svært godt omdømme og var priset høyt i markedet sammenlignet med både lokale og maskinproduserte ljåer. Omkring ljåsmiingen utviklet det seg på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet en spesialisert og differensiert markedsorganisasjon, der produsentene i Tinn utgjorde det første leddet, mens ulike agenter tok seg av transport til markedene, kontakt med kjøpere og salg av produktene. Konkurransen med de industrielle produsentene ble imidlertid stadig hardere, og da mekaniseringen av jordbruket og innføringen av små motorslåmaskiner for alvor skjedde i løpet av mellomkrigsåra, ble Tinn-smedene gradvis utkonkurrert. Etter annen verdenskrig gikk omsetningen drastisk ned, og ljåsmiingen ble i løpet av noen få år en marginal næringsgrein. Les mer …
 Ved det nedtappede Sundsbarmvatnet er det ikke mange spor etter tidligere storstilt gruvedrift. Foto: Siri Iversen (2010) Gullnes kobberverk var fra 1524 til 1888 en kobbergruve ved Sundsbarmvatnet i Seljord kommune (ca. 12 kilometer fra Langlim) som var Norges første organiserte bergverk – 100 år før Kongsberg Sølvverk. Det ble også funnet sølv på verket.
Biskop Mogens fra Hamar skal ha oppdaget stedet på en av sine visitasreiser. Dette er det noe usikkerhet om, men vi vet at han fikk kongelig løyve til å drive og slå mynt. Kong Frederik I skal også ha utstedt et brev i 1524, der det stod at rettighetene skulle tilhøre ham og hans etterkommere på Hamar bispestol. Verket ble tatt fra ham under reformasjonen, og ble som alt annet ansett som den danske kongens eiendom. Nå var det kongen og ikke kirken som skulle forvalte verdiene.
Verket ble nyoppdaget i 1537 og drevet av tyske bergfolk på oppdrag fra kongen. Les mer … | 
