Helga Stene (1904–1983)
Helga Stene (født 8. oktober 1904 på Notodden, død 2. oktober 1983 i Oslo) var pedagog og likestillingsforkjemper. Hun virket i en årrekke som lektor i Oslo-skolen, senere som inspektør ved Pedagogisk seminar ved Universitetet i Oslo. Under andre verdenskrig var hun aktiv motstandskvinne, bl.a. i Foreldreaksjonen. Hun nedla et stort arbeid når det gjaldt likestillingsspørsmål, både i og utenfor skolen.
Familie
Helga Stene var datter av misjonsprest og lærerskolestyrer John Stene (1869–1944) og lærer Helga Thomine Bakke (1874–1959), og forble ugift. Hun var søster av blant andre sivilingeniør Sverre Stene (1902–1977) og Aasta Stene som også var aktiv i motstandsarbeid.
Liv og virke
Helga Stene tok examen artium ved Trondheim katedralskole i 1923, og avla språklig-historisk embetseksamen i Oslo i 1932 med norsk hovedfag og engelsk og fransk bifag. Hun hadde studieopphold i Frankrike 1926-1927, og i Storbritannia i 1932.
Stene hadde et vikariat ved Ålesund offentlige høiere almenskole 1932–1933 og var deretter i to år dosent i norsk språk og litteratur ved universitetet i Berlin. 1935–1937 var hun universitetslektor ved svenske universiteter og høyskoler. Mellom 1937 og 1966 var hun knyttet til skoleverket i Oslo som lektor, i hovedsak ved Aars og Voss skole.
Motstandskvinne
Under krigen deltok Stene i motstandsarbeid gjennom motstandsnettverket Gro-komiteen, som var relatert til Foreldreaksjonen, en av årsakene til at Nasjonal Samling måtte gi opp loven om den planlagte tvungne tjeneste i Nasjonal Samlings ungdomsfylking.
5. februar 1942 vedtok Vidkun Quisling en lov om tvungen ungdomstjeneste i Nasjonal Samlings ungdomsfylking, NSUF, for alle jenter og gutter mellom 10 og 18 år. Loven var en parallell til det obligatoriske medlemskapet i Hitler-Jugend i Tyskland. Ungenes skulle trenes slik Hitler-Jugend og Bund Deutscher Mädel gjorde; de skulle hilse, marsjere og synge i uniform og formes til gode nasjonalsosialister.
Loven slo fast at
| Enhver norsk gutt og jente skal for sin nasjonale oppdragelses skyld og for å tjene sitt folk og fedreland tjenestegjøre i Nasjonal Samlings Ungdomsfylking. Plikten til ungdomstjenesten begynner 1. januar det år tiårsalderen fylles og opphører 31. desember det år attenårsalderen nåes.[1] | ||
Samme dag ble det også vedtatt obligatorisk innmelding for alle lærere i Lærersambandet.
Søstrene Stene engasjerte seg raskt i arbeidet med å forhindre denne nazifiseringen av den norske skolen. De organiserte den største holdningskampanjen under krigen kalt Foreldreaksjonen. Det starta med kirkebesøk på Nesodden søndag 1. mars, da sognepresten leste opp hyrdebrevet av 24. februar, der de meddelte at prestene nedla sine embete. Prestefruen kunne fortelle at folk fra lensmannskontoret allerede hadde vært hos folk og registret barn mellom 10 og 18 år, og at dette uroet foreldrene voldsomt. Torsdag 3. mars møttes derfor medlemmene i Gro-komiteen og sammen med Sigrid Helliesen Lund utformet søstrene oppropet og følgeskrivet, som inneholdt en orientering om saken:
| Bispene er suspendert, prestene har sluttet opp om dem. Lærerne trues med avskjed for det de har gjort for å beskytte våre barn mot NS-påvirkning. Vi foreldre kan hverken suspenderes eller avskjediges. Nu er det vår tur til å slå et slag for barna. | ||
Rundskrivet munnet ut i en oppfordring til å sende et likelydende brev og sende til Kirke- og undervisningsdepartementet. I brevet skulle det stå:
| Jeg ønsker ikke at mitt barn skal delta i NSUFs ungdomstjeneste, da de retningslinjer som er trukket opp for dette arbeid strider mot min samvittighet.[2] | ||
De brukte det kvinnenettverket de hadde bygget opp via Gro-komiteen og sendte ut budskapet, som mange flittige kvinner kopierte på ulike måter og fikk distribuert vidt og bredt. Bl.a. satte filologstudent Anne Emilie Gjøstein i gang femti medstudenter med å skrive usignerte brev til slekt og venner over hele landet. Prestefruer, legefruer, misjonsforeninger og sanitetsforeninger, sykepleiere, jordmødre og lærere mobiliserte voldsomt. Planen var å få postet brevene fredag 6. mars, for da ville det ta tre dager før truslene om represalier ville nå avisene.
Foreldre fra hele landet hev seg rundt og aksjonerte. Hele 200 000 brev kom inn, hvilket gjorde det umulig for NS å reagere mot alle, så de som ikke allerede var i søkelyset gikk fri. I utgangspunktet hadde ikke Foreldreaksjonen støtte fra hjemmefronten, fordi man var redde for represalier, men siden det kom inn så mange tusen svar ble det ikke mange reaksjoner. Hun ble riktignok tatt inn til avhør hos Gestapo, beskyldt for å drive med antinazistisk propaganda på skolen, men hun ble sluppet fri med en advarsel. Loven ble til slutt fjernet. Det var en stor seier for sivilbefolkningen. Det var kvinnenes fortjeneste, selv om deres store innsats i ettertid er sterkt underkommunisert.
Hun måtte flykte til Sverige, og var mot slutten av krigen tilknyttet norske myndigheter i Storbritannia.
Stene avsluttet yrkeskarrieren som inspektør ved Pedagogisk seminar ved Universitetet i Oslo 1966-1974.
Tross sin lange karriere som pedagog, er hun kanskje mest kjent for sitt arbeid omkring likestillingsspørsmål, både i og utenfor skolen. I 1956 la hun frem materiale om kjønnsdiskriminering i lærebøkene, som ble modell for videre forskning på dette feltet. I 1972 ble hun av Grunnskolerådet engasjert som den første konsulent for å granske lærebøker fra et likestillings- og kjønnsrollesynspunkt.
Helga Stene ble i 1977 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden.
Enkelte bosteder
Ved folketellingen for 1910 er Helga Stene oppført sammen med foreldrene og tre søsken i Ladegårdsveien 49 i Stavanger (dagens Lagårdsveien). I adresseboka for Oslo for 1939 er hun oppført som lektor ved Aars og Voss skole, med bosted Carl Grøndahls vei 19 på Tåsen i Aker. I adresseboka samme sted for både 1950 og 1960/61 er hun oppført i John Colletts allé 115 på Berg, fortsatt som lektor ved Aars og Voss skole. Også i adresseboka for 1980/81 er hun oppført i John Colletts allé 115.
Ettermæle
I sin artikkel om Helga Stene i Norsk biografisk leksikon, beskriver Oddvar Vormeland henne slik (utdrag):
| Selv om Helga Stene blant sine kolleger og i sin samtid ble omtalt som en særdeles energisk, kunnskapsrik og dyktig pedagog, ble hun mest kjent for sitt levende engasjement når det gjaldt spørsmål om likestilling i og utenfor skolen. Her stod det ofte et friskt vær om denne djerve kvinnesaksforkjemperen. Sterke meningsytringer møtte hun fra så vel meningsfeller som motstandere. | ||
Helga Stene er gravlagt i familiegrav på Vestre Aker kirkegård i Oslo.
Referanser
Kilder
- Adressebok for Oslo 1939
- Adressebok for Oslo 1950
- Adressebok for Oslo 1960/61
- Adressebok for Oslo 1975/76
- Adressebok for Oslo 1980/81
- Oddvar Vormeland om Helga Stene i Norsk biografisk leksikon
- Artikkel i VG: "De glemte motstandskvinnene", datert 2. oktober 2011. Artikkelen omtaler bl.a. Helga Stenes motstandsarbeid under krigen.
- Amundsen, O. Delphin: Studentene fra 1923 : biografiske opplysninger m.v. samlet til 25-års jubileet 1948. Oslo : (Cammermeyers Bogh.), 1950 Digital versjon på Nettbiblioteket
- Helga Stene i folketelling 1910 for Stavanger kjøpstad fra Digitalarkivet.
- Jonassen, Mari: Norske kvinner i krig 1939-1945. Aschehoug, 2020, s. 9-10, 137, 316-319, 323, 325, 568 og 579. ISBN 82-03-26751-2.
- Torgersen, Terese: Åtte beintøffe motstandskvinner du sannsynligvis ikke har hørt om. Klikk.no, 27. des. 2016. Besøkt 08.02.2021.