Inntrykk og tanker på julereisen hjem i 1927.Overfylt tog ut fra Oslo vestbanestasjon, masse julegjester på veg hjem til sine. Jeg plasserte kofferten min borte i en krok, og tok plass på den. Så satte toget seg i bevegelse. Langt borte over åsene i vest, kastet dagen sitt første lysskjær, mens vi kjørte forbi alle de kjente, små stasjonene utover til Sandvika. Her kommer dagen, brytende den mørke natten. En blank vinterdag med kulde ser det ut til å bli. I kupeen ved siden av har noen tatt frem en reisegrammofon, mens skjess og valser skiftes annen hver gang. Lenger borte står noen og tar juledrammen, mens i et annen hjørne står et forelsket par og småprater. Det er kanskje første juleturen de har sammen?
Jeg skulle treffe en Skiensgutt på toget, men har ennå ikke sett noe til ham. Får se på Drammen stasjon, så han får de magasinene jeg har tatt med til ham. Stakkar, det er ikke godt å være arbeidsløs, især en julaften. Jeg liker meg dog best alene. Sitte her å se på folkelivet. Det er ikke alltid man liker å prate, aller minst på veg hjem en julekvell.
"Drammen stasjon. Åtte minutter!" Konduktørens rop lyder så selvsikkert, i motsetning til alle de nervøse, påtrengende passasjerer som skal av. Jeg lister meg ut, og i fullt firsprang til restauranten. ½ øl smaker godt, mens jeg ser meg rundt etter kjente. Det er ingen å se. Begriper ikke hvor Nilsen er, kan ikke finne ham, selv om jeg går langs hele vognrekken, speidende, hutrer og fryser. Les mer …
 Konservator Naty Svingjom Bjørshol sammen med Olav Grimdalen. (1991) Naty Aasne Svingjom Bjørshol (født 22. september 1918, død 29. april 2010) var magister i etnologi. Hun ble født på Rjukan som det sjette og yngste barnet til Aslak Olavsson Svingjom (1877-1948) og Signe Jørensdotter Aaren (1876-1966) fra Åmotsdal. Foreldrene drev forretning på Rjukan.
Naty Aasne utdannet seg ved universitetet med klassisk arkeologi, kunsthistorie og etnologi i fagkretsen. I studietiden arbeidet hun med registreringsarbeid både ved Nasjonalgalleriets håndtegning- og kobberstikksamling, og ved Kunstindustrimuseet.
Magistergradsavhandlingen hennes var om Norske gårdsstaller, og hennes prøveforelsening var om finnekulturen i Sør-Norge.Hun giftet seg i 1961 med designeren Arnulf Bjørshol (1921-1980) og bodde og arbeidet i Oslo blant annet i kirke- og undervisningsdepartementet som personlig sekretær for statsråd Birger Bergersen i hele hans funksjonstid (1953–1960) og i Norsk kulturråd. Hun var Kirkedepartementets representant i kulturrådet. Her fungerte hun som sekretær bl.a. for Folkekunstutvalget Utvalg for samisk kultur og Norske Kunst-og kulturhistoriske museer: Om stillingsstukturen ved norske halvoffentlige museer. Les mer …
 Sterke-Nils - Tre-relieff funnet på gård i Telemark. , eller Sterke-Nils som han er best kjent som, ble født omkring 1720 på Rullerud i Brunkeberg i Kviteseid i Telemark og døde i november 1800.
Han levde deler av livet sitt på Seljordsheii i Seljord og i Kviteseid. Sterke-Nils var kjent som kjempekaren fra Seljord som var flaska opp på merremelk og var «grueleg sterk». Sterke-Nils skal ha løftet den 570 kilo tunge steinen som ligger ved Seljord kirke, og også «Saudalsknåo», en stor stein som står på Kviteseid bygdetun, en «Klypelyftstein», som han løftet i «klypa», det vil si neven.
Seljord-presten og folkelivsskildreren Hans Jacob Wille skrev:
| Sterke Nils fraa Seljord, som i ei vende bar 3 tunnor salt 500 stig utan aa kvila. Men troppi under 'n blei knust.
|
|
| Jørund Telnes (1845–1892) fra Seljord, som skrev både folkelivsskildringer og dikt, laget en hel vise-syklus om kjempekaren Sterke-Nils. Dette er bygdeviser som skildrer livet til Sterke-Nils fra fødsel til død. De er skrevet slik at tekstene passer til kjente folketoner. Visene er mye brukt i Vest-Telemark og har medvirket til at Sterke-Nils fremdeles blir husket. Les mer …
 Flatdal sett fra Nutheim. Foto: Siri Iversen er en liten bygd som ligger midt i Seljord kommune. Bygda er ca. 100 km² stor og har ca. 400 innbyggere. Flatdal består for det meste av en stor flate med dyrket mark og tre fjell, Skorve i vest, Mælefjell i øst og Bindingsnuten i nord, som ligger på hver sin side av bygda, og med et lite vann, Flatsjø, i sør.
Bygda er formet som en U-dal og er blitt til gjennom flere tusen år med 10-18 isbreer. Flatdal ble lenge omtalt som Norges eneste landsby. En ser imidlertid store likhetstrekk med vestlandske gardstun, klyngetun, der mange bruk, og husene til de ulike brukene er plassert tett sammen, mer eller mindre uregelmessig i forhold til hverandre. I Flatdalslandsbyen finner en 10 gardstun og 40 hus samlet rundt Tunvollen - vegkrysset sentralt i bygda. Arne Berg forklarer konsentrasjonen av bebyggelsen slik: "Flata har vore så utsett for flaum at her har ikkje vore råd å byggja. Dei har bygt i nord-vestlegaste enden, der det er liksom eit nes som stikk fram med noko grov morenemasse og gjer det litt høgare i lendet." Jorda til gardsbrukene ligger som teiger utover mot Flatsjø. Les mer … | 
