Bondeopprøret 1540
Bondeopprøret i Vest-Telemark 1539-1540 fant sted etter at 100 sachsiske gruvearbeidere kom til Telemark for å arbeide ved Gullnes i Seljord og Moisberg i Fyresdal. De visste nok lite om forholdene de kom til. Det kom raskt til konflikter mellom de tyske fagarbeiderne og de norske bøndene, og det utviklet seg snart til et voldelig opprør mot myndighetene fra telemarkingenes side. Bønder fra alle bygder i Vest-Telemark og dessuten fra tre bygder ved Skien deltok, ikke bare folk fra de to bygdene der gruvene lå.
Bakgrunn og årsaker
Opprøret i Vest-Telemark skjedde få år etter at reformasjonen ble gjennomført i Norge. Historikeren Bergit Telnes setter opprøret i direkte sammenheng med disse begivenhetene. Noe av bakgrunnen kan være sterk misnøye med tvangsinnføringen av en ny kultus, og det er lett å tenke seg at det kunne bli kulturkollisjon mellom bergverksfolkene, som kom fra et luthersk kjerneområde i Tyskland, og det tradisjonsbundne, katolsk innstilte bygdefolket. Bøndene ble trolig ekstra provosert av at de ble pålagt å holde varemarked for bergverksfolkene på lørdager. Lørdag var tradisjonelt feiret som festdag for jomfru Maria.
Kildene gir ellers sparsomt med opplysninger om de konkrete årsakene til opprøret. Flere historikere har antatt at det har dreid seg blant annet om arbeids-, førsels- og leveranseplikter som ble pålagt bøndene innen verkets cirkumferens. Dette ble nemlig en hovedårsak til misnøye og protester fra bøndenes side da bergverksvirksomheten her i landet fikk mye større omfang på 1600-tallet. Bøndene rundt Gullnes og Moisberg i 1540 ble pålagt å selge varer til bergmennene, så dette kan nok regnes som en del av forklaringen på opprøret. De hadde fra før av avsatt varer via futer som også opererte som handelsmenn, noe de nå ikke lenger skulle få lov til. Bøndene stolte heller ikke på den pregede mynten de ble budt som betaling for varene til bergverksfolkene. De ville heller ha sølvskjeer og andre sølvsaker eller korn.
Tvungen vareavsetning var altså en årsak til misnøye. Derimot synes det godtgjort at bøndene ikke ble pålagt noen arbeids- eller førselsplikt ved Gullnes og Moisberg. Bergit Telnes viser til at tyskerne selv fylte alle slike funksjoner ved gruvene. Det kom til og med tømmermenn, vedhoggere og kullbrennere fra Tyskland.
Myndighetene planla å ekspropriere fem gårder som lå laglig til ved gruvene til bruk for bergverksdriften, og dette provoserte naturlig nok bøndene i området. Og før bergmennene kunne skaffes egne hus, eventuelt ved etablering av en bergstad, ble de innkvartert på gårdene i distriktet, noe som også er lett å tenke seg førte til konflikter og spenninger.
Forløpet
Misnøye og konflikter førte til at bøndene jaget bergverksfolkene ut av bygda og jaget dem til Skien, der bøndene møtte futen, Søverin Skrivar. Bondeflokken krevde at det bare skulle være 12 tyske bergfolk på Gullnes. Bergfolkene skulle heller ikke få bære våpen. Da kongen fikk vite dette fra høvedsmann Peder Skram, skrev han til høvedsmennene Peder Hanssøn Litle på Akershus og Claus Bille på Båhus festninger at de skulle gå inn i Telemark med full krigsmakt. Tord Rod på Bergenhus festning fikk beskjed om å være i beredskap om det ble nødvendig med forsterkninger. Ut fra Peder Skrams melding ser det ikke ut til at bergverksfolka hadde litt noen nevneverdig fysisk overlast da de ble jaget; det står bare at bøndene «haffue foriaget bergmendene af tellemarken».[1] Hans van Dresszel ble satt til å kommandere miilitærstyrken som ble sendt til Telemark.
Bøndene sendte ut budstikke, væpna seg og gikk i møte med soldatene som fiender. Våpen hadde de hjemme; de var pålagt det i tilfelle krig. Dermed stilte de med buer, spyd, sverd og økser. Bøndene forskanset seg i Ambjørndalen mellom Svartdal og Hjartdal. Der møtte soldatene et bakholdsangrep. Det ble sendt bud til telene at dersom de la ned våpnene, skulle de få forhandle om fred. Bøndene la da ned våpnene der det i dag heter Bågalia. Da de kom soldatene i møte, ble de straks omringet, tatt til fange og ført til Hjartdal prestegård.
Manndølen tyktes merg hava og mannemot,
men frå Sæljord kom dei og Saudland Seinast til møte,
Venjebyggen emki vilde den veikaste vera.
Leide voro Lårdølann på leikarvollo,
men framst geng Fyrsdølen i fylkingi,
og einsmal kom ki Ordølann i Annbjønndalen.
(Landstad)
Etterspill
Anførerne for bondehæren ble hugget ned, flere henrettet ved dom, andre måtte betale store bøter. Ikke minst måtte de skrive under på en erklæring om at de heretter skulle være fredelige og lydige undersåtter «under Fortabelse af deres Ære, Formue, Liv og OdelsRet». Under en rettssak på prestegården i Hjartdal den 3. august 1540 ble det tatt ut seksten mann fra Seljord og Hjartdal, og av disse ble fem dømt til døden. En sjette måtte utføre henrettelsene, som skal ha funnet sted på Bråråker ved prestegården og Hjartdal kirke[2]. De ti andre måtte betale store bøter, både i sølv (til sammen 1040 lodd), eiendom (gården Sundsbarm), matvarer og pliktarbeid. I de andre prestegjeldene ble straffen mildere; ingen henrettelser, og ingen bøter i sølv. Den eneste av de seksten vi vet navnet på er Svein Ækre, som måtte selge gården Bakken i Svartdal for å kunne betale bota.[3]
Kongen gjorde også noen endringer på den andre sida. Søverin Skrivar ble avsatt som fut, og ble i stedet borgermester i Skien. Høvedsmann Peder Skram, som egentlig hadde to år igjen på avtalen han hadde med kongen om å bestyre lenet, ble også avsatt. I stedet ble kongens sekretær Antonius Bryske satt inn der.
Bøndene i Telemark fant seg i situasjonen, men det er ingen tvil om at det var mye bitterhet der, og da gruvene etter en tid ikke lenger var lønnsomme var telemarkingene fornøyd med det. De ble nedlagt omkring 1552; senere var det en kort periode med drift på begynnelsen av 1600-tallet og igjen rundt 1700. Det antas at opprøret i Telemark kan ha bidratt til å inspirere bondereisinga i Setesdal 1541.[4]
De saksiske bergverksfolka returnerte til Seljord og Fyresdal, og Hans Glaser ble gjeninnsatt som bergmester. Det ble også innsatt en tysk prest ved verket, Marqvart Glasemager fra Slesvig.
På retterstedet ved Bråråker i Hjartdal forteller sagn at det har blitt funnet bein under pløying, og at man rundt olsoktider har sett blått lys og folk som svinger sverd mot hverandre.[5]
Referanser
- ↑ Wille 1989: 14.
- ↑ Nordby, Guro. Kulturlandskap i Hjartdal, Notodden og Seljord, s. 43. Utg. Tun. 2007. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- ↑ Faltin 1942: 608.
- ↑ Koht 1975: 78.
- ↑ Flatin 1942: 609.
Kilder og litteratur
- Flatin, Tov: Seljord. 1. Utg. Seljord kommune. 1942. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Koht, Halvdan: Norsk bondereising. Pax forlag 1975. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Telnes, Bergit: Bergverksdrift og bondeopprør. Vest-Telemark 1538-1549. Hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo våren 1991.Opprøret i 1540 (Manuskript)
- Torjusson, Aslak: «Upprøret i Telemark 1540.» (Årbok for Telemark 1970).
- Wille, Hans Jacob: Beskrivelse over Sillejords Præstegield i Øvre-Tellemarken i Norge tilligemed et geographisk Chart over samme. Utg. Lokalhistorisk forlag. 1989. Digital versjon på Nettbiblioteket.