Aage Samuelsen

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Faksimile fra Fremtiden 30. november 1987; utsnitt av omtale av bortgangen til Aage Samuelsen.

Aage Kristian Samuelsen (født 23. januar 1915 i Skien, død 29. november 1987 samme sted) var vekkelsespredikant, sanger og tekstforfatter. «Broder Aage» var en av de fremste lederne i pinsebevegelsen i Norge etter andre verdenskrig. Samtidig var han en omstridt person, som utløste en splittelse i bevegelsen og som da oppretta en ny menighet, Maran Ata.

Slekt og familie

Han var sønn av smed Karl Hjalmar Samuelsen (1886–1969) og vaskekone Anna Samuelsen (1887–1951, f. Hansen). De fikk åtte barn, hvorav Aage var det tredje.

I 1938 ble han gift med Elisabeth Olsen (1917–1997).

Liv og virke

Aage Samuelsen vokste opp i bydelen Bakken i Skien. Familien hadde trange kår, med åtte unger og lav inntekt. Faren jobba de første årene av Aages liv på Dalen Portland Cementfabrik i Brevik. Etter hvert ble han rallar på forskjellige jernbaneanlegg, og var dermed mye fraværende. Fem av ungene i søskenflokken hadde mora født før hun traff Karl Samuelsen. Mora vaska på Lunde skole. Ungene ble ofte mobba for det; det var ikke greit å være barn av hun som vaska på skolen og å bo i Skiens fattigste bydel. Aage Samuelsen følte allikevel en sterk tilknytning til Bakken, og omtalte den som «Skiens vakreste perle». Som barn var Aage mye syk, og det var ikke før han var fem–seks år gammel at han klarte å gå. Han fortalte selv at det skjedde da naboens gris skremte ham så voldsomt at han reiste seg opp og løp inn til mor. Senere fortalte han en annen versjon, der det var en veldig kraft som kom over ham, et mirakel. At han ikke kunne løpe rundt med de andre ungene førte til at han begynte å spille først munnspill og siden gitar, og det viste seg tidlig at han var musikalsk.

Foreldrene tilhørte Den norske kirke, og Aage ble døpt der. Ut over at mora sang åndelige sanger og noen ganger leste fra Bibelen for ungene var det ikke et spesielt religiøst hjem. Aage Samuelsens første møte med pinsebevegelsen skal ha kommet under en vekkelse i Tabernaklet i Skien i 1931. Han fortalte senere at han da «bøyde kne», men at denne første vekkelsen ikke fikk noen langvarig effekt på ham.

I 1930-åra levde han av musikken, som gitarist og sanger i flere orkestre. Blant annet var han med i Excelsior Band. Han utvikla en hang til alkohol, og sleit også mye økonomisk I 1938 ble han gift med Elisabeth Olsen, som kom fra Porsgrunn. De fikk etter hvert seks barn.

I 1944 kom en ny religiøs opplevelse. Under et pinsevennmøte i Frelsesarmeens lokaler i Skien fikk han høre sangen «O gjør min sjel så hvit som sne», og denne gjorde et voldsomt inntrykk på ham. Han gikk like etter gjennom en «åndsdåp» og talte i tunger. Med hjelp fra andre i menigheten klarte han å slutte å drikke og la om livet. Han begynte raskt å vitne om sin omvendelse og sin nye tro, og med sin åpne og glade stil og hans musikalitet ble han raskt populær som forkynner og sanger i flere pinsemenigheter. Han ble nokså raskt utnevnt til evangelist i Tabernaklet i Skien, og der var han medlem i en årrekke.

Aage Samuelsen fant seg tilrette i pinsebevegelsen, men han var også kritisk til enkelte ting. Han mente at den norske pinsebevegelsen hadde blitt for forsiktig og for borgerliggjort, og var tydelig i sin kritikk av dette. Konflikten ble mer dramatisk da han begynte med helbredelse av syke og profetiske uttalelser. Dette skjedde først under en vekkels i Lårdal i 1947, og så igjen under en større vekkelseskampanje i Skien 1954–1955. Da han også gjorde det i Moss i 1954 begynte avisene å skrive om det. Spesielt Dagbladet gikk hardt ut. De omtalte ham som en svovelpredikant, og mente at han piska opp et religiøst hysteri som kunne føre til psykiske problemer hos folk. Det kom også anklager om at han råda syke til ikke å oppsøke lege. Dette gikk blant annet helsedirektør Karl Evang og flere leger hardt ut mot. Flere mente at dette var et brudd på kvakksalverloven.

I 1957 hadde det blitt for mye for pinsebevegelsen. Da uttalte brødrerådet at de tok avstand fra hans virksomhet, ettersom den hadde fått en form som var vesensfremmed for pinsebevegelsen. Samuelsen og de som fulgte ham ble dermed i praksis kasta ut av bevegelsen. Svaret ble å starte Maran Ata i Skien i 1958. I 1959 ble det også oppretta menighet under samme navn i Oslo, og i 1960 begynte Samuelsen å gi ut Maran Ata-bladet. Det ble etter hvert menigheter i flere andre byer også. Han deltok i 1962 på et debattmøte i Drammen med Arnulf Øverland og sokneprest Bjarne Eriksen i Strømsø menighet. Drammens Tidende oppsummerte med at Øverland angrep trosbekjennelsen og at Samuelsen angrep statskirka, og at de 1100 frammøtte fikk høre tre talere som snakka forbi hverandre.[1] For Samuelsen var det en god kveld; de første radene var fylt opp av hans tilhengere, som skapte en stemning som passa ham godt. I august samme år gikk det ikke like bra da han skulle tale på et friluftsmøte på Bragernes torg. Det var vanlig at slike møter ble forstyrra av motstandere og av ungdom som gjorde narr av tingetalere og hallelujarop. Denne gangen var det ekstra ille. Vanligvis holdt bråkmakerne seg litt i bakgrunnen, men på torget hadde de kommet helt fram og begynte å klappe i takt med Samuelsens tale. Han mista besinnelsen, og ropte at folk i Drammen var pøbler som ikke ville høre Guds ord. Da var det andres tur til å miste besinnelsen: Å komme til Drammen og kalle byens befolkning pøbler var ikke en god idé. Folk trengte seg fram, og Samuelsen og de andre på podiet måtte rømme. Politiet hadde ikke regna med at det kom til å bli bråk på arrangementet, så de måtte tilkalles. Det tok dem rundt en halvtime å få folk til å spre seg og å gjenopprette ro og orden på torget.[2]

Anklagene om kvakksalveri fortsatte også. Karl Evang tok fatt i saken, og professor Gabriel Langfeldt krevde i 1963 at helsemyndighetene måtte gripe inn. Overlege Leif Riddervold, som var leder i Kristelig Legeforening, uttalte at Samuelsens advarsler mot å oppsøke lege var uansvarlig.[3] Aage Samuelsen ble invitert til en direktesendt debatt som ble sendt både på fjernsyn og radio, med Erik Bye som programleder. Her møtte han Karl Evang og psykiatripofessor Harald A. Schjelderuo, samt at representanter for flere kristne grupper var med. Aage Samuelsen kom ikke så godt ut av debatten; det ble mest med forsøk på å ro seg ut av tidligere uttalelser. Partene i debatten snakka, som på debatten i Drammen i 1962, mest forbi hverandre.[4] I denne forbindelse klarte Samuelsen også å gjøre konflikten med Dagbladet verre. Under debatten fortalte han at han hadde oppsøkt avisa og spurt hvorfor de skrev om ham. Han påsto at en medarbeider i avisa svarte at «Det er på dævelskap».[5] Dagbladet reagerte sterkt på at ikke ordstyreren stoppa ham der og lot avisas representant i salen svare. Det sto klart for alle at Samuelsens historie ikke var sann, og Dagbladet kunne dermed ikke bare ta ham som en som holdt syke unna legehjelp, men også som løgner. Finn Gustavsen tok på samme tid opp spørsmålet rundt kvakksalverloven i Stortinget. Det endte med at stortingsrepresentantene samla tok avstand fra Samuelsens virke som helbreder, men slo fast at denne loven var ikke noe å trekke fram.

At han grunnla en egen menighet førte ikke til at det ble slutt på negativ omtale. Det kom offentlige anklager mot Samuelsen om utroskap, alkoholmisbruk og løgner. Disse kom dels fra pressen, men også fra hans egne medarbeidere. Det kom også en skandale innafor menigheten, da en av hans nærmeste medarbeidere, Leif Carlsen, beskyldte ham for utroskap. Aage Samuelsen nekta for dette, og beskyldte Carlsen for å fare med løgn. Men Carlsen fant et brev fra Samuelsen i veska til sin kone, som viste at ryktene stemte. Det hadde nå blitt nok skandaler for Maran Ata, som innkalte til brødremøte. Carlsen turte ikke å møte opp der, for kvelden før hadde Samuelsen gått løs på døra hans med øks.[6] På brødremøtet nekta Samuelsen først for alt, inkludert at han hade skrevet et upassende brev til Carlsens kone. Men en av de som deltok på møtet hadde fått brevet av Carlsen, og dermed måtte han tilstå. Forklaringa ble da at de var hun som hadde skrevet først, og at han bare svarte for å være hyggelig. Det ble holdt et forsoningsmøte, og saken ble delvis feid under teppet.

For Leif Carlsen var ikke saken helt ute av verden, og han starta sin egen menighet. Aage Samuelsen reagerte med å sette inn en dødsannonse over Carlsen i Maran Ata-bladet. Da mange reagerte på dette makabre opptrinnet, svarte Samuelsen at Carlsen hadde sagt at før han forlot Maran Ata, måtte han dø - så da var det jo sant.[7]

Mens disse konfliktene pågikk flytta familien Samuelsen til Oslo. Der ble kona og ungene mest sittende alene i leiligheten. Kona Elisabeth, «Lisa», følte seg mer alene der enn da de bodde i Skien, selv om tanken hadde vært at de skulle se hverandre oftere. Det endte med at hun flytta tilbake til Skien, og ekteskapet var i praksis over.

I Maran Ata ble det igjen snakka om Aages forhold til kvinner. Carlsen-saken kom opp igjen, og flere kvinner i menigheten beskjente at de hadde hatt sex med Samuelsen. Verre ble det da saken om Naomi Koefoed ble kjent. Den unge, danske jenta bodde en tid hos en pinsevenn-familie i Skien. Brått var hun gravid, uten kjæreste, og det ble raskt klart at det var Aage Samuelsen som var faren. Hun reiste til Danmark, fikk ei datter og adopterte henne straks bort. Ryktene gikk, og nådde også Aages familie. Han nekta, men flere år senere erkjente han at det var han som var faren.[8] Flere saker fulgte, og flere løgner kom fram for å dekke over kvinnehistoriene. Han ble også pågrepet i sitt hjem av politiet etter fyll og bråk; også den saken havna i avisene.[9] Det endte til slutt, i mars 1966, med at Aage Samuelsen ble avsatt som leder i Maran Ata.[10]

Den 29. januar 1966 avslørte Dagbladet at han hadde deltatt på en fyllefest på et hotell i København. Han hadde også havna i krangel med en mann fra Trondheim, og skal ha kalt ham et «jødesvin».[11] Aage Samuelsen var Israelvenn, og det er ingen grunn til å tro at det lå antisemittiske holdninger bak; saken avslørte først og fremst at han drakk seg så full at han ikke visste hva han gjorde lenger. Samme år gikk Samuelsen til rettssak mot produsenten av Nils R. Müllers spillefilm Broder Gabrielsen, som Samuelsen mente var basert på ham selv. Denne saken tapte han.

Han fortsatte sitt virke som predikant, og begynte å gi ut bladet Vekkeropet. En av de få som i denne perioden forsvarte Samuelsen offentlig var Levi Fragell. Han har senere blitt kjent mest som leder av Human-Etisk Forbund, men var på den tida med i pinsebevegelsen hvor faren Øyvind Fragell var en av de mest anerkjente predikantene. Han omtalte Samuelsen som «jazzpredikanten fra Skien», som rett nok var temperamentsfull og som skjelte ut motstandere fra prekestolen, men som også gråt sammen med slitne mennesker og som skrev tekster som hadde stor verdi for mange.[12]

Noen utgaver av bladet Vekkeropet

Fra slutten av 1970-åra kom virksomheten som predikant stadig mer i bakgrunnen, og han sto fram mer som underholdnings- og plateartist. Han hadde lenge skrevet egne tekster, som salmen «O, Jesus du som fyller alt i alle» fra 1947 – denne er tatt inn i Norsk Salmebok. Mange av hans andre tekster samla han i sangboka Sildigregn. Det kom ut flere plater, og spesielt vellykka var Det er vekkelsesluft over landet fra 1978, som solgte over 75 000 eksemplarere. Totalt solgte han fram til 1983 over 200 000 plater. Samuelsen opptrådte på fjernsyn ved flere anledninger. Han skrev også flere bøker, blant annet Her skilles våre veier (1962), Herrens glade trubadur (1981) og Levende kristendom – død religion (1984).

I 1982 ble det offentlig kjent at han hadde en samboer. Innen pinsebevegelsen var dette ikke akseptabelt, men for artisten Samuelsen betydde det lite. Da han i 1985 fylte 70 år, ble dagen markert med en fest med 400 gjester på SAS-hotellet i Oslo.

Samuelsen kjøpte i 1983 Dalen hotell i Tokke, og ville gjøre det om til et kristent senter. Han brukte flere millioner på å restaurere det, men det holdt ikke. I 1987 fikk hotellet på tvangsauksjon. Senere samme år døde Aage Samuelsen, 72 år gammel, av et hjerteinfarkt.

Han ble gravlagt på Nordre gravlund i Skien.

Flere av hans plateinnspillinger har etter hans død blitt utgitt på nytt. Flere av hans tekster er også spilt inn av andre artister, blant annet av Jan Groth.

Arkiv

Et lite privatarkiv etter Aage Samuelsen oppbevares på Telemark Museum, se Aage Samuelsen på Arkivportalen. Det består av en CD med opptak fra et møte i Turnhallen i Oslo i 1966.

Referanser

  1. ↑ Dahl 1996: 119.
  2. ↑ Dahl 1996: 120.
  3. ↑ Dahl 1996: 122.
  4. ↑ Dahl 1996: 123.
  5. ↑ Dahl 1996: 124.
  6. ↑ Dahl 1996: 132.
  7. ↑ Dahl 1996: 133.
  8. ↑ Dahl 1996: 138
  9. ↑ Dahl 1996: 159.
  10. ↑ dahl 1996: 160.
  11. ↑ Dahl 1996: 154.
  12. ↑ Dahl 1996: 177.

Litteratur og kilder

Linker

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Aage_Samuelsen&oldid=2517964»