Hjelp:Hvordan skrive bibliotekhistorie?

Hvorfor bibliotekhistorie?

Emnet bibliotekhistorie på lokalhistoriewiki.no er et resultat av at Norsk Bibliotekforening hadde behov for å sikre forsatt tilgang til innholdet i en annen wiki, Bibliotekhistorie.no. Denne hadde stoppet opp i sin utvikling som resultat av pengemangel og andre forhold. Deler av materialet der, spesielt det som har med lokale bibliotek og deres historie å gjøre, blir nå overført og bygd videre ut som en del av lokalhistoriewikien.

Denne wikiens materiale om norske bibliotek, med vekt på folkebibliotek, er spesielt viktig i mangel av en generell og oppdatert norsk bibliotekhistorie.

Folkebiblioteket er en institusjon som i godt over hundre år har eksistert i en eller annen form i praktisk talt alle landets kommuner og svært mange lokalsamfunn. Folkebiblioteket har vært lovpålagt siden 1935, da landet fikk sin første biblioteklov. I dag er situasjonen for bibliotekt motsigelsesfylt. På den ene siden er den den mest besøkte og brukte kulturinstitusjonen i landet, men på den andre siden viste Kulturutredningen 2014 at biblioteket er en klar budsjettaper i kommunene de siste åra. I kampen for et best mulig biblioteknettverk i framtida er det viktig å kjenne til institusjonens historie.

Generelt om artiklene

Artikkelen om et bibliotek skal ta utgangspunkt i den kommunale institusjonen slik den per dato er offisielt registert i Nasjonalbibliotekets bibliotekstatistikk. Per i dag (september 2015) er folkebibliotekkartet identisk med kommunekartet, med ett unntak, Tønsberg og Nøtterøy, som har ett felles bibliotek. Den enkelte kommunens bibliotek bærer kommunens navn etterfulgt av "bibliotek" eller "folkebibliotek". Noen få steder kan det hete "folkeboksamling". Hvert bibliotek består av hovedbibliotek pluss eventuelle filialer. Bibliotekloven av 1971 etablerte dette skillet mellom hovedbibliotek og filialer. Likevel kan en filial fortsatt ha navn etter mønsteret lokalt stedsnavn + "bibliotek".

Informasjon om historiske endringer, f.eks. tidligere bibliotek/filialer som er nedlagt, skal framgå av en historikk i den enkelte artikkelen om kommunens bibliotek. Likevel kan tidligere, nedlagte bibliotek/filialer ved behov ha egne artikler. Men disse skal komme i tillegg til artikkelen om

Balansert framstilling

Næringslivshistoriske artikler på lokalhistoriewiki skal i utgangspunktet ikke fungere som reklame for bedriftene. Framstillinga bør være balansert/nøytral. Forholdet mellom bedrift og samfunn, og mellom ledere og ansatte, kan ha vært godt, men sjelden helt uten konflikter. God bedriftshistorie vil avdekke gnisningene, ved ikke ensidig å ta ledelsens, eller de ansattes, parti. Framstilles virksomhetens historie som en eneste stor suksess (et eventyr!), er det grunn til å være skeptisk til framstillinga.

Lokalhistorisk relevans - og overblikk

Artikler på lokalhistoriewiki skal ha lokalhistorisk relevans. Samtidig bør de ha et overblikk over sektoren eller næringslivet i sin helhet. Gjennom sammenlikning med den mer generelle utviklinga i sektoren eller andre enkeltbedrifter trer det spesielle med vårt studieobjekt fram. Som annen lokalhistorie vil næringslivshistorie med utsyn også gi mer innsikt.

Hvordan kan artikkelen se ut? Disposisjon

Innledningen

skal inneholde:

• Navnet på biblioteket per dato (med utheva skrift).
• Tidsrommet bedriften eksisterer/eksisterte.
• Opplysninger om hva bedriften var kjent for, f.eks. hovedproduktet. Det er flott hvis ingressen kan fange umiddelbar interesse for bedriften, ved å pirre nysgjerrigheten hos leseren.

Hoveddelen

kan for eksempel disponeres etter problemstillingene som er foreslått ovafor. Kronologi er også en vanlig måte å ordne stoffet på. Hver enkelt bedrift har sin historie, så uansett må oppsettet tilpasses denne.

Kilder og litteratur

En oversikt over kildene og litteraturene som er brukt, skal stå etter hoveddelen. Denne oversikten skal være alfabetisk, omtrent slik:

• Andersen, Hans: Husa på Sørum sorenskrivergard, Oslo 1978.
• Folketellinga 1910 for Nannestad (Digitalarkivet)
• Kjeldstadli, Knut: «Edvard Bull», i Norsk biografisk leksikon II.

Digitale kilder, som internettaviser, folketellingene i Digitalarkivet og e-bøker (fra f.eks. Bokhylla.no), bør en lenke til.

Større artikler, som bygger på mange kilder, skal også ha et referanseapparat.

Eventuelle tillegg

En kan gjerne legge inn tabeller og fortegnelser i artikkelen. Eksemplet nedafor er en oversikt over noen av produktene som O. Mustad & Søn framstilte:

Produkt	Tidsrom	Steder
Spiker	1832-	Brusveen, Lysaker (fra 1876)
Ståltråd	1832-	Brusveen, Åmot (Hunndalen)
Trelast	1860	Brusveen, Gjøvik, Eina
Beinmjøl	1861
Skoplugger	1865
Karder	1869
Kammer	1870
Økser	1871
Fiskekroker	1877-	Brusveen

En annen nyttig oversikt er tallet på ansatte til ulike tider, gjerne framstilt i tabellform.

Kilder

Bedriftsarkiv

Mal:Thumb høyreMal:Thumb høyreMal:Thumb høyreMal:Thumb høyreDet kan i mange tilfeller være vanskelig å finne kilder når en skal skrive om tidligere tiders næringsliv. Ofte er bedriftenes egne arkiv gått tapt eller er mangelfulle. I motsetning til offentlige organ er ikke private bedrifter lovpålagt å ta vare på de historiske arkivene sine. Etter regnskapsloven må imidlertid bedriftene oppbevare årsregnskapene sine og regnskapsgrunnlaget i ti år, av hensyn til skattemyndighetene. Riksarkivaren har også fullmakt til å registrere visse privatarkiv som særskilt verneverdige, men dette er en bestemmelse som bare brukes i helt spesielle tilfeller.

En del bedrifter har inngått samarbeid med Arkivverket eller andre arkivinstitusjoner om å oppbevare og ordne arkivene sine. Da Norske Skog la ned treforedlingsbedriften Union i Skien, ble arkivet overført til Riksarkivet. Opplandsarkivet er en desentralisert arkivordning, med avdelinger i hele Oppland fylke, som blant annet har tatt vare på mange bedriftsarkiv.

Dersom virksomheten fortsatt er aktiv, finnes ofte arkivene, men de kan være utilgjengelige. Gamle arkiver er ofte i uorden, mens nyere arkiver ikke åpnes for forskere. En del statistikk vil være tilgjengelig, men tallmateriale kan være vanskelig å tolke. Den beste framgangsmåten er rett og slett å ta kontakt med bedriften det gjelder. Det kan for eksempel være mulig å få lov til å granske eldre arkiver sjøl om de bare er stua bort i uorganisert form – en historiker vil da gjerne etterlate seg arkivene i ryddigere form enn hun eller han fant dem, noe som også tjener bedriften.

Mange virksomheter har blitt tatt over av nye eiere, og hva som da har skjedd med eldre arkiver, varierer. Ta kontakt med den lokale ledelsen, eller eventuelt med et sentralt kontor dersom den lokale virksomheten har opphørt.

Kommunale protokoller

Mange sider ved næringslivet er regulert gjennom lover og forordninger, og mange av bestemmelsene håndheves lokalt. Det gjelder for eksempel transportløyver, skjenkebevillinger, metall- og brukthandelbevillinger, byggetillatelser og mye annet. Kommunale arkiver er i liten grad indeksert, men dersom en har omtrentlige datoer, er det mulig å finne fram. Kommunen kan i mange tilfeller være behjelpelig med å angi hvilket organ det er som har fatta beslutninger. Nyere kommunearkiver oppbevares hos de enkelte kommunene, men mange kommuner har satt bort eldre arkiver til interkommunale eller fylkeskommunale depot, som Interkommunalt arkiv i Vest-Agder IKS og Arkiv i Nordland.

Statlige arkiv

Bedrifter blir registrert, og en del nøkkeltall innhentes årlig. Brønnøysundregistrene og herunder Regnskapsregisteret (årsregnskaper f.o.m. 1986) kan skaffe til veie mye data. Det kan da være nødvendig å betale et gebyr.

Firmaregistrene er viktige kildeserier for bedriftshistorikere. Statsarkivet i Kongsberg har laga ei lita nettutstilling der de viser hvordan blant annet firmaregisteret kan kaste lys over historien til den jødiske handelsfamilien Scharff på Hønefoss. Firmaregistrene oppbevares dels i statsarkivene (mest fra tida før andre verdenskrig) og Brønnøysundregistrene (mest etter krigen). Også kommune og lensmann/politimester har ofte slik informasjon.

Både Konkursregisteret og tidligere sorenskriverembeter (tingretter) har informasjon om konkurser, men vanligvis med strenge innsynskrav. Når en konkurs er ferdigbehandla, er det fritt innsyn i fem år før materialet blir underlagt klausul. Også andre kildeserier fra sorenskriverarkivene, som pantebøker og -registre, er verdifulle i bedriftshistorisk gransking. Disse kildetypene er under digitalisering (2011), og legges fortløpende ut på Digitalarkivets sider.

Intervju

Hvis bedriftens virksomhet ikke ligger for langt tilbake i tid, er intervju med tidligere eiere og ansatte en viktig måte å skaffe informasjon på. Skulle virksomheten være eldre, kan en allikevel få en del opplysninger dersom en finner personer som for eksempel hadde besteforeldre som arbeidde der. Er en heldig, finnes det også gamle intervjuer som kan brukes. Historikeren Edvard Bull var fra 1950 til 1962 konservator ved Norsk Folkemuseums avdeling for arbeiderminner. Under Bulls ledelse ble det samla inn 2700 minner, egenskrevne eller som intervjuer, og utgitt i serien Arbeidsfolk forteller. Også mange mindre museer og arkiv sitter på intervjumateriale. Norsk Møbelfaglig Senter i Sykkylven har intervjua mange personer med tilknytning til møbelindustrien.

For å finne personer som kan gi opplysninger, kan det være lurt å bruke lokalavisa og lokale foreninger eller sette opp et oppslag på biblioteket. Søk på Internett, f.eks. Google, er alltid nyttig.

Aviser og telefonkataloger

Norsk lysingsblad har informasjon om norske foretak. Bladet har blitt utgitt under forskjellige navn sia 1883, da det het Norsk kundgjørelsestidende. Siden 2000-åra utgis kun en elektronisk versjon.

Vanlige aviser inneholder annonser som gir informasjon om adresse, produkter og liknende. På denne måten kan en også følge forandringer fra det ene året til det andre. Noen ganger bringer aviser intervjuer, særlig når en bedrift åpnes, utvides eller nedlegges og i forbindelse med jubileer.

Nasjonalbiblioteket har mikrofilmutgaver av alle norske aviser, og noen aviser har dessuten digitalisert de eldre årgangene sine. Ei avis som Aftenposten har en betalingstjeneste for sitt historiske arkiv, men arkivet er fra 2011 også tilgjengelig i de offentlige biblioteka. Dette gjelder også Stavanger Aftenblad og en del mindre lokalaviser, særlig i Trøndelag.

Mange bibliotek tilbyr dessuten tjenesten Atekst. Dette er en tekstdatabase for ca. 70 norske aviser. Med unntak av Verdens Gang, som har alt materiale fra 1945 og framover her, inneholder Atekst bare nyere avistekster, fra 1980-åra til i dag. Avisarkivet har samtidig den ulempen at venstresidas aviser er svakt representerte i tida før årtusenskiftet. Den tidligere Ap-avisa Nordlys i Tromsø er tilgjengelig i Atekst fra 1988, mens Dagsavisen/Arbeiderbladets eldste årgang er 2001.

I telefonkataloger kan en få indikasjoner på om en bedrift eksistererte eller ikke på et gitt tidspunkt, hvor den lå (adressa), og samtidig vil oppføringene i Gule sider si noe bransjen som helhet. I telefonkataloger finnes også annonser for noen bedrifter.

Katalogene er imidlertid litt «skumle» kilder. Telefonkataloger ble vanligvis trykt året før utgivelsen. Det vil si at en bedrift kan ha blitt lagt ned i 1988 sjøl om den nevnes i 1989-katalogen. Mange småbedrifter, som landhandlerier, har ikke alltid vært oppført i katalogen. Det var kostbart å annonsere, og slike bedrifter hadde en lokal, etablert kundekrets, som ikke trengte telefonnummeret, og som ofte heller ikke hadde telefon (før ca. 1980). De fleste gamle telefonkatalogene er bevart av Norsk Telemuseum.

Fag- og arbeidsgiverforeninger

Fagforeninger og arbeidsgiverforeninger kan sitte på informasjon om bedriften. I seinere tid har det vært store endringer i strukturen i disse foreningene, men hvis en kontakter sentralorganisasjonenes arkiv, er det stor mulighet for at de kan lede en til rett sted. Arbeiderbevegelsens Arkiv og Bibliotek, og lokalavdelingene deres, sitter på mye fagforeningsmateriale.