Ingelbrecht Knudssøn

Fra lokalhistoriewiki.no
Revisjon per 16. aug. 2019 kl. 20:02 av PaulVIF (samtale | bidrag)
(diff) ← Eldre revisjon | Nåværende revisjon (diff) | Nyere revisjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk

Ingelbrecht Knudssøn (født 14. desember 1776Byneset, død 21. mars 1826 i Trondheim) var sorenskriver, stortingsrepresentant og stortingspresident. Han var sammen med Christian Krohg sentral i å sikre Stortingets stilling overfor Karl III Johan i 1824, og vel dermed svært populær i liberale kretser. Han var den første med bondebakgrunn som ble stortingspresident.

Slekt og familie

Han var sønn av gårdbruker Knud Ingebrigtsen Hougbjør (1743–1824) og Guru Kjeldsdatter Brødreskifte (1751–1808).

Den 16. februar 1808 ble han gift i Danmark med Maria Elisabeth Bork (1780–1847). Hun var datter av kjøpmann og suplikkskriver Matthias Bork og Maria Elisabeth Sartorius (1745–1828).

Liv og virke

Ingelbrecht Knudssøn kom fra ei bondeslekt på Byneset, på gården Brenslan. Han var svakelig som ung gutt, og faren fant ut at det var best om han fikk studere. Som ung mann reiste han inn til Trondheim – Byneset er for øvrig en del av Trondheim kommune i dag – der han fikk jobb først hos tollkassereren og så hos sorenskrivere på Strinda. Han var så rådstueskriver i sju år. Der fikk han losji av arbeidsgiveren, og møtte Maria Elisabeth Bork som han senere ble gift med.

I 1803 reiste han til København for å ta juridisk embetseksamen. Den avla han i 1804 «med særdeles Berømmelse». Han ble værende i Danmark en tid, og i 1807 ble han overrettsprokurator der. Han gifta seg som nevnt i Danmark i 1808, og året etter reiste så paret hjem til Norge. Han fikk da embetet som sorenskriver i Finnmark. Dette var et vanskelig embete, blant annet på grunn av det enorme området han skulle dekke. Fra 1810 bodde de i Alta. I 1816 bar det sørover til Molde da han ble utnevnt til sorenskriver i Romsdal og byfogd i Molde. Der var de til 1822, da han ble sorenskriver i Strinda og Selbu. Da kunne han bosette seg i Trondheim, hvor han raskt ble med i Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab.

Første gang han ble valgt inn på Stortinget var han representant for Kristiansund og Molde i 1818. Han ble gjenvalgt derfra 1821–1822. I 1821 ble han stortingspresident, et verv han i perioden delte med Wilhelm Frimann Koren Christie, Christian Magnus Falsen og Carsten Nielsen Tank. I 1824 ble han så valgt for Trondheim by. Ut over vervet som stortingspresident var han også visepresident, sekretær, president for Odelstinget og medlem av protokollkomiteen, valgkomiteen, konstitusjonskomiteen og bankkomiteen. Som politiker kan man plassere ham i den moderate embetsmannsopposisjonen. Der markerte han seg som medlem av bankkomiteen. Han klarte å samle støtte for en pengepolitikk der man hadde en langsom linje mot pari kurs gjennom tvungne innskudd i Norges Bank, utsetting av seddelinnløsninga og gjennom statlige lån i utlandet. Han støtte gjeldsordninga med Danmark i oppgjøret etter 1814, men klarte sammen med Christian Krohg å forhindre at gjelda ble betalt med lån fra Norges Banks fond. Dette gikk ut over kjøpmenn og produsenter, men styrka Norges Bank. Han var også sentral i arbeidet med å innføre faste komiteer på Stortinget.

At Ingelbrecht Knudssøn skulle bli en helt for de liberale kom nok noe uventa for mange. Han sto klart i en konservativ embetsmannstradisjon i de fleste tilfeller. For eksempel overtalte han i 1818 Stortinget til å vedta at inngåtte pensjonsavtaler ikke skulle kunne forandres av senere Storting eller revurderes av regjeringa. I 1821 gikk han mot salg av benefisert gods, en sak der han var på den tapende sida. Da den saken først var tapt, fulgte han opp med å gå imot forkjøpsrett for leilendingene, og mente det i stedet burde selges til høyeste bud. Forholdet hans til kongen var også godt. I 1821 ga Karl Johan ham faktisk et lån på over 3000 spesidaler fra sin personlige kasse. I 1822 ble han utnevnt til ridder av Nordstjerneordenen. Allikevel ble han som medlem av konstitusjonskomiteen i 1824 helt sentral i opposisjonen mot kongens forslag til endringer i Grunnloven. For han var Grunnloven det beste vernet for Norges indre selvstyre. En slik grunnlovskonservatisme, på bekostning av kongens vilje, fant gehør hos de liberale.

I de siste par åra han levde slet han med sykdom. Etter hans død skrev Henrik Wergeland et hyllende minnedikt. Kongen etterga lånet, og i Trondheim ble det samla inn hele 4500 spesidaler til et legat til fordel for hans etterlatte.

Han ble gravlagt på Vår Frue kirkegård i Trondheim, der hans gravplate er bevart.

Ingelbrecht Knudssøns gate i Oslo fikk navn etter ham i 1879, mens Knudssøns gate ble navnsatt i 1940. Hans navn er med på Bautaen over kjente bynesinger, som står på klokkergården Høyen.

Litteratur og kilder