Jødene i Brugata

Israels Menighed (Adath Jeschurun)´s gudstjeneste i Brugata 5. Simchat tora. I midten rabbiner Aschanaze.

Foto: Ikke oppgitt hos Mendelsohn

Jødene i Brugata har ikke vært veldig mange. De fleste jødene i Oslo har opprinnelig bodd nederst på Grünerløkka og for eksempel i gatene helt i nærheten av synagogen i Calmeyergate. I perioder har det likevel vært et betydelig innslag av jødiske beboere og også jødisk forretningsdrift i Brugata. Brugata har vært ei innflyttergate, og kunne både være et første stoppested og et varig bosted for de jødiske innvandrerne.

Før annen verdenskrig

Synagogen i Bergstien har vært et samlingspunkt for Oslos jøder siden 1919.

Foto: commonsbrukeren Grzegorz Wysocki

Marita Gjernes har vist at de fleste jødene i Kristiania fram til annen verdenskrig bodde på østkanten, nærmere bestemt i Jakobs sogn og Paulus sogn. Dette er det vi i 2010 kanskje ville kalt nedre del av Grünerløkka. Her lå de første synagogelokalene, blant annet i Hausmannskvartalene. DMT holdt til blant annet i Mariboes gate 10, men fikk i 1919 sin egen synagoge i Bergstien. En annen menighet (1901-1906) var Adath Jeschurun, som en periode holdt til i Brugata 5. Synagogen til Den Israelitiske menighet i Calmeyergate lå heller ikke langt unna. For det jødiske miljøet var det lenge viktig å bo nær synagogen for å kunne overholde sabbaten ved å gå til fots. Dermed både bodde jødene og holdt sitt religiøse og sosiale liv innenfor en ganske liten geografisk sirkel. Mange jobbet også i nærområdet. I ytterkanten av sirkelen lå handlegater som Torggata, Storgata og Brugata. I Brugata lå blant annet Sverre Lemkows konfeksjonsfabrikk, og fra 1885 Abraham Josef Koritzinskys urhandel (i nummer 17).

I folketellingen for 1933 finner vi familien Leventhal med mor, far og fire sønner i Brugata 19. Far Isak skriver at han er født i «Kurland (Lettland)», og hans kone Flora var født i Liverpool. De fikk sitt første barn i «Rhyl (England)» og de tre neste i Valbo i Sverige. Med andre ord har familien flyttet en god del på seg. I 1933 er Isak «agent», mens sønnene arbeider som henholdsvis barberer, musiker, tanntekniker og visergutt. Det ser ut til at de har slått seg til ro. Likevel sitter de tydeligvis ikke veldig fett i det, for fra 1932 flytter ekteparet Simonsen inn til dem som losjerende. Herr Simonsen var kelner på «Grand», mens kona (født på Elverum) har fått tittelen «husmor» i folketellingen. Familien Leventhal ser ut til å være ganske representative for den jødiske befolkningen i Oslo i mellomkrigstida. De var verken direkte fattige i forhold til naboene sine, eller særlig velstående. Og de bodde og arbeidet i sentrum av byen. Om de var religiøse mennesker kan vi ikke vite, men i så fall hadde de synagogen rett i nærheten. De hadde uansett gode muligheter til å treffe andre i den jødiske minoritetsgruppa, siden nummer 19 var et sted der mange jøder fra øst bodde.

1942

Den 26. oktober 1942 tok massearrestasjonene av mannlige norske jøder til. Mange ble tatt, og endte blant annet på båten «Donau» som ble første etappe på ferden mot Auschwitz og de andre tilintetgjørelsesleirene i Hitlers Tyskland.

Blant dem som ble drept finner vi mange i Brugata 19 i 1933. Her var som sagt familien Leventhal med foreldre og fire barn. Foreldrene Isak og Flora står på listene over dem som ble sendt rett i gasskammeret ved ankomst Auschwitz. De døde 1. desember 1942. Den eldste sønnen, Benjamin, døde ikke lenge etter, 4. januar 1943. Familien Leventhal bodde i oppgang 1. I oppgang 3 rett bortenfor finner vi Simon Goldwasser med kone og fire barn. Hans to sønner Sigmund og Abel, som var henholdsvis nitten og femten år gamle, ble sendt rett i gasskammeret. Simon fikk Auschwitz-nummer 87542 og levde til januar 1943.

I femte etasje i oppgang 3 bodde i 1933 Isja Pajkin fra Russland med sin kone Bertha og tre barn. Isja og sønnen Ivar ble arrestert hver for seg, 27. og 26. november. De døde samme dag, 1. desember 1942, 51 og 16 år gamle.

Familien Joseff

Øverst i tredje oppgang i Brugata 19, bodde ifølge folketellingen for 1923 forretningsmannen Herman Millamed med sin kone Klara (f. 1869 i Russland) og barna Sara Hildur og Ida, (f. henholdsvis 1905 og 1907 i Kristiania).. Samme år bodde Ekteparet Millameds datter Sofie med sin mann, ekspeditøren David Joseff og deres tre barn og hushjelp i samme hus som foreldrene, men i andre etasje, andre oppgang.

David og Sofie Joseff var begge født i 1892 i Litauen. David var eldste av tre barn av ekteparet Herman og Fanny, som i folketellingen 1910 oppgis å bo Nordregate 11. Davids far Herman var "Handelsmann i uldvarer", mens David selv i en alder av 17 år var "skofabrikarbeider". David og Sofie fikk tre barn: Hildur Sara, Selma og Samuel, født i henholdsvis 1916, 1920 og 1922. I 1933 finner vi dem i Brugata 19, der de oppgir at de tidligere samme år har flyttet dit fra Sarpsborg. I 1922 bodde de i Fredrikstad, og etter Oslo-oppholdet ble det Stavanger på familien. Den eldste datteren, Hildur Sara, blir i 1933 oppgitt å være «expeditrice» i Calmeyergate 6. Da familien flyttt til Stavanger fikk Hildur Sara seg en liknende jobb i Ruth Maiers Plisséforetning i Pedersbakken.

Herman Millamed ble sendt med «Donau», og ble i en alder av 76 år drept i gasskammeret. I 1933 hadde Sara og ektemannen flytta sammen med hennes foreldre en en leilighet i tredje etasje i Brugata 19. I mellomtiden hadde begge generasjonene av familien oppholdt seg en tid i Sarpsborg. Det var som man skjønner ikke uvanlig at flere familier (eller for den saks skyld ukjente) bodde sammen i de harde tredveåra. Bolignøden var stor.

Våren 1942 ble Hildur Sara gravid utenfor ekteskap. Hun fikk hjelp av fru Maier til å føde barnet i skjul hos nonnene ved St. Fransiskushospitalet i Haugesund. Den vesle jenta som Hildur fødte der ble adoptert bort for å slippe unna okkupantenes klør, og denne jenta overlevde Holocaust. Adoptivforeldrene visste at hun var jødisk, og de visste at man kunne straffes med døden for å skjule en jøde. Men de holdt tett. Hildur Sara gikk i gasskammeret i Auschwitz sammen med de fleste andre i sin familie. Hun døde uten å ha røpet for noen at hun hadde en liten datter.

Etter krigen

Det jødiske miljøet i Oslo var selvfølgelig i sjokk etter krigen. Mens andre feiret seieren, måtte jødene ta i mot det ene dødsbudskapet etter det andre. Hele familier var borte - og som man kan se i tilfellet Brugata 19, kunne hele nabolag også bli revet bort. Moritz Nachtstern var blant de få som kom tilbake til sitt hjem i Brugata. Den jødiske perioden i Brugatas liv var over.

Les mer

• Jødisk museums nettsted
• Jødisk historie i Oslo

Kilder

• Gjernes, Marita 2002: Jødar i Kristiania. Dei fyrste innvandrarne si geografiske og sosioøkonomiske plassering i samfunnet frå 1851 til 1942, Hovudfagsoppgåve i Historie, UiO
• Gjernes, Marita 2004: «Dei fyrste jødiske innvandrarane i Kristiania», i: Historisk tidsskrift, bind 83, Nummer 3 2004
• Høynes, Daniel Magnus 2004: «Jødene fra Rogaland», i: NIS-info nummer 2
• Mendelsohn, Oskar 1969: Jødenes historie i Norge gjennom 300 år, Oslo
• Myhre, Jan Eivind 2003: «Å leve i det nye landet, Norge», side 278, i: Norsk innvandringshistorie, bind 2, Pax forlag
• Ottosen, Kristian 1994: I slik en natt, Aschehoug
• Våga og Askeland 2000: «Men barnet lever», artikkel i Stavanger Aftenblad 18. april 2000.

Vi på lokalhistoriewiki.no er i ferd med å skrive artikler om hus, folk og bedrifter i Brugata, og trenger din hjelp for å nå i mål. Sitter du på minnemateriale eller historisk stoff som andre vil ha glede av å lese? Del det her på lokalhistoriewiki. Flere artikler finner du i denne alfabetiske oversikten.