Kirkebok

En kirkebok Mal:Nb eller ei kyrkjebok er en protokoll der presten fører inn sine embetshandlinger, som dåp, introduksjon, konfirmasjon, vielse og begravelse. Kirkebøker kan også inneholde annen informasjon, ettersom de mange steder i perioder har fungert som et moderne folkeregister. Bøkene er blant de viktigste slektshistoriske kilder.

Historie

Den første kjente kirkeboken ble innført i Toledo erkebispedømme av Francisco Kardinal Ximenes de Cisneros i 1497. Årsaken var at kardinalen ønsket bedre oversikt over dåp og ekteskap i sitt område. Tidligere hadde man ikke hatt samme behov for permanente oversikter, ettersom befolkningen var lite mobil; de som flyttet på seg var stort sett enten svært rike personer som hadde alle papirer i orden, eller svært fattige personer som det uansett var vanskelig å ha oversikt over i et samfunn uten sikre identitetspapirer. Ordningen spredde seg raskt i Vest-Europa, og i 1563 ble det innført i katolsk kirkerett at alle sogn skulle føre kirkebøker.

På det tidspunkt hadde én kirke som brøt med Roma allerede innført tilsvarende ordning: Den 5. september 1538 bestemte Thomas Cromwell at alle sogn i Den engelske kirke skulle føre kirkebøker. Det tok en del år før ordningen ble gjennomført overalt i landet, ettersom mange prester fryktet at det dreide seg om forberedelser for ny skattlegging, men England må antagelig uansett antas å ha vært først ute med nasjonal lovgivning om kirkebøker.

Den eldste bevarte norske kirkeboken er fra Andebu og begynner i 1623. De eldste norske kirkebøkene ser ut til å ha blitt til ved at de enkelte prestene selv har tatt initiativ til det, og det er mulig at det har eksistert bøker fra før 1623. Ved Kirkeritualet av 1685 og Christian 5.s Norske Lov skulle føringen komme inn i regulære former, og fra 1700-tallet er det bevart kirkebøker fra de fleste prestegjeld i landet.

Typer

Det finnes i Den norske kirke to hovedtyper kirkebøker:

• Ministerialbok, som føres av sognepresten.
• Klokkerbok, også kalt kirkebokduplikat, som føres av klokkeren eller andre medhjelpere. Denne skal inneholde de samme opplysningene og ble påbudt i 1812. I siste del av 1900-tallet ble dette påbudet opphevet.

Alle trossamfunn som får offentlig støtte i Norge er pålagt å føre kirkebok eller tilsvarende register. Da de gjerne har egne regler for slik journalføring, som ikke alltid er fullstendig overlappende med kravene i norsk lov, føres det ofte et menighetsregister som tilfredsstiller norsk lov og kirkebøker som tilfredsstiller egen lov, eller man bruker bøker tilsvarende Den norske kirkes så langt det lar seg gjøre og legger så til egne elementer. For eksempel fører Den katolske kirke i Norge i tillegg til dåpsbok, fermingsbok (konfirmasjonsbok), vigselsbok og begravelsesbok også konvertittbok, samt at den bruker ekstra kolonner i kirkebøkene fordi katolsk kirkerett krever at inngått ekteskap og eventuell utmelding også føres i dåpsboken. Mange frikirkelige menigheter fører også oversikt over når medlemmene etter deres definisjon ble frelst.

Føring

Føringen av kirkebøkene i Den norske kirke har endret seg noe opp gjennom årene. De tidligste bøkene er strukturert kronologisk. Fra et stykke inn på 1700-tallet begynte mange prester å føre handlingene hver for seg, men de kronologisk førte kirkebøkene fortsetter mange steder helt fram til tidlig 1800-tall. Fra 1812 benyttes protokoller med ferdigtrykte sideoppsett, og fra samme tidspunkt er det fastsatt nøyaktig hvilke opplysninger som skal være med til de enkelte handlinger. Tidligere var det mye mer opp til hver enkelt prest hvilke opplysninger som ble ført, for eksempel var det slett ingen selvfølge at moras navn skulle føres ved dåpen.

I 1820 fjernet man påbudet om å bruke ferdigtrykte bøker, men kravet om fast mønster ble beholdt. Jervnføringsregisteret ble utelatt, men det ble innført krav om å føre dødfødsler og vaksinasjoner. Det kom også et dagregister, en logg for presten. Bøkene fra 1812 var på dette tidspunkt ikke utskrevet i de fleste sogn, så man fortsatte å bruke dem i en tid.

I 1877 gjeninnførte man trykte skjemaer. Disse inneholdt rubrikker for levende fødte, dødfødte, konfirmerte, viede, døde, inn- og utflyttede, inn- og utmeldte av statskirken og dagregister. Ved dåp, konfirmasjon og begravelser ble kjønnene ført hver for seg. Skjemaene ble i 1887 obligatoriske, og med små endringer brukes disse fortsatt. Man begynte etter 1877 også å binde inn skjemaene til en felles kirkebok for hvert prestegjeld, slik at denne kunne inneholde skjemaer fra flere sogn.

Tilgjengelighet

All informasjon yngre enn seksti år er klausulert (har begrenset innsynsrett). Dette regnes fra siste innførsel i boken. I mindre prestegjeld kan det ta lang tid før boken er utskrevet, slik at opplysninger er utilgjengelige i lang tid.

Normalt skal kirkebøker overføres til statsarkivene åtti år etter at de er utskrevet. Nyere bøker oppbevares vanligvis på prestekontoret. Det er mulig å innhente enkelte opplysninger fra disse, spesielt

De fleste norske kirkebøker fra før 1900-tallet er mikrofilmet og gjort tilgjengelig gjennom landets folkebiblioteker. Noen er også skrevet av i databaser og lagt ut i Digitalarkivet, som også har digitale avfotograferinger av flere mikrofilmer. Etter hvert er også arkivmateriale begynnelsen av det tjuende århundre gjort tilgjengelig. Fra år 2006 har også Arkivverket begynt å gjøre kirkebøkene tilgjengelige. Dette prosjektet er stipulert avsluttet i 2008, da samtlige norske kirkebøker skal være ferdig scannet og indeksert.

Bruk i slektsforskning

Kirkebøkene er svært viktige kilder for slektsforskere. Fordi bøkene omfatter flere kirkelige handlinger skal man i teorien kunne finne ut når en person ble født, hvem som var dennes foreldre, når personer giftet seg og med hvem, fødselsdato for barn de fikk og personens dødsdato. Bøkene går også svært langt tilbake, lenger enn f.eks. folketellinger.

Det er samtidig en del utfordringer knyttet til bruken av kirkebøker. Enkelte av disse er kildekritiske spørsmål, mens andre dreier seg om visse spesialkunnskaper man må tilegne seg for å få fullt utbytte av bøkene.

Dateringer

Spesielt på 1700-tallet ble det brukt dateringer i kirkebøkene som for en stor del har gått ut av bruk.

Feil

Kirkebøkene skal i utgangspunktet føres jevnlig, så snart som mulig etter de kirkelige handlingene. I realiteten kunne og kan det ta tid før innføringer blir gjort, og dette øker faren for feil. Det finnes også et betydelig antall skrivefeil i både navn og datoer, eller sammenblanding av personer.

Der det er forskjell mellom kirkebok og klokkerbok må man, dersom det ikke foreligger faktorer som tyder på noe annet, anta at kirkeboken er den mest korrekte.

Gotisk skrift

Frem til omkring 1850 var gotisk skrift vanlig i Norge. De fleste kirkebøker datert før dette er dermed ført med en skrifttype som for de fleste er noe fremmed. Foreninger for slektsforskere holder jevnlige kurs for å styrke kunnskapen om gotisk skrift, og man finner også veiledninger i bøker om slektsforskning. Å ha en rimelig god kjennskap til gotisk skrift vil både gjøre det lettere å finne informasjon og minske faren for feilavskrift.

Problemet med skriften vil for mange være mindre i og med digitalisering av bøkene, men dersom man vil konsultere originalkilden eller trenger bøker som ennå ikke er digitalisert er det nødvendig med i det minste noe basiskunnskap.

Manglende bøker

Kirkebøkene er sårbare for brann, oversvømmelse eller annet som kan ødelegge dem. For mange sogn er det derfor lakuner. Klokkerbøkene ble innført blant annet for å forhindre dette, idet de ikke skulle oppbevares sammen med kirkebøkene. Det finnes dog eksempler på at også disse er ødelagt, eller at de ikke var oppdatert da kirkebøkene de skulle duplisere ble ødelagt.

Det kan også være mangler innenfor en bok på grunn av vannskade, blekkflekker eller annet.

Eksterne lenker

• Arkivverkets nettsider om kirkebøker og kirkebokføring
• Arkivverkets tjeneste Digitalarkivet – med enkelte transkriberte og søkbare kirkebøker.
• Arkivverkets tjeneste Skannede kirkebøker – Alle norske kirkebøker fram til første del av 1900-tallet i digital form.