Kosmopolitisme
Kosmopolitisme (verdensborgerskap) betyr at et menneskes kultur, familierelasjoner og sosiale miljø eller et menneskes bosted og bevegelser strekker seg over landegrenser. Motsetningen til kosmopolitisme er patriotisme, det vil si at så vel identitet som familie- og sosiale relasjoner i all hovedsak begrenser seg til lokalt nivå. Kosmopolitisme er ikke det samme som globalisme.
En tilhenger kalles kosmopolitt (verdensborger), og kjennetegnes blant annet av multikulturell identitet, herunder flerspråklighet og tenke- og handlemåter fra forskjellige land. Noen ganger avviser en kosmopolitt å tilhøre en konkret nasjon.
Idéhistorisk resymé
Uttrykk for kosmopolitisme finnes allerede i Romerriket, hvor dikteren Marcus Pacuvius (død rundt 130 f.Kr.) i ettertid er kjent for ordene patria est ubicumque est bene, det vil si at fedrelandet er landet som man lever godt i. I den tidlige kristenheten la man vekt på hvert menneske, herunder nestekjærlighet til hvert menneske, uavhengig av klasse, etnisitet og geografi, jf. begrepet katolsk. I nyere tid er Albert Einstein kjent som uttalt kosmopolitt, herunder for å ha påstått at nasjonalisme er en sykdom.
Kosmopolitisme i Danmark–Norge
På 1700-tallet omfattet staten Danmark–Norge en lang rekke folk og språk, nemlig nordmenn, islendinger, færøyinger, inuitter og samer i Norge, dansker og tyskere i Danmark og Schleswig og nedersaksere og frisere i Holstein,[1] foruten jødiske befolkninger i danske og tyske byer som København, Fredericia og Altona. I tillegg var tvillingrikene preget av innvandring, blant annet hugenotter fra Frankrike. Samtidig som Danmark-Norge var en multikulturell stat, ble voksende nasjonalistiske ideer i de ulike landsdelene ansett som en trussel mot den samme statens eksistens.
1700-tallets diskurs stod i hovedsak mellom to motsetninger:
- Det kosmopolitiske fedrelandsbegrepet anførte at noens fedreland er landet som man har bosatt seg i. Med andre ord kunne så vel nordmenn som franskmenn og italienere i Danmark ha Danmark som fedreland. Det kosmopolitiske fedrelandet var samtidig opplysningstidens fedreland, som uttrykt i prinsippet patria est ubicumque est bene, det vil si at fedrelandet er landet som man lever godt i.[2] Dette begrepets talsmenn var blant andre Montesquieu-tilhengeren Tyge Rothe, som understreket viktigheten av stor og vedvarende innvandring for å bringe Danmark–Norge opp fra provins til kontinentaleuropeisk nivå,[3] og Ludvig Holberg, som satte nestekjærlighet og individuelt talent høyere enn fødested.[4] Dette begrepet hadde tilslutning i de øverste sosioøkonomiske klassene i Danmark–Norge, som stort sett bestod av utlendinger. Begrepet kan da også sees på som et forsøk på å legitimere datidens omstridte praksis med å ansette utlendinger i ledende stillinger i staten.[5]
- Det patriotiske fedrelandsbegrepet, også kjent som fødestedskriteriet, mente på sin side at noens fedreland er landet som man var født og oppvokst i, som man taler språket til og som man har sin historiske kontinuitet i. Implisitt var noens fedreland dermed uforanderlig, uansett om man flyttet til et annet land og hvor lenge man bodde der. To talsmenn var Jacob Langebek og Eilert Hagerup.[6] For stedbundne bønder var det kosmopolitiske fedrelandsbegrepet nærmest en irrelevant utopi. Dette kan særlig sies om danske bønder, som var pålagt stavnsbånd – forbud mot å flytte – på samme tid som talsmenn for staten Danmark–Norge fremhevet mobilitet som overordnet fødested.
Antisemittisk syn på kosmopolitisme
Antallet jødehatere er vært fremtredende blant motstandere av kosmopolitisme. Jødehat har blant annet funnet uttrykk i kritikk av jøders påståtte fedrelandsløshet og antipatriotisme. I sine erindringer fra riksforsamlingen i 1814 skrev Nicolai Wergeland følgende om jødeparagrafen:[7]
Pluraliteten, hvortil ogsaa jeg denne Gang hørte, var imod [Jøderne], og saaledes vedtoges det, som vel er, at Landet skal være befriet fra Jøder. Der kunde være Jøder nok af vor egen Tro. Israeliterne, som have hele Jorden til Fædreland [uthevet her], kunne gjerne lade os beholde for os selv denne Afkrog paa Kloden. Deres Indtrængen i Landet vilde kun fordærve og forarme Almuen.
Kosmopolitisme har vanligvis fostret motstandere i forskjellige grumsete ideologier, blant annet hos nasjonalsosialister. Fra Sovjetunionen under Josef Stalin kjennes det nedsettende uttrykket «rotløs kosmopolitt» om jøder.
Moderne kosmopolitisme
Nordmenn er i all hovedsak et stedfast folk som både knytter sin identitet til steder og som samler sitt liv rundt et bestemt hus (som gjerne kalles hjem), nabolag eller by.[8] Nordmenns sterke stedstenkning, herunder forestillingen om at et menneske fremfor alt er sitt fødested, gjenspeiles ikke minst i nordmenns språkbruk, hvor det for eksempel er vanligere å si «Han ble født i Vadsø, men vokste opp i Bærum» enn «Han ble født i Vadsø, og vokste opp i Bærum», forstått slik at dette avviker fra en presumptiv norm hvor et menneske bor på et og samme sted minst opp til voksen alder. Et annet eksempel er det umiskjennelig norske spørsmålet «Hvor kommer du fra?», med uuttalt forventning om at svaret skal være navnet på vedkommendes fødested. Heimstavnsdiktning er et eget, nesten særnorsk ord for diktning som dreier seg om noens (fraflyttede) hjemsted.
Historisk er det de øvre sosioøkonomiske klassene som er vært internasjonalt orientert, herunder med familierelasjoner, kultur og økonomi over landegrenser, mens bønder og arbeidere gjerne har dyrket det nasjonale.[9] Historisk har kosmopolitiske nordmenn begrenset seg til adelige kvinner og sønner av patrisiat og høyborgerskap. I det postindustrielle informasjonssamfunnet finnes kosmopolitter også blant kunnskapsarbeidere som bor og flytter over landegrenser, da gjerne i metropoler som New York, São Paulo, Johannesburg, Moskva og Singapore. Kosmopolitiske tendenser finnes også i bilbransjen, hvor særlig bilimportører og bilforhandlere flere ganger årlig møter hverandre på ulike kontinenter.
Liste over kosmopolitter
Det finnes ingen entydig definisjon av ordet kosmopolitt. Noen mennesker kan også være uttalte kosmopolitter, mens andre er kosmopolitter uten å klistre tilhørende merkelapper på seg selv. Følgende liste viser potensielle kosmopolitter som har forbindelse til Norge.
Referanser
- ↑ Siteringsfeil: Ugyldig
<ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navnFeldbæk 1998 p 21-22 - ↑ Siteringsfeil: Ugyldig
<ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navnFeldbæk 1998 p 162 cf 164 - ↑ Siteringsfeil: Ugyldig
<ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navnFeldbæk 1998 p 163-164 - ↑ Siteringsfeil: Ugyldig
<ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navnFeldbæk 1998 p 162 - ↑ Siteringsfeil: Ugyldig
<ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navnFeldbæk 1998 p 164 - ↑ Siteringsfeil: Ugyldig
<ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navnFeldbæk 1998 p 161 - ↑ Siteringsfeil: Ugyldig
<ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navnMendelsohn 1987 p 48 - ↑ Siteringsfeil: Ugyldig
<ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navnEngebrigtsen 2011 p 303 - ↑ Siteringsfeil: Ugyldig
<ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navnArter 1999 p 64
Litteratur
- Arter, David 1999. «The Emergence of the Scandinavian Party System(s)», i: Scandinavian Politics Today. Manchester: Manchester University Press. (PP. 23-69)
- Engebrigtsen, Ada I. 2011. «Ali's Disappearance: The Tension of Moving and Dwelling in the Norwegian Welfare Society». Journal of Ethnic and Migration Studies, vol. 37 (nr. 2): 297-313.
- Feldbæk, Ole 1998. Nærhed og adskikkelse 1720–1814. Oslo: Universitetsforlaget.
- Mendelsohn, Oskar 1987. Jødenes historie i Norge gjennom 300 år. Oslo: Universitetsforlaget.