Lokalhistoriske hjelpedisipliner

Lokalhistoriske hjelpedisipliner eller hjelpefag er fag som bidrar til forståelsen av lokalhistorien, men som ikke er en del av faget lokalhistorie som sådan. Hjelpedisiplinene kan brukes til å utnytte kildene bedre, til å frambringe resultater og til å tolke og forstå disse. Hjelpedisiplinene er således ofte anvendelige innen metodikk og kildekritikk. Av hjelpedispipliner finner vi:

• Slektsforsking er nært forbundet med lokalhistorie. Ikke få sider i bygdebøkene dreier seg om nettopp slekter.
• Historisk demografi, som dreier seg om befolkningsstørrelse, sammensetning av kjønn og alder, fødselshyppighet, giftermålsalder osv gjennom tidene.
• Paleografi (skriftlære). Fram til 1800-tallet ble det benyttet ulike former for gotisk handskrift. Kildene fra 1500-tallet og eldre er stort sett trykt, men for å kunne benytte kildemateriale fra senere perioder, er det som regel nødvendig å lære seg gotisk handskrift.
• Diplomatikk er læren om diplom, herunder kunsten å skille mellom ekte og falske diplom.
• Numismatikk
• Sfragistikk
• Heraldikk
• Metrologi (eldre mål, vekt og mynt)
• Statistikk
• Bruk av muntlige kilder
• Folkelivs– og folkeminnegransking
• Navnegransking (stedsnavn)
• Dialektgransking
• Arkeologi
• Geografi og geologi
• Naturvitenskapelige hjelpemetoder
  • Dendrokronologi (årringdatering)
  • Pollenanalyse
  • C14-metoden benyttes til å datere dødt organisk materiale ved å måle innholdet av karbonisotopen ¹⁴C.
  • Fosfatanalyse brukes til å lokalisere eldre boplasser. Fosfatkonsentrasjonen re vanligvis høyere på steder som har vært brukt som boplasser enn andre steder.

Litteratur

• Sandnes, Jørn: Handbok i lokalhisorie. Faget og metodene, Universitetsforlaget (1983).