Maren Cathrine Sars

Maren Cathrine Sars f. Welhaven (født 17. august 1811 i Bergen, død 27. desember 1898 i Kristiania) er mest kjent som salongvertinne og kulturpersonlighet. Hun starta opp den første litterære salongen i Christiania sammen med sin sønn Ernst Sars, og var kjent for sitt store fortellertalent. Maren Sars og hennes salong ble et midtpunkt for intelligentsiaen i hovedstaden.

Maren Cathrine Sars (sittende) med dattera Eva i 1881.
Foto: R. Ovesen (1881).
Maren Sars er gravlagt i familiegrava på Vår Frelsers gravlund.
Foto: Stig Rune Pedersen (2012).

Slekt og familie

Hun var datter av hospitalsprest Johan Ernst Welhaven (1775–1828) og Else Margrethe Cammermeyer (1785–1853). Dikteren Johan Sebastian Welhaven var hennes bror.

Den 19. august 1831 ble hun gift med sokneprest og senere professor Michael Sars. Paret fikk fjorten barn, og blant dem finner vi:

Liv

Maren Cathrine Welhaven vokste opp med en far som var prest på St. Jørgens hospital i Bergen, det vil si leprasykehuset. Han gjorde en stor innsats for å motkjempe stigmatisering av spedalske, og krevde blant annet at hans barn skulle sitte til bords med spedalske uten å fortrekke en mine. Maren og broren Johan Sebastian sto hverandre svært nær, og tilbrakte mye tid sammen både med å utforske naturen rundt Bergen og med å lese. Da han i 1825 reiste til Christiania for å studere var den fjorten år gamle Maren til å begynne med utrøstelig.

Som tjueåring ble hun gift med Michael Sars, som nylig hadde blitt utdanna som teolog. De hadde kjent hverandre siden barndommen, ettersom han var en venn av hennes bror Johan Sebastian. Han fikk først kallet som sokneprest til Kinn prestegjeld, noe som ga lite inntekter. Først ni år senere ble det noe bedre, da han ble sokneprest til Manger. Det ble en stor barneflokk på prestegården. Paret fikk som tretten barn mens Michael Sars var prest, sju gutter og seks jenter. Fem av dem døde som barn, noe som ble en sorg Maren Sars bar på senere i livet. Hun skulle senere si at hun hadde begravd sin ungdom ute i havgapet.

Michael Sars var svært interessert i livet i havet, og brukte så mye tid han kunne på å forske på dette. I 1854 skifta han beite da han ble utnevnt til professor i zoologi ved Det kgl. Frederiks Universitet i Christiania. Dermed flytta familien med sine åtte barn til hovedstaden. De fikk seg leilighet i den gamle løkkebygningen Nedre Bakkehuset ved Pilestredet der vi i dag finner C.J. Hambros plass. Nå begynte barna å bli store, og Maren Sars hadde planer om å følge opp sine egne interesser. Men i en alder av 46 ble hun gravid for fjortende gang. Det siste barnet, Eva, ble født i 1858.

Noe av inspirasjonen til å etablere en salong i familiehjemmet var nok livet på prestegården. Den hadde vært et naturlig samlingspunkt i bygda. Hun overførte dette til byen, og brukte sitt fortellertalent fullt ut. Hun holdt åpent hus hver søndag, der særlig venstrefolk samla seg for å diskutere og å lytte til hennes fortellinger. Sønnen Ernst Sars ble et intellektuelt midtpunkt, mens døtrene Mally og Eva opptrådte med sang. Blant gjestene som kom til salongen gjennom mange år var Bjørnstjerne Bjørnson, som omtalte hennes hus som det rikeste i Norge.

I 1869 ble Maren Sars enke. Sønnene Ernst og Georg Ossian ble boende hos henne. De var begge professorer, og hver måned ga de hele sin lønn til mora som så ga dem ti kroner hver i månedspenger. De to ble boende på et gutteværelse som de delte helt til hennes død - da var Ernst 63 år gammel og Georg Ossian 61. Begge forble ugift; Ernst Sars skal ha hatt med noen damebekjentskaper hjem, men mor hadde fulgt nøye med. Maren Sars og sønnene flytta flere ganger i åra etter mannens død. De bodde på fire forskjellige adresse i Frognergaten, som nå heter Nobels gate. Fra 1883 til 1894 bodde de i det som den gang var Frognergaten 21, nå Nobels gate 33, løkka Solheim. Det siste huset var en gammel tømmervilla på hjørnet av Bygdøy allé, og i det huset døde hun, 87 år gammel.

Hun ble gravlagt i familiegrav på Vår Frelsers gravlund.

Litteratur og kilder